Mulig å få flashbacks av bare dette?

[AnonymBruker]

Jeg var på en underlivsundersøkelse ved sykehuset og siden har det kommet opp masse minner. Dette skjer hver gang jeg er på noe sånt, jeg blir veldig syk.

 

Husker en del ting, men får ikke tak i alt. Dette er heller ikke noe mål, men irriterende. Kan man huske hendelser fra man var liten, men ha problemer med å se hva som egentlig helheten? Det vekker veldig ubehag, kvalme, svimmelhet, angst, og følelsen av å ikke være "her".

 

Noen som vet noe om dette?

Anonymous poster hash: 75d2b...561

[Solemnity]

Dette høres "normalt" ut for flashbacks.

 

Man kan huske hendelser uten kontekst og helhet fra barndommen. Jeg er glad du sier at det ikke er noe mål å framvekke minnene fullstendig, da jeg tror et slikt fokus vil gjøre vondt verre.

 

Når disse episodene oppstår er det viktig at du fokuserer på nåtiden og øyeblikket. Reis deg, tramp litt med føttene, stryk deg selv over hendene og pust rolig. Fokuser på de fem sansene. Ikke lukk øynene, det gjør i alle fall hele opplevelsen mer overveldende for meg.

[AnonymBruker]

Dette høres "normalt" ut for flashbacks.

Man kan huske hendelser uten kontekst og helhet fra barndommen. Jeg er glad du sier at det ikke er noe mål å framvekke minnene fullstendig, da jeg tror et slikt fokus vil gjøre vondt verre.

Når disse episodene oppstår er det viktig at du fokuserer på nåtiden og øyeblikket. Reis deg, tramp litt med føttene, stryk deg selv over hendene og pust rolig. Fokuser på de fem sansene. Ikke lukk øynene, det gjør i alle fall hele opplevelsen mer overveldende for meg.

Det som irriterer meg mest er at min far har fortalt at noen gjorde meg vondt da jeg var veldig liten. Men han vil ikke fortelle meg alt.

Det jeg husker er blod, redsel og smerter. I tillegg vet jeg at jeg måtte reparere der nede hos en lege. Akkurat dette er det jeg husker hver gang jeg skal på underlivsundersøkelse. Kunne tenkt meg å lest journalen fra den gang, men sikkert ikke noe poeng det heller? Kanskje blir det da værre?

Anonymous poster hash: 75d2b...561

[XbellaX]

Det som irriterer meg mest er at min far har fortalt at noen gjorde meg vondt da jeg var veldig liten. Men han vil ikke fortelle meg alt.

Det jeg husker er blod, redsel og smerter. I tillegg vet jeg at jeg måtte reparere der nede hos en lege. Akkurat dette er det jeg husker hver gang jeg skal på underlivsundersøkelse. Kunne tenkt meg å lest journalen fra den gang, men sikkert ikke noe poeng det heller? Kanskje blir det da værre?

Anonymous poster hash: 75d2b...561

 

Det virker jo som om dette er såpass vanskelig for deg, og spiser så mye av energien din at det kan virke lurt å finne ut mer. 

Har du fått hjelp tidligere eller er alt dette nytt for deg? 

[AnonymBruker]

Det virker jo som om dette er såpass vanskelig for deg, og spiser så mye av energien din at det kan virke lurt å finne ut mer. 

Har du fått hjelp tidligere eller er alt dette nytt for deg? 

Jeg har fått hjelp, bare det at dette har jeg aldri fortalt om til noen. Blir så veldig syk av bare å tenke på det, eller la være å tenke. Jeg husker jo heller ikke alt, bare bruddstykker, vet ikke om det finnes ord heller. Det gjorde ikke det den gangen det skjedde heller. Bare bilder og smerter og lukt.

 

Skal aldri på noen form for undersøkelse igjen, i hvert fall lenge til.

Anonymous poster hash: 75d2b...561

[Joanas]

Ja, vi kan alle huske ting tilbake fra vi var små. Men det er nok forskjell på i hvilke grad vi er bevisste på dette.

Og...kroppen husker. Den lagrer på alt. Det kan være godt være derfor du får disse minnene når du undersøkes.

 

Jeg har i mange år gått i psykomotorisk fysioterapi, og mange ganger fått flashbacks tilbake til tidlig barndom. Hos meg kan dette skje ved berøring av f.eks nakke og armer.

Dette kan være kjempeskummelt, men etter hvert har jeg lært meg til å tenke at nå er jeg hos en jeg stoler på, og da er jeg likevel helt trygg.

[AnonymBruker]

Ja, vi kan alle huske ting tilbake fra vi var små. Men det er nok forskjell på i hvilke grad vi er bevisste på dette.

Og...kroppen husker. Den lagrer på alt. Det kan være godt være derfor du får disse minnene når du undersøkes.

 

Jeg har i mange år gått i psykomotorisk fysioterapi, og mange ganger fått flashbacks tilbake til tidlig barndom. Hos meg kan dette skje ved berøring av f.eks nakke og armer.

Dette kan være kjempeskummelt, men etter hvert har jeg lært meg til å tenke at nå er jeg hos en jeg stoler på, og da er jeg likevel helt trygg.

Jeg tåler ikke noe som ligner på å bli minnet på dette. Spyr og blir veldig, veldig syk. Forsøkte engang psykomotorisk terapi, men hun som hadde dette, avbrøt og mente jeg var for syk til å tåle det.

