Hva er det egentlig som feiler meg?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg har vel hele livet følt at det har vært noe "galt" med meg. At jeg ikke er som alle andre. Som liten var jeg utagerende, med ekstrem klatring i trær og annen farlig aktivitet som å ake over bilveier, og ekstreme hopp. Jeg har så langt jeg ser ikke fått klage av lærere på skolen om at jeg skapte uro i klassen. Selv om jeg husker at jeg ble stadig overrasket over at slikt ikke ble nevnt på foreldremøte. Klarer heller ikke huske sikkert hvordan jeg var i klasseromssituasjoner på barneskolen. I lek med andre mistenker jeg at jeg ble for voldsom. Med lekeslossing slo jeg en i svime, og jentene ville ikke ha snøballkrig med meg fordi jeg kastet alt for hardt. Det er liksom litt sånne minner jeg har, selv om jeg ikke vet hvor hyppig slike situasjoner var.

Jeg møtte stadig på skolen uten riktig utstyr. Glemte ofte gymtøy, selv om gym var favorittfag. Kunne ende med å komme på skolen uten matpakke, og ryggsekken var et eneste stort rot. Jeg har i den siste tiden tenkt på at anvaret for dette på barneskolen burde nok vært hos mine foreldre. Jeg gjorde nesten aldri lekser. Kom liksom aldri i gang, og kunne ikke fordra å sette meg ned å gjøre lekser. Har også lurt på hvorfor dette heller ikke ble fulgt opp av mine foreldre. De er jo begge "oppegående" og snille foreldre. Min far regnet nok med at min mor tok seg av denne biten med lekser og å få oss på skolen, men det virker som hun ikke evnet dette særlig bra. Hun er en ekstremt distre person som ikke evner å gjøre selv de enkleste oppgaver i livet uten å bli stresset. Hun fullførte ikke vgs, og valgte å jobbe innen kunsten. Hun får stadig fartsbøter og har mistet lappen. Sannsynligheten for at hun ikke vet hva som er fartsgrensen der hun kjører er veldig stor. Hun har også vært i en alvorlig bilulykke og bilen som er hennes "kontor" er et eneste stort rot. Hun kan ikke sove uten at TVen er på, regninger og selvangivelser ville hun aldri klart å håndtere, og dette er det min far som tar seg av. Hun er på mange måter som et barn, men med en ekstrem kreativitet og stort talent og mange ideer, men hun klarer ikke få de ut i praksis. Hun begynner på et "prosjekt", men så stopper det opp og blir til ingenting.

Min far er det egentlig ikke så mye å si om. Han ble min mors redning tror jeg. Som tar seg av alle disse daglige tingene som får livet til å gå rundt. Som å lage mat, betale regninger, bestille flybilletter, sydenturer osv. Disse tingene ville min mor aldri kunne klart, fordi hun gir opp i det hun begynner en slik prossess, og synes det blir overveldende. Hun klarer det rett og slett ikke. Hun er også veldig glemsk, og ekstremt dårlig på å huske navn. Hun sier det er hennes personlighet og ikke noe hun kan gjøre med. Hun er liksom en orginal du må bare godta som hun er. Hun er overhodet ikke interessert i å høre om endringer og teknikker som kan bedre hennes evne til å huske navn, eller få utført vanlige oppgaver som å organisere jobben eller livet. Min far er på mange måter min mors motpol. Han er mer stille og rolig, og tauser når han blir sur, og det blir han en del. Mens min mor er energisk, og veldig flink til å leve et skuespill spesielt på jobben, og har siden tidlig i 40 årene slitt med depresjoner, som tydeligvis er stadig tilbakevendende.

