Personer i seg selv

[Captain Cheeseheart]

Er det mulig å ha personer "i" seg selv, som på en måte prøver å trenge seg frem? Men som du stort sett klarer å "holde tilbake"?

 

Jeg snakker om mange ulike personer. Det kan være en person som skjelver som et aspeløv, eller det kan være et udyr, et monster.

 

Jeg har tenkt mye over dette, og tror dette er årsaken til at jeg ikke føler noe "helhet" i tilværelsen. At alt er vilkårlig, ja at jeg selv er vilkårlig. Kaos...

 

Men så tenker jeg også at jeg har jo (visstnok) en psykoselidelse. Kan dette være ideer som må sees i lys av en slik lidelse?

 

For når jeg tenker på det, så virker det jo som disse "undertrykte personlighetene" er noe man ser på film og i bøker... litt sånn Dr. Jekyll and Mr. Hyde... det er vel bare fiksjon?

 

Eller?

 

Er det bare schizo-ideer? Vil ikke bruke ordet vrangforestillinger her, for det er jo ikke noe som har absolutt sannhetsverdi for meg... jeg er usikker, som forklart over.

[AnonymBruker]

Er det mulig å ha personer "i" seg selv, som på en måte prøver å trenge seg frem? Men som du stort sett klarer å "holde tilbake"?

 

Jeg snakker om mange ulike personer. Det kan være en person som skjelver som et aspeløv, eller det kan være et udyr, et monster.

 

Dreier ikke dette seg om ulike "følelser"?

Anonymous poster hash: 21376...004

[Captain Cheeseheart]

Dreier ikke dette seg om ulike "følelser"?

 

Hm, at jeg oppfatter ulike følelser som ulike "personer"? Høres logisk ut, igrunn... for ingen har jo ikke flere personligheter. Men det er jo litt rart da, at jeg opplever følelser på denne måten...

[stjernestøv]

Hm, at jeg oppfatter ulike følelser som ulike "personer"? Høres logisk ut, igrunn... for ingen har jo ikke flere personligheter. Men det er jo litt rart da, at jeg opplever følelser på denne måten...

Man kan i alle fall  tro man er andre personer under psykose.

[Captain Cheeseheart]

Man kan i alle fall  tro man er andre personer under psykose.

 

Ja... jeg er ikke psykotisk, og ikke tror jeg at jeg er andre personer heller, det er bare en slags grubling... eller filosofering, om man vil; jeg spør "hva om jeg er sånn" - det er jo noe annet enn å si "JEG ER SÅNN".

 

Men er nok samme "greia", bare "mildere"... om det går an da?

[Inner self]

Jeg har hatt følelser att jeg har en god og en dårlig personlighet som slåss. Men ikke sånn Dissasioasiv lidelse, eller noe slikt. Det så jeg en dokumentar om på TV en gang, som mente det var en jukseting. Men jeg er ingen lege. Det er jo leger som tror det finnes også. Men jeg vet som sagt ikke.

[stjernestøv]

Ja... jeg er ikke psykotisk, og ikke tror jeg at jeg er andre personer heller, det er bare en slags grubling... eller filosofering, om man vil; jeg spør "hva om jeg er sånn" - det er jo noe annet enn å si "JEG ER SÅNN".

 

Men er nok samme "greia", bare "mildere"... om det går an da?

Jeg tror vi kan ha flere personer inni oss, at vi velger hvem av dem vi vil være og den personen blir deg.

[Captain Cheeseheart]

Jeg har hatt følelser att jeg har en god og en dårlig personlighet som slåss. Men ikke sånn Dissasioasiv lidelse, eller noe slikt. Det så jeg en dokumentar om på TV en gang, som mente det var en jukseting. Men jeg er ingen lege. Det er jo leger som tror det finnes også. Men jeg vet som sagt ikke.

 

Tror DID er tull jeg også. Tror det er tull disse tankene mine om at jeg har personer "i" meg også - men det er jo ikke tull at jeg har dem da (tankene). Tankene er jo virkelige...

 

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på når jeg skrev dette innlegget, det er jo bare tulletenkning fra min side. Men jeg er ganske "ujevn"... kan forandre meg, på et vis.

[Captain Cheeseheart]

Jeg tror vi kan ha flere personer inni oss, at vi velger hvem av dem vi vil være og den personen blir deg.

 

Jeg tror ikke dette. Jeg tror at "jeg" er en slags sammensetning av folk jeg har vært sammen med - man blir jo påvirket, spesielt av foreldre.

[Nycora]

Er det mulig å ha personer "i" seg selv, som på en måte prøver å trenge seg frem? Men som du stort sett klarer å "holde tilbake"?

 

Jeg snakker om mange ulike personer. Det kan være en person som skjelver som et aspeløv, eller det kan være et udyr, et monster.

