Må innadvendte bli utadvendte for å få det bra i samfunnet vårt?

[tjohei1]

Samfunnet vårt setter mer pris på de utadvendte enn de innadvendte. Hva gjør man hvis man er innadvendt da? Må man prøve å bli utadvendt? Hvilke jobber kan man ha som innadvendt? Hvilke miljøer setter pris på de innadvendte?

[Gjest]

Samfunnet vårt setter mer pris på de utadvendte enn de innadvendte. Hva gjør man hvis man er innadvendt da? Må man prøve å bli utadvendt? Hvilke jobber kan man ha som innadvendt? Hvilke miljøer setter pris på de innadvendte?

Kanskje fler enn vi er klar over er innadvendte men ikke tør vise det fordi det er mer akseptabelt å være utadvent?

Jeg tenker at samfunnet trenger både innadv. og utadv. At innadv. er gode på en ting mens utadv. på andre ting.

Det beste tror jeg er å akseptere at man er den man er og ha et fortolig forhold til det.

[Gjest]

Samfunnet vårt setter mer pris på de utadvendte enn de innadvendte. Hva gjør man hvis man er innadvendt da? Må man prøve å bli utadvendt? Hvilke jobber kan man ha som innadvendt? Hvilke miljøer setter pris på de innadvendte?

Jeg tenkte først på at innadvendte kan passe til f.eks. kontorer som de ikke trenger å forholde seg så mye til mennesker, men jeg tror det er mye de innadvendte også kan trene seg opp til.  

 

Jeg var nokså sjenert og innadvent når jeg var ungdom.  Snakket veldig lite, spesielt med fremmede. Men jeg jobbet i butikk.  I jobbsituasjon så var jeg i en rolle. Og denne rollen hadde jeg ikke problemer med.  Anbefale varer til kundene og snakke om alt som var jobbrelatert gikk helt greit. Jeg følte meg trygg i jobbsituasjonen.  Men når det kom til andre ting så fikk jeg mer problemer.  

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En må ikke være likedan 24/7.

Det er fint mulig å være "utadvendt nok" i yrkeslivet og dyrke fred og ro på privaten.

 

Igjen er det viktig å ha et åpent sinn og være villig til å øve :-)

[Gondor]

Jeg tenkte først på at innadvendte kan passe til f.eks. kontorer som de ikke trenger å forholde seg så mye til mennesker, men jeg tror det er mye de innadvendte også kan trene seg opp til.  

 

Jeg var nokså sjenert og innadvent når jeg var ungdom.  Snakket veldig lite, spesielt med fremmede. Men jeg jobbet i butikk.  I jobbsituasjon så var jeg i en rolle. Og denne rollen hadde jeg ikke problemer med.  Anbefale varer til kundene og snakke om alt som var jobbrelatert gikk helt greit. Jeg følte meg trygg i jobbsituasjonen.  Men når det kom til andre ting så fikk jeg mer problemer.  

 

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er også innadvent, men har alltid fungert bra i yrkeslivet sånn sett. Som eller skriver tok jeg på meg en rolle som jeg spilte ut og det gikk veldig bra. Ellers er jeg stille og forsiktig og er avhengig av fred og ro for å holde meg i balanse. Det jeg øver meg på nå i sosiale sammenhenger er å ta ordet og snakke litt høyere enn det som er naturlig for meg. Det er ubehagelig, men jeg har bare godt av å eksponere meg. Det vil i blant bety at man får motstand og kritikk.

 

Jeg kan anbefale en bok av Susan Cain som heter "Quiet. The power og introverts in a world that can't stop talking."

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg tror utadvendte blir satt mer pris på generelt, men det av overfladiske mennesker.

 

Det er visse yrker og retninger der sjefer gjør klokt i å velge grundige , stille og konsentrerte mennesker.

 

Da min mann søkte på jobb sist fortalte han meg at testene som så klart fikk han til å fremstå i all sin utadvendte glans, ville fått meg til å fremstå som en nerd. Men det sa han ville vært en styrke innenfor fagfelt som krever mer selvstendig jobbing og innen forskning, så godt man er forskjellig.

 

Men så ville jeg ikke søkt verken en sekretærstilling eller en serviceyrkerettet jobb, jeg liker å være hyggelig, men jeg blir fort sliten og det kjeder meg om jeg ikke har noe innenfor mitt interessefelt,, jeg må arbeide med noe jeg får fordype meg i eller få nok fred til jobben. Jeg orker ikke formålsløs og innholdsløs snakk uten noen reell informasjons eller kunnskaps-deling. Jeg syns ro er deilig, skal man ødelegge fred og ro, bør det være med en god grunn. 