Det var mine foreldre, som er snille og ønsker alt godt for sine barn. Så er det meg, som har følt at jeg ikke strekker til hele livet. Ikke så rart egentlig når jeg aldri gjorde lekser. Vil vel være vanskelig å prestere på skolen uten å gjøre lekser. På ungdomsskolen var jeg virkelig på egenhånd, husker jeg ikke fulgte med på timene, og heller tegnet på et ark, eller så ut vinduet. Jeg var ikke noe uromoment i klassen. Men jeg hadde fra slutten av barneskolen følt meg forlatt av venner. Jeg hadde en nær og god venn, men når han begynte å skulle være med andre venner, ønsket ikke jeg dette. Jeg ville helst ikke være mange venner som i en vennegjeng. Jeg likte meg ikke i slike situasjoner, og selv om jeg fikk "tilbud" om å kunne være med på slikt, så ønsket jeg ikke det.

Jeg følte meg likevel ensom, og jeg begynte med selvskading. Begynte med at jeg gjorde det for oppmerksomhet. Jeg skadet meg, og kom blødende på skolen og sa at jeg hadde falt på sykkelen, eller lignende. Jeg var altså ikke ærlig på at det var selvpåført. Jeg tror jeg gjorde dette for oppmerksomhet, og bli lagt merke til. Ved et tilfelle på ungdomsskolen, gjorde jeg en ekstrem selvskading som førte til sykehusinnleggelse i flere uker, og oppmerksomheten jeg fikk var jo kjempestor, og det som "hendte meg" var jo kjempespennende!

Etter dette gjorde jeg ikke mer selvskading før etter vgs. Men jeg besto vgs med et nødskrik. Jeg hadde ekstremt dårlige karakterer, og kun det faget som jeg ønsket å utdanne meg videre i fikk jeg toppkarakter. Jeg fortsatte gjennom vgs uten å gjøre lekser, og kom stadig for seint, og mistet mange timer. Satt i timen og fulgte aldri med, og husker jeg hele tiden tenkte på andre ting enn det som skjedde på timen. Jeg var ikke tilstede i timen med hodet!

Jeg valgte en utdannelse som kun krever et fag, så jeg kunne liksom konsentrere meg om denne ene tingen. Det gikk greit, men i det jeg skulle ta et tilleggsfag, som krevde en del skriving, merket jeg at jeg ikke strakk til. Jeg fikk min daværende kjæreste som nå er min kone til å hjelpe meg. Uten henne, tror jeg ikke jeg ville klart det. Kildehenvisning og detaljer, alt gjorde hun egentlig for meg. Og ikke minst retting av det jeg hadde rablet ned, rettet hun til noe mer forståelig. Som hun spøker om av og til, så er det hun som burde ha den graden, og det har hun egentlig rett i!!

Når jeg så var nyutdannet og skulle begynne i jobb, merket jeg at jeg ikke taklet hverdagen slik som andre. Enkle ting som å betale regninger får jeg meg aldri til å få gjort, i alle fall ikke før det står at det er til inkasso. Har vel nesten ikke skjedd at jeg har betalt noe som ikke har varsel om inkasso. Likevel har jeg 400 000 kr stående på sparekonto. Jeg har aldri lest en bok, og jeg tar meg hele tiden i å lese en side i en bok, og når jeg er ferdig så aner jeg ikke hva jeg har lest. Jeg har mange tanker og ideer om hva jeg vil gjøre, men får det liksom aldri ut i livet, og om jeg er så heldig at jeg har begynt med noe, så fullføres det ofte ikke.

Jeg har heldigvis funnet meg en kone som er ekstremt disiplinert og elsker å ha systemer på ting. Hun tar seg derfor av å betale regninger, huske bursdager og ellers ha system i livet til våre barn. Som bli fulgt meget godt opp på skole, og alltid er forberedt.

Jeg sliter med å klare å holde styr på jobben min, som strengtatt ikke er krevende i det hele tatt. Jeg utsetter ting, og det hoper seg opp. Spesielt "kontorarbeid" til den grad at jeg glemmer hva som må gjøres og mister til slutt kontrollen. Jeg har jobbet i 4 år og i de to siste har jeg hatt en følelse i kroppen som om jeg skal reise meg opp å holde en tale. Altså en slags konstant nervøsitet i kroppen, og jeg har har hatt et slags prinsipp for meg selv om at jeg aldri skal være sykemeldt pga min psyke. Dette er jo egentlig litt rart, da jeg vet at jeg er syk, men klarer ikke få meg til å erkjenne dette til fastlegen.