 

Jeg har tenkt mye over dette, og tror dette er årsaken til at jeg ikke føler noe "helhet" i tilværelsen. At alt er vilkårlig, ja at jeg selv er vilkårlig. Kaos...

 

Men så tenker jeg også at jeg har jo (visstnok) en psykoselidelse. Kan dette være ideer som må sees i lys av en slik lidelse?

 

For når jeg tenker på det, så virker det jo som disse "undertrykte personlighetene" er noe man ser på film og i bøker... litt sånn Dr. Jekyll and Mr. Hyde... det er vel bare fiksjon?

 

Eller?b

 

Er det bare schizo-ideer? Vil ikke bruke ordet vrangforestillinger her, for det er jo ikke noe som har absolutt sannhetsverdi for meg... jeg er usikker, som forklart over.

Jeg tror at dette har noe med et veldig svakt selvbilde å gjøre. Kan kanskje oppstå hos noen som aldri har hatt en voksen forelder å "speile seg i"?

Ser for meg at da blir man som barn veldig usikker. Man må forsøke å lære det beste fra andre mennesker. Dermed blir en del lært fra læreren, en annen fra onkelen, den tredje fra naboen, eller en tilfeldig dame som kjefter på deg på butikken. Oppdragelsen er ikke tilstede hos foreldrene, derfor føler du at du ikke har et jeg som er sterkt som voksen. I mange situasjoner kommer du til kort, eller du tar en "skuespillerrolle" og later som du er Marilyn Monroe, Sputnik, eller noen annen.

Jeg merker selv at jeg lett faller igjennom ved mye press, mister meg selv på en måte. Vet ikke om du drar kjennskap til noe av dette, bare noe jeg tenker om livet mitt selv.

[stjernestøv]

Jeg tror ikke dette. Jeg tror at "jeg" er en slags sammensetning av folk jeg har vært sammen med - man blir jo påvirket, spesielt av foreldre.

 

Jeg tror ikke dette. Jeg tror at "jeg" er en slags sammensetning av folk jeg har vært sammen med - man blir jo påvirket, spesielt av foreldre.

Ja man blir helt klart påvirket av andre folk.

[Captain Cheeseheart]

Jeg tror at dette har noe med et veldig svakt selvbilde å gjøre. Kan kanskje oppstå hos noen som aldri har hatt en voksen forelder å "speile seg i"?

Ser for meg at da blir man som barn veldig usikker. Man må forsøke å lære det beste fra andre mennesker. Dermed blir en del lært fra læreren, en annen fra onkelen, den tredje fra naboen, eller en tilfeldig dame som kjefter på deg på butikken. Oppdragelsen er ikke tilstede hos foreldrene, derfor føler du at du ikke har et jeg som er sterkt som voksen. I mange situasjoner kommer du til kort, eller du tar en "skuespillerrolle" og later som du er Marilyn Monroe, Sputnik, eller noen annen.

Jeg merker selv at jeg lett faller igjennom ved mye press, mister meg selv på en måte. Vet ikke om du drar kjennskap til noe av dette, bare noe jeg tenker om livet mitt selv.

 

Det med "skuespiller" stemmer i alle fall veldig på meg. Jeg føler at jeg på en måte er en maskin som styres innenfra - noe som sikkert ikke er langt unna hvordan mennesket fungerer, men det jeg snakker om er at jeg føler at jeg er en slags "dukke" styrt med tråder innenfra... føler ikke at jeg er "i" meg selv.

 

Løser usikkerheten ved å leve meg inn i roller, ja... noe som kan funke veldig bra det, opp til et visst punkt.

 

Tidligere ble jeg veldig paranoid pga. dette, for jeg trodde det betydde at jeg var farlig, og dermed måtte Norge gå til krig mot meg, og jeg ble diskutert på debattprogrammer.

 

Men det med foreldre, det kan stemme bra. Var endel problemer i oppveksten, i forhold til "familieliv" - også har jeg vært veldig mye alene hele livet.

 

Hm!

[Nycora]

Det med "skuespiller" stemmer i alle fall veldig på meg. Jeg føler at jeg på en måte er en maskin som styres innenfra - noe som sikkert ikke er langt unna hvordan mennesket fungerer, men det jeg snakker om er at jeg føler at jeg er en slags "dukke" styrt med tråder innenfra... føler ikke at jeg er "i" meg selv.

 

Løser usikkerheten ved å leve meg inn i roller, ja... noe som kan funke veldig bra det, opp til et visst punkt.

 

Tidligere ble jeg veldig paranoid pga. dette, for jeg trodde det betydde at jeg var farlig, og dermed måtte Norge gå til krig mot meg, og jeg ble diskutert på debattprogrammer.

 

Men det med foreldre, det kan stemme bra. Var endel problemer i oppveksten, i forhold til "familieliv" - også har jeg vært veldig mye alene hele livet.

 

Hm!

Hmmm... Ja, det tenker jeg også .