Der allmennlegers praktisering av psykiatri ødelegger arbeidslivet...

[ISW]

Tenkte bare å ta fram noen (selvsagt anonymiserte) eksempler fra min hverdag. 

 

Jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger allmennleger sykmelder for lang tid ved lettere angst, stress og nedstemthet. Jeg har til og med opplevd det selv, men jeg takker konsekvent nei til sykmeldinger.

 

Konsensus er liksom at dersom man er stresset eller sliten, er det nødvendigvis jobbens skyld. Det jeg like gjerne opplever, er at fritiden, eventuelt uhensiktsmessige tankemønstre, går ut over jobben og resten av tilværelsen. Det synes å mangle forståelse for at det er jobben som sørger for at man har mat på bordet, og sørger for at man kan forsørge seg selv, som bidrar til følelse av mestring.

 

Jeg sier ikke at sykmeldinger er kategorisk feil, og med mange psykiske lidelser er det umulig å jobbe, og det har jeg respekt for. Men at dette blir brukt som en lettvint løsning ved lettere tilstander, i stedet for å angripe det som virkelig er problemet, det har jeg liten respekt for. Dette har verken arbeidstaker, arbeidsgiver eller NAV / Staten godt av.

 

For å ta noen skrekkeksempler:

Yngre person, bekymrer seg mye for fremtid og økonomi. Fastlege skriver ut Truxal som skal tas om morgenen, vedkommende møter på jobb mer eller mindre slått ut og får ingenting til. Løsningen på dette er 4 ukers sykmelding.

 

Yngre person, kjent angstlidelse. Ønsket seg tilbake i jobb etter lengre tid med AAP. Mestrer jobben godt, og opplever reduksjon i sine plager. Får av sin fastlege likevel beskjed om at det var for tidlig å gå ut i jobb, og blir sterkt oppfordret til å slutte i jobben, noe vedkommende ikke ønsker, men gjør det likevel etter anbefaling fra legen. Opplevde at mestringsfølelsen forsvant og gikk rett over i en depresjon.

 

Personlig mener jeg at sykmeldinger er som benzopreparater, bør brukes i kortest mulig tid og alltid i kombinasjon med å forsøke og løse det egentlige problemet, fremfor å bare dekke over det. Har man en liberal lege som skriver ut sykmeldinger i hytt og pine, vil effekten på lang sikt bli passivitet og redusert mestringsfølelse, og man har fått et nytt problem. Selvsagt gjelder dette ved lettere psykiske lidelser, men du verden så mange leger som gjør mye rart her.

 

 

Endret 6. desember 2013 av issomethingwrong

[Nycora]

Jeg er enig. Ved lettere psykiske lidelser bør man ikke sykmeldes 100 %. Gradert sykmelding er bedre. Psykisk syke bør ikke være for lenge borte fra arbeidsmiljøet, da er det veldig vanskelig å komme tilbake.

Tror det er viktig å ikke tenke enten-eller, litt arbeid er bedre enn ingenting. I tillegg er det veldig viktig å oppretteholde kontakten med arbeidskollegaer.

Tror det er få mennesker som blir friskere av å gå hjemme og tenke.

[Caylee]

Det verste for en psykisk syk er å bli hjemme over lengre tid. Da føler man seg bare enda verre. Jeg følte meg helt forferdelig. Hadde ingen lyspunkt i livet. Ingenting å gå til. Men så begynte jeg på skolen igjen, og alt ble mye bedre. Nå ser jeg lyst på livet igjen!

[AnonymBruker]

Hva legger du i uttrykket "lettere", og hva hvis man har en jobb hvor gradert sykemelding ikke er mulig?

Anonymous poster hash: 4e42c...431

[Kayia]

Hvorfor tenker du at du vurderer eget behov godt og dermed takker nei til sykemelding du ikke har behov for, mens andre kategorisk sykeliggjøres når de egentlig bare er lettere plaget?

 

På seg selv kjenner man bare seg selv som NHD pleier å si, og hverken du eller jeg vet hvordan situasjonen for personene du eksemplifiserer med egentlig har det. Mulig de har et behov du ikke kjenner til, og behandles adekvat i forhold til deres behov?

 

Spekulasjoner av den typen du bedriver her fører ingenting godt med seg, spesielt ikke på et forum der flere brukere til stadighet ytrer sin dårlige samvittighet i forhold til å ikke lykkes i arbeidslivet.

Endret 6. desember 2013 av Kayia

[ISW]

Hvorfor tenker du at du vurderer eget behov godt og dermed takker nei til sykemelding du ikke har behov for, mens andre kategorisk sykeliggjøres når de egentlig bare er lettere plaget?

 

På seg selv kjenner man bare seg selv som NHD pleier å si, og hverken du eller jeg vet hvordan situasjonen for personene du eksemplifiserer med egentlig har det. Mulig de har et behov du ikke kjenner til, og behandles adekvat i forhold til deres behov?