Så da husker jeg tilbake til selvskadingen min, og tenker at jeg jo kan skade meg for å få sykemelding, som jeg vet jeg trenger fordi jeg er jo syk. Jeg kan bare ikke sykemelde meg pga psyken, så da må jeg skape en annen sykdom som gir meg den sykemeldingen jeg vet jeg trenger for å komme meg vekk fra det overveldende utfordringene jeg har på jobb. Som strengtatt ikke er utfordrende i det hele tatt, og det forunder meg stadig at jeg ikke skal klare noe så enkelt!

Mitt temperament er ekstremt, men innvendig i stor grad. Bare jeg har en person foran meg i kassen på butikken, og jeg bobler av irritasjon. Sier ingen ting for jeg overstyrer følelsene. Bruker barna mine for lang tid på å gå ut av bilen, og jeg står der og sier ingen ting og er forbauset over hvorfor jeg er så forbannet inni meg selv. Det er vel snakk om ekstremt kort lunte, men hvor jeg overstyrer dette ved å skjule det, og hvor det kun kommer til uttrykk ovenfor min kone, og det irriterer meg. Det har ikke hun fortjent, og jeg må få kontroll på dette som er galt med meg, og som føles ut som noe som har forfulgt meg så lenge jeg kan huske.

Stopper jeg ikke dette, frykter jeg det bare vil akselerere. Slik kan jeg ikke holde på, og jeg må søke hjelp. Det jeg lurer på er hva du tror kan feile meg? Jeg ønsker å være litt forberedt på hvilke diagnoser som kan møte meg. Jeg har tenkt i baner av dysleksi når jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, men tror ikke så mye på det. Har også fryktet at IQ kan være årsaken, men ser vel ikke på det som like trolig lenger. Jeg har den siste tiden tenkt på en eller annen form for borderline syndrom, eller munchausen med noe ADHD? Eller en blanding med angst, ADHD og Munchausen?

Jeg vil vel tippe at du ikke ønsker å sette en fjerndiagnose, men synes du det jeg forklarer er ekstremt alvorlige? Vil jeg møte forståelse av fastlegen når jeg ikke har vært ærlig med han om årsaken til mine skader og sykdom? Er dette noe som heller bør bli tatt opp direkte med en psykiater? Jeg vil tippe at selv psykiatere vil bli rimelig skeptisk til de som skader seg selv, og sier det er ulykker og som kanskje til og med lyver på seg symptomer. Så når jeg har forklart alt til legen eller en psykiater, hvordan kan de ha tillit til meg da?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

ADHD. Evt kombinert med en personlighetsforstyrrelse i cluster B (dramatiserende eller borderline.

 

Be fastlegen om en henvisning til psykiater.

[Gondor]

Til ts: Dette er ikke akkurat noe selvgratulerende innlegg! Vet du hva det er ved deg som din kone falt for? Vet du hvorfor hun elsker deg? Det burde du spørre henne om og konsentrere deg om de sidene ved deg selv også. Du er ikke bare et fjell av problemer.

 

Jeg synes du viser god selvinnsikt når det gjelder dine store utfordringer og det er bra! Du har alle mulige forutsetninger for å komme deg ut av det uføret du føler du er i nå. NHD sier adhd og det stemmer kanskje. Ikke vet jeg. Men du er mer enn bare en eventuell diagnose. Husk det!

 

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg får et veldig positivt inntrykk av deg. Du er helt klart empatisk og intelligent. Et spennende og interessant menneske. Er du sikker på at du bryr deg like mye om deg selv som dine omgivelser? Du skriver om deg selv og dine problemer, javel, men det skinner gjennom at blikket ditt i like stor grad går utad som innad.