 

Det kan gå bra å være på en undersøkelse, bare det at jeg begynner å dissosiere og "blir liksom borte". Kan ha hukommelsestap i lang tid etterpå. Skal prøve og jobbe litt i forhold til det igjen, men må være meget forsiktig.

Anonymous poster hash: 75d2b...561

[Joanas]

Det å jobbe med tunge traumer er kjempetung jobb, og tar lang tid. 

Det å bli dårlig underveis, få kraftige reaksjoner, er en del av jobben.

Tøft og brutalt, men med vilje og hardt arbeid så er det fult mulig å bli bedre. 

Mitt mål er at traumene ikke lenger skal styre livet mitt, bare være dårlige/triste minner som jeg kan leve med.

En gang.... !

 

God bedring

[AnonymBruker]

Det å jobbe med tunge traumer er kjempetung jobb, og tar lang tid.

Det å bli dårlig underveis, få kraftige reaksjoner, er en del av jobben.

Tøft og brutalt, men med vilje og hardt arbeid så er det fult mulig å bli bedre.

Mitt mål er at traumene ikke lenger skal styre livet mitt, bare være dårlige/triste minner som jeg kan leve med.

En gang.... !

God bedring

Tusen takk, det samme til deg! Jeg er så fryktelig sliten for tiden, sliter med at jeg ikke orker å leve lengre. Samtidig vet jeg at jeg må stå i kø til det blir min tur. Hva er egentlig meningen med alt dette? Hva gjør vi her?

Anonymous poster hash: 75d2b...561

[XbellaX]

 

Jeg tåler ikke noe som ligner på å bli minnet på dette. Spyr og blir veldig, veldig syk. Forsøkte engang psykomotorisk terapi, men hun som hadde dette, avbrøt og mente jeg var for syk til å tåle det.

 

Det kan gå bra å være på en undersøkelse, bare det at jeg begynner å dissosiere og "blir liksom borte". Kan ha hukommelsestap i lang tid etterpå. Skal prøve og jobbe litt i forhold til det igjen, men må være meget forsiktig.

Anonymous poster hash: 75d2b...561

 

 

 

Du skriver: "Jeg tåler ikke noe som ligner på å bli minnet på dette. Spyr og blir veldig, veldig syk." 

Å kaste opp er ikke farlig, det tåler du. Å kjenne smerte  er noe man må igjennom for å få det litt bedre. 

Å arbeide med traumer er sammensatt og vanskelig, men med et godt hjelpeapparat og en sterk vilje, er det mulig. Sammen med en dyktig behandler vil du ikke kun få jobbe med minnene, men du kan og få hjelp til å bære/romme dem. 

Alternativet er å ha det slik du har det nå, hvor du må kjempe for å orke overleve fra dag til dag. 

Endret 4. desember 2013 av XbellaX

[AnonymBruker]

Ja, jeg tåler å spy, men jeg er kvalm enda etter den undersøkelsen. Det er snart tre måneder siden.

Blir ganske usikker når det gjelder traumebehandling. Som beskrevet nedenfor her så må man trå litt varsomt i dette terrenget. Jeg har opplevd " feil traumebehandling" før og ble re- traumatisert. Derfor er jeg også redd nå. Ønsker ingen reprise.

Hva er egentlig riktig traumebehandling for en som blir så syk og deprimert at det er fare for livet? Sist jeg var gjennom dette, holdt det på å gå galt.

Anonymous poster hash: 75d2b...561

[XbellaX]

Ja, jeg tåler å spy, men jeg er kvalm enda etter den undersøkelsen. Det er snart tre måneder siden.

Blir ganske usikker når det gjelder traumebehandling. Som beskrevet nedenfor her så må man trå litt varsomt i dette terrenget. Jeg har opplevd " feil traumebehandling" før og ble re- traumatisert. Derfor er jeg også redd nå. Ønsker ingen reprise.

Hva er egentlig riktig traumebehandling for en som blir så syk og deprimert at det er fare for livet? Sist jeg var gjennom dette, holdt det på å gå galt.

Anonymous poster hash: 75d2b...561

 

Jeg synes egentlig ikke det er rart du fortsatt er kvalm, du går jo ikke videre med det.

Jeg er ikke tilhenger av å grave i fortiden til enhver tid, jeg tror mye på at fokuset bør være fremover, men i tilfeller hvor man sitter fast i fortiden, kreftene blir spist opp, og man tilstadighet får tanker/minner/flashbacks, så kan jeg ikke se at man har noe annet valg, så sant man ikke ønsker å fortsette leve halvveis.

 

Når det er sagt skjønner jeg utmerket godt at du er skeptisk, det er tragisk å lese hva du har opplevd. 

Jeg håper du skraper sammen litt tillit og prøver igjen, en ny behandler, et nytt sted. Alternativet er som sagt å ha det slik du har det nå, det fremstår ikke som om du har det spesielt godt.

[Joanas]

Blir ganske usikker når det gjelder traumebehandling. Som beskrevet nedenfor her så må man trå litt varsomt i dette terrenget. Jeg har opplevd " feil traumebehandling" før og ble re- traumatisert. Derfor er jeg også redd nå. Ønsker ingen reprise.

Anonymous poster hash: 75d2b...561

 

Ja helsevesenet vårt ser ut til å ha for få behandlere på traumesiden.

Jeg har opplevde akkurat det samme.

Ikke gi opp !  Det finnes riktig behandling, selv om du noen ganger må lete.

For meg ble det noe som heter "poliklinikk for psykosomatikk og traumer" som ble redningen. Jeg vet ikke hva det heter der du bor, men fastlegen din bør vite dette.

Feil behandling kan gi "big trubbel".