 

Spekulasjoner av den typen du bedriver her fører ingenting godt med seg, spesielt ikke på et forum der flere brukere til stadighet ytrer sin dårlige samvittighet i forhold til å ikke lykkes i arbeidslivet.

 

Jeg sier ikke at jeg kjenner andre på meg selv. Jeg sier heller ikke at sykmelding ikke hører hjemme hvis man har en alvorlig lidelse.

 

Det jeg snakker om er tilfeller der leger tvinger mennesker ut av arbeid, fremfor å tilby virksom behandling. Jeg snakker også om tilfeller der man gis medisinering som ikke er kompatibel med arbeid, uten å ta inn over seg hva konsekvensene blir (langvarig sykmelding).

 

Fremfor å si "ta noen uker fri fra jobb" burde legen sagt "jeg skal ta meg tid til å gjøre deg frisk".

[Kayia]

Jeg sier ikke at jeg kjenner andre på meg selv. Jeg sier heller ikke at sykmelding ikke hører hjemme hvis man har en alvorlig lidelse.

 

Det jeg snakker om er tilfeller der leger tvinger mennesker ut av arbeid, fremfor å tilby virksom behandling. Jeg snakker også om tilfeller der man gis medisinering som ikke er kompatibel med arbeid, uten å ta inn over seg hva konsekvensene blir (langvarig sykmelding).

 

Fremfor å si "ta noen uker fri fra jobb" burde legen sagt "jeg skal ta meg tid til å gjøre deg frisk".

Du må lese det jeg skriver. Du sier at du takker nei, men at andre tar i mot når de egentlig ikke har et behov. Hva får deg til å tro at andre ikke også takker nei når det ikke er behov, og derfor har et reelt behov når de takker ja?

[frosken]

Jeg har litt vanskelig for å tro at allmennleger i nåværende "sykemeldingsklima" kan sies å ødelegge arbeidslivet gjennom sin praktisering av psykiatri. Unntak finnes selvfølgelig alltid, men den generelle trenden for tiden er jo å være svært tilbakeholdende ved sykemeldinger ved lettere psykiske lidelser.

 

Jeg er mer bekymret for psykiatriens manglende innsats for å hjelpe unge mennesker med alvorlige psykiske lidelser ut i arbeid.

[ISW]

Du må lese det jeg skriver. Du sier at du takker nei, men at andre tar i mot når de egentlig ikke har et behov. Hva får deg til å tro at andre ikke også takker nei når det ikke er behov, og derfor har et reelt behov når de takker ja?

 

Når jeg sitter med gråtende personer som sier at de elsker jobben sin, men at legen har sagt at de må slutte, hva skal jeg da tenke?

 

Jeg tenker også at det nok er mange som takker ja til fire uker fri med lønn, spesielt når det er anbefalt av legen. Men ofte skyter man seg selv litt i foten, fordi det er behagelig i første omgang, og så vil man ha mer. På lang sikt er jeg overbevist om, hvis det er mulig, at arbeid i seg selv kan ha en terapeutisk effekt.

[ISW]

Jeg har litt vanskelig for å tro at allmennleger i nåværende "sykemeldingsklima" kan sies å ødelegge arbeidslivet gjennom sin praktisering av psykiatri. Unntak finnes selvfølgelig alltid, men den generelle trenden for tiden er jo å være svært tilbakeholdende ved sykemeldinger ved lettere psykiske lidelser.

 

Jeg er mer bekymret for psykiatriens manglende innsats for å hjelpe unge mennesker med alvorlige psykiske lidelser ut i arbeid.

 

A) Ja, men etter min (subjektive såklart) mening er det fortsatt et overforbruk av sykmeldinger. Samfunnet har ikke råd til det, arbeidsgiver har ikke råd til det, og om det er hensiktsmessig for arbeidstaker trengs det en debatt rundt. Selvfølgelig støtter jeg sykmeldinger der det er klart behov for det, f.eks ved dårlig behandlede psykoser, alvorlig depresjon, alvorlig angst, eller utbrenthet dersom det er en klar årsakssammenheng mellom arbeid og sykdom ELLER det går klart fram at fortsatt arbeid vil forverre tilstanden.

 

Hvorfor man skal sykmeldes for andre angstlidelser (f.eks PTSD, GAD eller tvang) i de mildere variantene greier jeg ikke helt å forstå, da det lett kan medføre at man får mer tid til uhensiktsmessig tankevirksomhet. Et eksempel: Jeg har lite å gjøre på jobb denne uken (derav kan jeg sitte her en del) og jeg synes angsten min har forverret seg markant disse dagene.

 

B ) Ja, der er jeg helt enig med deg.

Endret 6. desember 2013 av issomethingwrong

[Captain Cheeseheart]

Jeg tror ikke arbeid har en terapeutisk effekt, men jeg tror dagdriving har en destruktiv effekt. Forskjell her. 

[cilie]

Hvorfor tenker du at du vurderer eget behov godt og dermed takker nei til sykemelding du ikke har behov for, mens andre kategorisk sykeliggjøres når de egentlig bare er lettere plaget?