 

Men søk hjelp. Hvis du er heldig kommer du til en dyktig og klok psykiater ved første forsøk. Kan han/hun ikke møte deg som den du er, må du finne en annen. Det kan bli litt av en jobb å finne en, men ikke gi deg.

 

Lykke til!

[AnonymBruker]

ADHD. Evt kombinert med en personlighetsforstyrrelse i cluster B (dramatiserende eller borderline.

 

Be fastlegen om en henvisning til psykiater.

 

Tok tester nå på dramatiserende, borderline og ADHD, og fikk stort utslag på ADHD og ingen på de to andre. Leste litt om forstyrrelsene dramatiserende og borderline, og det er momenter der som stemmer, men svært få, men skjønner jo at slike tester på nettet ikke holder til en diagnose.

 

Ser at du skriver eventuelt. Vil det si at du tenker det er en mulighet at jeg har ADHD, og at min frustrasjon over symptomene dette skaper har skapt nervøsitet, irritasjonen og selvskadingen?

Anonymous poster hash: 698ef...fb6

[tjohei1]

Det lange innlegget ditt kan tale for ADHD.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du kan stole på den testen. Svaret er slik jeg mest forventet.

 

Da bør planen være klar: Fastlege -> Psykiater/psykologspesialist -> behandling.

 

Heldigvis kan du forvente deg langt bedre dager :-)

[tjohei1]

Det som tilbys av behandling er vel mer pjatteterapi. Ingen behandling har hjulpet meg og jeg har prøvd mye. Nå er det bare medisiner som gjenstår for min del. Er det noe som heter innadvendt ADHD NHD?

[Dekadin]

Til ts: Dette er ikke akkurat noe selvgratulerende innlegg! Vet du hva det er ved deg som din kone falt for? Vet du hvorfor hun elsker deg? Det burde du spørre henne om og konsentrere deg om de sidene ved deg selv også. Du er ikke bare et fjell av problemer.

 

Jeg synes du viser god selvinnsikt når det gjelder dine store utfordringer og det er bra! Du har alle mulige forutsetninger for å komme deg ut av det uføret du føler du er i nå. NHD sier adhd og det stemmer kanskje. Ikke vet jeg. Men du er mer enn bare en eventuell diagnose. Husk det!

 

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg får et veldig positivt inntrykk av deg. Du er helt klart empatisk og intelligent. Et spennende og interessant menneske. Er du sikker på at du bryr deg like mye om deg selv som dine omgivelser? Du skriver om deg selv og dine problemer, javel, men det skinner gjennom at blikket ditt i like stor grad går utad som innad.

 

Men søk hjelp. Hvis du er heldig kommer du til en dyktig og klok psykiater ved første forsøk. Kan han/hun ikke møte deg som den du er, må du finne en annen. Det kan bli litt av en jobb å finne en, men ikke gi deg.

 

Lykke til!

 

Vi er godt gift, og har flere barn. Vi var sammen i godt over 10 år før vi giftet oss og fikk barn, så det er ikke noe impulsgiftemål som hun lever med og prøver å komme seg igjennom. Det var nok min humor hun falt for først, og ikke til den grad at jeg tok hele oppmerksomheten på en fest og holdt talkshow. Det er ikke meg. Det vil overraske meg ekstremt mye om folk mener jeg tar mye plass, eller at jeg er oppmerksomhetssøkende.

 

Jeg gjorde noen handlinger på ungdomsskolen som jeg tror konkret var for å få oppmerksomhet, men det var vel heller i en slags frustrasjon for å miste venner. Når jeg ikke ville på fester å drikke som alle andre, ble jeg sett på som sta. Hvorfor skulle ikke jeg være med å gjøre det? Jeg ønsket ikke dette, og trivdes bedre med en god venn, hvor vi kunne sitte på gutterommet og snakke om alt mulig og spille data. Da trivdes jeg best. Men jeg måtte liksom erkjenne at mine venner fra barneskole ikke var slik og skulle ut å løsrive seg. Det kunne ikke falt meg inn å gjøre slike ting mot mine foreldre. Noe med staheten min gjorde et umulig å skulle drikke og røyke, ettersom jeg jo hadde lovet at dette skulle ikke jeg gjøre. Derfor var det enkleste å holde seg borte. Det er i allefall slik jeg føler det, og husker det nå. Fremdeles så hverken røyker eller drikker jeg.

