Trist og ufattelig

[AnonymBruker]

To unge gutter i samme gjeng, ikke langt fra der vi bor, har i løpet av få uker, tatt selvmord. Helt fryktelig. Jeg kjente dem ikke, men kjenner godt flere barn og ungdommer som kjente dem.

 

Det er bare så ufattelig trist og fælt. Og jeg klarer ikke la være å tenke: Hvorfor er det ingen som har oppfattet at de hadde det så gruelig vanskelig? Når hele ungdomsmiljøet var i så stor sorg for bare noen uker siden - hvordan kan enda en ung gutt med livet foran seg, gjøre det samme? Vil flere gjøre det samme?

 

Hvor mye bør en snakke med ens egne barn og ungdommer om selvmord? Her har det jo tydeligvis hatt smitteeffekt? Men åpenhet er vel bedre enn å tie rundt dette? Og hvor store skal barna være før en forteller at disse guttene valgte selv å dø - at det ikke var noen ulykke?

Anonymous poster hash: b6d81...cf4

[Caylee]

 

To unge gutter i samme gjeng, ikke langt fra der vi bor, har i løpet av få uker, tatt selvmord. Helt fryktelig. Jeg kjente dem ikke, men kjenner godt flere barn og ungdommer som kjente dem.

 

Det er bare så ufattelig trist og fælt. Og jeg klarer ikke la være å tenke: Hvorfor er det ingen som har oppfattet at de hadde det så gruelig vanskelig? Når hele ungdomsmiljøet var i så stor sorg for bare noen uker siden - hvordan kan enda en ung gutt med livet foran seg, gjøre det samme? Vil flere gjøre det samme?

 

Hvor mye bør en snakke med ens egne barn og ungdommer om selvmord? Her har det jo tydeligvis hatt smitteeffekt? Men åpenhet er vel bedre enn å tie rundt dette? Og hvor store skal barna være før en forteller at disse guttene valgte selv å dø - at det ikke var noen ulykke?

Anonymous poster hash: b6d81...cf4

 

Så utrolig trist kondolerer så mye! Er forferdelig når noen tar livet sitt.

Hadde jeg vært deg hadde jeg fortalt sannheten til barna med en gang. Da jeg gikk i 2 klasse på barneskolen tok faren til en i klassen selvmord. Alle, også barna fikk vite sannheten. Det er det beste spør du meg. Hvorfor skjule det? Det har smitteffekt ja. Men jeg tror det er bedre å snakke om det enn å tie.

[tjohei1]

Så utrolig trist kondolerer så mye! Er forferdelig når noen tar livet sitt.

Hadde jeg vært deg hadde jeg fortalt sannheten til barna med en gang. Da jeg gikk i 2 klasse på barneskolen tok faren til en i klassen selvmord. Alle, også barna fikk vite sannheten. Det er det beste spør du meg. Hvorfor skjule det? Det har smitteffekt ja. Men jeg tror det er bedre å snakke om det enn å tie.

 

 

To unge gutter i samme gjeng, ikke langt fra der vi bor, har i løpet av få uker, tatt selvmord. Helt fryktelig. Jeg kjente dem ikke, men kjenner godt flere barn og ungdommer som kjente dem.

 

Det er bare så ufattelig trist og fælt. Og jeg klarer ikke la være å tenke: Hvorfor er det ingen som har oppfattet at de hadde det så gruelig vanskelig? Når hele ungdomsmiljøet var i så stor sorg for bare noen uker siden - hvordan kan enda en ung gutt med livet foran seg, gjøre det samme? Vil flere gjøre det samme?

 

Hvor mye bør en snakke med ens egne barn og ungdommer om selvmord? Her har det jo tydeligvis hatt smitteeffekt? Men åpenhet er vel bedre enn å tie rundt dette? Og hvor store skal barna være før en forteller at disse guttene valgte selv å dø - at det ikke var noen ulykke?

Anonymous poster hash: b6d81...cf4

 

Vanskelig spørsmål. Håper at NHD svarer på dette. Åpenhet skal være bra sies det, men det er lett å tie om det som er så tragisk og trist. Jeg ville vel kanskje ikke tatt det opp hvis ikke barna selv viste interesse for det og prøvd å forklare at noen bare synes livet er så vanskelig at de gjør slikt og hvis de selv skulle få slike tanker er det veldig viktig å snakke om det.

Endret 4. desember 2013 av tjohei1

[Solemnity]

Jeg ser ingen grunn til å gjemme sannheten for barn. Jeg har hatt en fantastisk samtale med min åtte-åring angående selvmord, da han spurte meg om jeg kjente noen unge mennesker som har dødd. Jeg fortalte om en del forskjellige mennesker og også en jente som tok selvmord. Han spurte hvorfor og jeg forklarte at noen ganger blir mennesker så triste at de ikke tror livet er verdt å leve, kanskje på grunn av ting som har skjedd i livet deres.