 

Jeg spiser heller ikke uten at jeg er sulten, og jeg spiser ikke mer enn at jeg akkurat er mett, for mye av det gode er aldri bra.

 

Arbeide er den beste måten å holde seg slank på.(det er en annen tråd her, der det diskuteres vekt, det er da vel bare å ha nok å gjøre, så blir det ikke tid til overspising) Jeg spiser ganske mye kl 20.00 fordi jeg da opplever fred og ro, jeg legger ikke på meg av dette, fordi jeg er aktiv( til tider for aktiv) hele dagen fra ca kl 05.30

 

Selv det å sitte på en stol å lese forbrenner altså kalorier.

 

Jeg glemmer å drikke også, men når det kommer en "venn" og spør om jeg skal bli med å ta en kopp kaffe, lar jeg meg rive med "som det heter", jeg drikker da masse kaffe på kort tid og må da raskt på toalettet, det fine med at andre spør meg, er at jeg da av og til spiser mat selv, dette fordi jeg ser andre spise, og da tenker jeg at det er lurt å spise , samt hyggelig for det andre menneske.

 

Selv om jeg er annerledes syns jeg de andre liker meg godt, det betyr tror jeg at, er man ærlig og samvittighetsfull blir man likt selv om man er litt annerledes enn majoriteten, og stillere. 

Jeg tror mennesker liker meg fordi jeg er ekte, tydelig, konkret, avgrenset, bestemt, ærlig, direkte, real, og da er det rom for å være stille, nerdete, glemme buksesmekken, eller glemme å hilse først. 

Jeg prøver jo å ha klærne på riktig vei, men kler jeg meg etter at min mann går glemmer jeg hvilken vei klærne skal på, og buksesmekken glir jo bare ned, og da er det ikke så lett å huske på å sjekke at den er oppe alltid. Tror det er noe feil med min favorittbukse, det er da ikke vanlig at buksesmekken skal gli ned flere ganger pr dag? Heldigvis har jeg gode medstudenter.

[AnonymBruker]

En må ikke være likedan 24/7.

Det er fint mulig å være "utadvendt nok" i yrkeslivet og dyrke fred og ro på privaten.

 

Igjen er det viktig å ha et åpent sinn og være villig til å øve :-)

En ting er å øve seg på smalltalk og det å fungere som utadvendt/sosial og hyggelig der arbeidet krever dette. Men en annen ting er at personlighetstrekk vil være der, og da vil det være mer anstrengende og ikke komme like lett for en innadvent.  

Anonymous poster hash: 7c07d...d40

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

En ting er å øve seg på smalltalk og det å fungere som utadvendt/sosial og hyggelig der arbeidet krever dette. Men en annen ting er at personlighetstrekk vil være der, og da vil det være mer anstrengende og ikke komme like lett for en innadvent.  

Anonymous poster hash: 7c07d...d40

 

Det er ikke så ofte en trenger mye smalltalks. Oftest er det nok at en er blid, høflig og imøtekommende.

At jobben av og til kan være anstrengende, må vi vel leve med :-)

[AnonymBruker]

Det er helt tydelig at du ikke forstår hvor vanskelig, og utmattende, dette er for innadvente. En innadvent vil kanskje bli like sliten av dette i løpet av en vanlig 8 timers arbeidsdag som du ville blitt hvis du jobbet 48 timer i ett strekk.

Anonymous poster hash: 89308...df8

[tjohei1]

Jeg blir sliten av det sosial. Det å omgås mennesker og å snakke med dem. Dette gjør det selvfølgelig vanskelig å være i en jobbsituasjon. Gjennom hele livet har jeg fått høre at jeg er stille og beskjeden. I jobbene jeg har hatt har jeg fått høre at jeg ikke er sosial og at jeg er stille. Jeg jobbet en gang for et vikarbyrå hvor jeg fikk tilbakemelding om at jeg gjorde en utmerket jobb, men at jeg ikke hilste på kollegaer. Jeg mente selv at jeg hilste på de nærmeste jeg jobbet med. Jeg innrømmer at jeg ikke var noe flink til å oppsøke kollegaer som jeg ikke hadde noe med å gjøre i forbindelse med jobben min. Det å jobbe selvstendig og gjøre en god jobb holder tydeligvis ikke i dagens samfunn.