 

Det skal sies at de 4 venner i forskjellige sosiale arenaer som skole, trening osv er venner jeg fremdeles har, og som jeg har svært nære relasjoner til.Dette er venner fra barneskole, ungdomsskole og vgs. Det er flere jeg snakker med som har hatt et stort sosialt "nettverk" i ungdomstiden, men når den er over, og studier begynner så stopper vennskapet. Det var liksom ikke noe dybde i vennskapet. Det var vel alltid det jeg var på jakt etter. Nære og gode venner, i stede for store sosiale nettverk uten dybde. Kanskje er det ADHD som har skremt meg vekk fra det. Men frustrasjonen i at de måtte ut å "løsrive" seg var stor. Men skjedde det noe, eller det ble slutt med noen kjærester eller lignende, så kom de til meg! Vi beholdt altså alltid kontakten, og jeg tror dette er venneskap livet ut.

 

Jeg blir av folk og kona beskrevet som sta, snill, morsom, meget flink med barn i undervisning og i hjemmet, distre, uheldig, genuint interessert i personer, og min kone er nok den eneste som ser utfallet av mitt alt for korte temperament.

 

Jeg mestrer å skjule ting som at jeg ikke strekker til på jobb, at jeg har et indre sinne og utålmodighet, at jeg ikke mestrer å fullføre planer og ideer, at jeg var elendig på skolen. Eneste kona egentlig har reagert på som negativt er mitt korte temperament som jeg ikke klarer å skjule for henne alltid, mens jeg tror hun på mange måter respekterer og setter pris på en del av staheten min.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det som tilbys av behandling er vel mer pjatteterapi. Ingen behandling har hjulpet meg og jeg har prøvd mye. Nå er det bare medisiner som gjenstår for min del. Er det noe som heter innadvendt ADHD NHD?

Nei, det er ikke noe som heter det.

[AnonymBruker]

Det lange innlegget ditt kan tale for ADHD.

For at psykiateren skulle kunne komme nærmest mulig sannheten så var vel det meste relevant informasjon? Men for alt jeg vet er lange innlegg symptom på ADHD..

Anonymous poster hash: 698ef...fb6

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

For at psykiateren skulle kunne komme nærmest mulig sannheten så var vel det meste relevant informasjon? Men for alt jeg vet er lange innlegg symptom på ADHD..

Anonymous poster hash: 698ef...fb6

 

Det er korrekt. Det må være utfyllende om det skal være mulig å gi et fornuftig svar.

[Dekadin]

Jeg tror du kan stole på den testen. Svaret er slik jeg mest forventet.

 

Da bør planen være klar: Fastlege -> Psykiater/psykologspesialist -> behandling.

 

Heldigvis kan du forvente deg langt bedre dager :-)

 

Er det stor sannsynlighet for feildiagnose om jeg er ærlig på alt og forteller alt, utenom at jeg har skadet meg selv? Dette punktet er svært ømt, som jeg skammer meg ekstremt mye over. Det er til og med vanskelig å skrive om det anonymt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det stor sannsynlighet for feildiagnose om jeg er ærlig på alt og forteller alt, utenom at jeg har skadet meg selv? Dette punktet er svært ømt, som jeg skammer meg ekstremt mye over. Det er til og med vanskelig å skrive om det anonymt.

Kan ikke se at selvskadingen er relevant i denne sammenheng. Du kan nok holde det tilbake.

[Dekadin]

Kan ikke se at selvskadingen er relevant i denne sammenheng. Du kan nok holde det tilbake.

 

Det var et uventet svar, men akkurat den tilbakemeldingen jeg trenger for å sette i gang prosessen om å få hjelp. Tusen takk for svar!