 

Åtte-åringen sa: "Det var dumt gjort. Mennesker tenker ikke langt nok. Om jeg følte det sånn, så hadde jeg snakket med deg om å bytte skole, kanskje, eller noe annet som kunne hjelpe." Senere tok han det opp igjen og sa da: "Jeg har tenkt på det og jeg tror den jenta som tok selvmord ikke følte det som om hun hørte til noe sted."

Hans flotte, dype tanker om vanskelige temaer har ofte overbevist meg om hvor viktig det er at han får lov til å diskutere slikt med meg. Det forsvinner ikke fra virkeligheten eller hans hode bare fordi jeg tier om det.

Endret 4. desember 2013 av Solemnity

[Kayia]

Veldig trist for pårørende og dere som er berørt.

 

Vi fulgte ikke rådene om åpenhet og samtale da jr var liten. Mange anbefalte også da via media å snakke både med helt små og større unger om hendelser både fjernt og nært,  men hos oss landet vi på at barn kan skjermes for en del ting som ryster eller berører oss voksne. Jeg vet at vi var (er?) på kant med den offentlige diskursen her, men samtidig har jeg følt meg trygg på at dette har vært riktig overfor mitt barn. Jeg har ikke ønsket at han skal oppleve at alt trist er noe som angår han på et personlig plan.

 

Vi har selvfølgelig spurt om det har vært snakk om xx eller yy på skolen eller andre steder når noe har skjedd, men i den grad det har vært snakk om dette har han ikke formidlet til oss at han har følt seg berørt. Vi har dermed lagt ballen død, og bare diskutert "vanlig" når vi feks har sett nyheter eller snakket med andre om hendelsen (i hans påhør).

 

Jeg tror den første gangen vi snakket om sånne tema var da en person i parallellklassen døde på ungdomsskolen. Hendelsen gikk inn på han, og han hadde et tydelig behov for å snakke med oss i tillegg til klassekompiser/ lærere. For ikke lenge siden døde det en person også i parallellklassen på vg skole, men denne gangen har han ikke hatt det samme behovet for å prate. "Jeg kjente ikke xx" sa han da jeg spurte, "jeg har faktisk aldri snakket med XX, men h*n var vist en bra person". Denne gangen gikk han ikke i begravelsen heller, og jeg forstod han godt og støttet han i dette.

 

Jeg er i grunnen glad at han har et sunt filter og ikke tar alt inn over seg - som var min begrunnelse for ikke å gjøre alle tema til våre/ hans dengang det var anbefalt i barndommen hans også. Han er likevel langt fra en kald fisk, men snakker derimot mye om hvordan vi kan hjelpe feks i forbindelse med Filipinene nå. Det er ikke lenge siden han var i begravelse på egen hånd heller, han syns det var på sinn plass da en venn mistet en av sine foreldre nylig foreksempel. Forskjellen er nok hvor nær han opplever at triste hendelser er for han personlig.

Endret 4. desember 2013 av Kayia

[frosken]

Jeg synes ikke det går an å mene så mye generelt om hva man bør eller ikke bør snakke om, det kommer an på hvorvidt temaet berører de barna og ungdommene det er snakk om. Dersom det skjer et selvmord i nærmeste omgangskrets, så ville jeg vært oppmerksom i forhold til ønsker om å snakke om temaet med berørt ungdom.

 

Selvmord i omgangskretsen gjør ofte et voldsomt inntrykk på barn og unge. De gangene dette har skjedd rundt ungdom jeg kjenner, har de selv tatt opp temaet ganske mye, de har ønsket å fortelle hva de har hørt og tenker om temaet.

 

Jeg ser ingen grunn til å informere barn om verken selvmord - eller selvskading - dersom det er et ikke-aktuelt tema fordi ingen de kjenner eller vet om er berørt. Men dersom temaet aktualiseres, så mener jeg beste løsning er å snakke åpent og ærlig - men samtidig på en overkommelig måte for barnet.

 

Av og til diskuteres også i hvilken grad man bør være åpen om selvskading i forhold til barn. Jeg mener at barn skal skjermes lengst mulig for dette perspektivet, så hvis folk har arr etter selvskading som kan bortforklares eller skjules for barn, så mener jeg dette er ok - under forutsetning av at det ikke blir hengende noe i lufta som barna uansett blir urolige i forhold til.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det går an å mene så mye generelt om hva man bør eller ikke bør snakke om, det kommer an på hvorvidt temaet berører de barna og ungdommene det er snakk om. Dersom det skjer et selvmord i nærmeste omgangskrets, så ville jeg vært oppmerksom i forhold til ønsker om å snakke om temaet med berørt ungdom.

 

Selvmord i omgangskretsen gjør ofte et voldsomt inntrykk på barn og unge. De gangene dette har skjedd rundt ungdom jeg kjenner, har de selv tatt opp temaet ganske mye, de har ønsket å fortelle hva de har hørt og tenker om temaet.