Endret 20. desember 2013 av tjohei1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Det er helt tydelig at du ikke forstår hvor vanskelig, og utmattende, dette er for innadvente. En innadvent vil kanskje bli like sliten av dette i løpet av en vanlig 8 timers arbeidsdag som du ville blitt hvis du jobbet 48 timer i ett strekk.

Anonymous poster hash: 89308...df8

 

Både Putin og jeg er introverte og klarer oss ganske bra.  Med dine plager er det nok mer enn introverthet som er av betydning.

[tjohei1]

Både Putin og jeg er introverte og klarer oss ganske bra.  Med dine plager er det nok mer enn introverthet som er av betydning.

Hvilke plager tror du dette kan være? Jeg blir også sliten av å være med mennesker.

[AnonymBruker]

Både Putin og jeg er introverte og klarer oss ganske bra.  Med dine plager er det nok mer enn introverthet som er av betydning.

 

Har Asperger i tillegg da.

Anonymous poster hash: 89308...df8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Har Asperger i tillegg da.

Anonymous poster hash: 89308...df8

 

Nettopp :-)

[tjohei1]

Hvilke andre plager kan man ha når man synes det er slitsomt å være sammen med mennesker?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvilke andre plager kan man ha når man synes det er slitsomt å være sammen med mennesker?

Angst? Nevrotisisme? Depresjon?

[tjohei1]

Ok, kjenner meg igjen i de plagene ja.

[AnonymBruker]

Samfunnet vårt setter mer pris på de utadvendte enn de innadvendte. Hva gjør man hvis man er innadvendt da? Må man prøve å bli utadvendt? Hvilke jobber kan man ha som innadvendt? Hvilke miljøer setter pris på de innadvendte?

Jeg var supersjenert før, turte knapt si noe... men pga jobben har jeg fått mye sosial trening, og nå er det få som sier jeg er sjenert, sjenert jeg liksom? Jeg er ikke den som roper høyest, men jeg klarer å slå av en prat med folk jeg ikke kjenner så godt og tørrprate med folk jeg møter på jobb som jeg kanskje aldri mer ser, og har en hyggelig morsomt tone med mine kolleger. De setter pris på at jeg er høflig og imøtekommende Om du ikke er så glad i å prate, er bare det å hilse og smile veldig fint.... verste som finnes er kolleger som later som de ikke ser deg. Du kan jo ikke vite at de bare er sjenerte, i ditt hode er de noen overlegne bleier. Da er det mye bedre at man smiler til hverandre, et smil varmer mer enn ord. Og det er  mye lettere å sette i gang en samtale med en person som virker vennlig. Ser du bort og ikke "inviterer" til en samtale - med at du ikke engang h ilser, da får ikke noen lyst til å prate med deg. I alle fall ikke de som er sjenerte selv. 

Konklusjonen min er - at det å jobbe med folk er beste treningen for de som er sjenerte, man blir ikke akkurat mindre sjenert av å gå hjemme. Jeg kaller meg fortsatt sjenert, men klarer å fungere mye bedre sosialt nå i alle fall Om mine tidligere klassekamerater hadde møtt meg hadde de nok fått hakeslepp. Hæh, hva har skjedd med deg liksom... Pga mine tidligere erfaringer har jeg blitt veldig flink til å få sjenerte til å åpne seg, for jeg husker så godt selv hvordan jeg hadde det. Jeg kunne ikke innlede til en samtale... var avhengig av at andre viste interesse... og da vet jeg at spørreteknikker er bra, unngå ja/nei spørsmål, og vis den andre interesse slik at de ikke blir flaue eller redde for å si noe dumt

 

Og enda en konklusjon - om du er oppsatt på at du er sjenert og kommer alltid til å være det - punktum finale, så kan du fortsatt fungere på en jobb, det viktigste er at du klarer å kommunisere med dine kolleger så ingenting blir misforstått, du må tørre å spørre om hjelp om det er noe du lurer på så du ikke gjør feil, det gjelder mange yrker det, f.eks. sykepleieryrket. Skal du stikke pasienten eller ei- men så tør du ikke spørre kollegaen om du gjør det på rett måte? Så akkurat den barrieren må man komme over, at man tør å spørre om hjelp. Ellers kommer du langt med et smil. Tør du ikke si hei, så i alle fall vis et fint smil i stedet for å snu deg vekk.

Anonymous poster hash: f47c6...9e9

[schizoid1337]

Noen klarer det, andre klarer det ikke og blir psyk av å forsøke. Hvilket tilfelle du er vet du ikke før du har prøvd. Lykke til

[Gjest]

Man kan vel være noe midt i mellom også? Ikke enten/eller? Eller er man enten/eller?