 

På seg selv kjenner man bare seg selv som NHD pleier å si, og hverken du eller jeg vet hvordan situasjonen for personene du eksemplifiserer med egentlig har det. Mulig de har et behov du ikke kjenner til, og behandles adekvat i forhold til deres behov?

 

Spekulasjoner av den typen du bedriver her fører ingenting godt med seg, spesielt ikke på et forum der flere brukere til stadighet ytrer sin dårlige samvittighet i forhold til å ikke lykkes i arbeidslivet.

God sagt!!

[Captain Cheeseheart]

...

 

En diagnose trenger ikke ha så stor betydning for hva som er til ens beste mtp. arbeid. Tror det er en liten fallgruve å si at den og den lidelsen er OK med sykemelding, og den og den er ikke.

 

Virkeligheten er mer både og enn enten eller!

[ISW]

En diagnose trenger ikke ha så stor betydning for hva som er til ens beste mtp. arbeid. Tror det er en liten fallgruve å si at den og den lidelsen er OK med sykemelding, og den og den er ikke.

 

Virkeligheten er mer både og enn enten eller!

 

Joda, det er klart. Det hele dreier seg vel mer om fortsatt arbeid vil forverre (eller forsinke tilfrisking av) tilstanden.

Her tror jeg vurderingen må gjøres, ikke utfra symptomene.

[Captain Cheeseheart]

Joda, det er klart. Det hele dreier seg vel mer om fortsatt arbeid vil forverre (eller forsinke tilfrisking av) tilstanden.

Her tror jeg vurderingen må gjøres, ikke utfra symptomene.

 

Det dreier seg heller ikke kun om sykdommen. Noen ganger, så får jeg inntrykk av at du ser på mennesker som maskiner, og når de blir syke, så er det et eller annet tannhjul som har rustet eller ramlet av. Hvis man f.eks. har unger, så vil og bør det være lavere terskel for sykemelding / trygding. En kan også ha ganske store sosiale problemer på jobben (herunder mobbing), som er med på å påvirke dette - dette er ting man kan bli syk/psyk av, men det er ikke sånn at det bare er å finne den rette pilla så er det tilbake på jobb. Det er en ganske sammensatt situasjon...

[ISW]

Det dreier seg heller ikke kun om sykdommen. Noen ganger, så får jeg inntrykk av at du ser på mennesker som maskiner, og når de blir syke, så er det et eller annet tannhjul som har rustet eller ramlet av. Hvis man f.eks. har unger, så vil og bør det være lavere terskel for sykemelding / trygding. En kan også ha ganske store sosiale problemer på jobben (herunder mobbing), som er med på å påvirke dette - dette er ting man kan bli syk/psyk av, men det er ikke sånn at det bare er å finne den rette pilla så er det tilbake på jobb. Det er en ganske sammensatt situasjon...

 

Jeg ser poenget ditt, for all del.

 

Men du misforstår nok litt. Jeg tror ikke alt handler om rett pille - det handler om rett behandling, hvor medisiner kan være en del av helheten.

 

Men nå er vi en gang ett menneske, vi er ikke delt inn i kropp og sinn, selv om et brukket bein skal behandles annerledes enn en depresjon. Det er nå en gang slik at når vi blir syke, så må vi innom "verkstedet" for en eller annen form for behandling (for å bruke maskin-terminologien du snakket om). Uansett hvordan syke vi blir.

Endret 6. desember 2013 av issomethingwrong

[motorPrøysen]

Forstår det slik at jobben din mye handler mye om å få folk tilbake i arbeidslivet. Når du møter mennesker i en slik situasjon kan det være at noen underkommuniserer egne ønsker om å ikke jobbe. Kanskje plukker de også opp din sterke skepsis til sykemelding. Da kan være lettere for dem å si: "legen syntes jeg skulle sykemelde meg" heller enn "jeg orket ikke jobbe mer".

[Captain Cheeseheart]

...

 

Så... om jeg forstår deg korrekt, så kan mennesker deles inn i 3 kategorier:

 

1. De som jobber

2. De som ikke jobber pga. sykdom

3. De som ikke jobber pga. moral

 

Har jeg forstått det riktig nå?

[slabbedask]

Spekulasjoner av den typen du bedriver her fører ingenting godt med seg, spesielt ikke på et forum der flere brukere til stadighet ytrer sin dårlige samvittighet i forhold til å ikke lykkes i arbeidslivet.

 

Helt enig. Slikt bør en være veldig forsiktig med, særlig på et forum som dette.

[slabbedask]

 

Hvorfor man skal sykmeldes for andre angstlidelser (f.eks PTSD, GAD eller tvang) i de mildere variantene greier jeg ikke helt å forstå, da det lett kan medføre at man får mer tid til uhensiktsmessig tankevirksomhet. Et eksempel: Jeg har lite å gjøre på jobb denne uken (derav kan jeg sitte her en del) og jeg synes angsten min har forverret seg markant disse dagene.

 

Det er helt tydelig at du ikke har spesielt alvorlig angst. Slutt med denne tåpeligene generaliseringen!