 

Jeg ser ingen grunn til å informere barn om verken selvmord - eller selvskading - dersom det er et ikke-aktuelt tema fordi ingen de kjenner eller vet om er berørt. Men dersom temaet aktualiseres, så mener jeg beste løsning er å snakke åpent og ærlig - men samtidig på en overkommelig måte for barnet.

 

Av og til diskuteres også i hvilken grad man bør være åpen om selvskading i forhold til barn. Jeg mener at barn skal skjermes lengst mulig for dette perspektivet, så hvis folk har arr etter selvskading som kan bortforklares eller skjules for barn, så mener jeg dette er ok - under forutsetning av at det ikke blir hengende noe i lufta som barna uansett blir urolige i forhold til.

Takk for svar.

 

I dag hadde barna mine fått vite på skolen at det var selvmord. I den ene klassen hadde de snakket en del om det å ha det så tungt og vanskelig at en følte at alt var svart og tungt. Det ene barnet mitt har spurt meg om detaljer, men jeg har ikke villet si mer enn det de har sagt på skolen.

Anonymous poster hash: b6d81...cf4

[AnonymBruker]

Veldig trist for pårørende og dere som er berørt.

 

Vi fulgte ikke rådene om åpenhet og samtale da jr var liten. Mange anbefalte også da via media å snakke både med helt små og større unger om hendelser både fjernt og nært,  men hos oss landet vi på at barn kan skjermes for en del ting som ryster eller berører oss voksne. Jeg vet at vi var (er?) på kant med den offentlige diskursen her, men samtidig har jeg følt meg trygg på at dette har vært riktig overfor mitt barn. Jeg har ikke ønsket at han skal oppleve at alt trist er noe som angår han på et personlig plan.

 

Vi har selvfølgelig spurt om det har vært snakk om xx eller yy på skolen eller andre steder når noe har skjedd, men i den grad det har vært snakk om dette har han ikke formidlet til oss at han har følt seg berørt. Vi har dermed lagt ballen død, og bare diskutert "vanlig" når vi feks har sett nyheter eller snakket med andre om hendelsen (i hans påhør).

 

Jeg tror den første gangen vi snakket om sånne tema var da en person i parallellklassen døde på ungdomsskolen. Hendelsen gikk inn på han, og han hadde et tydelig behov for å snakke med oss i tillegg til klassekompiser/ lærere. For ikke lenge siden døde det en person også i parallellklassen på vg skole, men denne gangen har han ikke hatt det samme behovet for å prate. "Jeg kjente ikke xx" sa han da jeg spurte, "jeg har faktisk aldri snakket med XX, men h*n var vist en bra person". Denne gangen gikk han ikke i begravelsen heller, og jeg forstod han godt og støttet han i dette.

 

Jeg er i grunnen glad at han har et sunt filter og ikke tar alt inn over seg - som var min begrunnelse for ikke å gjøre alle tema til våre/ hans dengang det var anbefalt i barndommen hans også. Han er likevel langt fra en kald fisk, men snakker derimot mye om hvordan vi kan hjelpe feks i forbindelse med Filipinene nå. Det er ikke lenge siden han var i begravelse på egen hånd heller, han syns det var på sinn plass da en venn mistet en av sine foreldre nylig foreksempel. Forskjellen er nok hvor nær han opplever at triste hendelser er for han personlig.

Takk for svar.

 

Jeg synes dette var en sunn innstilling. Er enig med deg i at en ikke trenger å fortelle barna om alt mulig fælt som kan komme til å skje. Nå fikk barna mine vite i dag at det var selvmord, og de hadde snakket litt om det på skolen. Jeg tror ikke jeg kommer til å si mer detaljert rundt det enn det skolen nå har sagt.

Anonymous poster hash: b6d81...cf4

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til å gjemme sannheten for barn. Jeg har hatt en fantastisk samtale med min åtte-åring angående selvmord, da han spurte meg om jeg kjente noen unge mennesker som har dødd. Jeg fortalte om en del forskjellige mennesker og også en jente som tok selvmord. Han spurte hvorfor og jeg forklarte at noen ganger blir mennesker så triste at de ikke tror livet er verdt å leve, kanskje på grunn av ting som har skjedd i livet deres.

 

Åtte-åringen sa: "Det var dumt gjort. Mennesker tenker ikke langt nok. Om jeg følte det sånn, så hadde jeg snakket med deg om å bytte skole, kanskje, eller noe annet som kunne hjelpe." Senere tok han det opp igjen og sa da: "Jeg har tenkt på det og jeg tror den jenta som tok selvmord ikke følte det som om hun hørte til noe sted."

Hans flotte, dype tanker om vanskelige temaer har ofte overbevist meg om hvor viktig det er at han får lov til å diskutere slikt med meg. Det forsvinner ikke fra virkeligheten eller hans hode bare fordi jeg tier om det.

Veldig fine tanker din sønn hadde rundt dette. Mine barn har nok ikke tenkt så mye og dypt rundt dette, men de vet nå at han tok sitt liv. Det er en balansegang å være åpen og å skjerme dem litt.

Anonymous poster hash: b6d81...cf4