Klarer straks ikke mer

[stjernestøv]

 

Tusen takk for nyttige svar frosken. Redselen min er at han skal forlate meg for at jeg "aldri klarer". For at jeg alltid feiler. For at jeg aldri klarer å holde ut det inni meg og tyr til alvorlig selvskading, som til tider er livstruende. Disse episodene (foruten en) har alltid skjedd når han har vært vekke og jeg har alltid nektet de å ta kontakt med han. I redsel for at han ikke skal orke mer. 

 

Jeg er så fryktelig livredd for å sove. Eller, ikke sove - hadde jeg bare klart det selv. Men det at medisiner skal slå meg ut og at jeg ikke skal være i stand til å gjøre motstand. Jeg er livredd:(

 

 

Anonymous poster hash: 4d2d0...b9c

 

Sender deg en god klem hvis du vil ha <3

[XbellaX]

 

Redselen min er at han skal forlate meg for at jeg "aldri klarer". For at jeg alltid feiler. For at jeg aldri klarer å holde ut det inni meg og tyr til alvorlig selvskading, som til tider er livstruende. Disse episodene (foruten en) har alltid skjedd når han har vært vekke og jeg har alltid nektet de å ta kontakt med han. I redsel for at han ikke skal orke mer. 

 

 

En eller annen gang håper jeg du vil komme til å innse hvor tungt det er for pårørende med mennesker som hele tiden skal holde  alt skjult, og leve i den villfarelsen av at alt de gjør er til bry. Det er så mye enklere å være der for et menneske når vedkommende klarer å åpne opp litt, klarer å vise litt av sin smerte. Det er så  mye mer realt mot den pårørende å tilstrebe en viss åpenhet. Jeg er klar over at det er vanskelig, men hadde jeg opplevd det du går igjennom nå uten at du sa ifra ville jeg sett på det som svik-lignende.  

[frosken]

En eller annen gang håper jeg du vil komme til å innse hvor tungt det er for pårørende med mennesker som hele tiden skal holde  alt skjult, og leve i den villfarelsen av at alt de gjør er til bry. Det er så mye enklere å være der for et menneske når vedkommende klarer å åpne opp litt, klarer å vise litt av sin smerte. Det er så  mye mer realt mot den pårørende å tilstrebe en viss åpenhet. Jeg er klar over at det er vanskelig, men hadde jeg opplevd det du går igjennom nå uten at du sa ifra ville jeg sett på det som svik-lignende.  

Enig. Som pårørende er alt mye enklere med åpenhet.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. 

Tårene triller. Jeg føler meg forvirret og sliten. Har sovet i natt med litt seroquel, selv om jeg ikke til hele dosen. Tårene triller fordi jeg har så fryktelig dårlig samvittighet overfor min mann. Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette. Han vet jo at jeg sliter, men ikke hvor mye. Og alt det dumme jeg gjør for å holde ut litt til. 

 

Min mann sover enda, derfor kommer tårene. Jeg er redd for at om jeg kryper inntil han i redselsgråt, at det hele vil sees (etterhvert) på som en invitasjon til nærhet og intimitet. Og det er jeg også redd for:(

 

Mvh meg

Anonymous poster hash: 4d2d0...b9c

[frosken]

Tusen takk for svar alle sammen. 

Tårene triller. Jeg føler meg forvirret og sliten. Har sovet i natt med litt seroquel, selv om jeg ikke til hele dosen. Tårene triller fordi jeg har så fryktelig dårlig samvittighet overfor min mann. Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette. Han vet jo at jeg sliter, men ikke hvor mye. Og alt det dumme jeg gjør for å holde ut litt til. 

 

Min mann sover enda, derfor kommer tårene. Jeg er redd for at om jeg kryper inntil han i redselsgråt, at det hele vil sees (etterhvert) på som en invitasjon til nærhet og intimitet. Og det er jeg også redd for:(

 

Mvh meg

Anonymous poster hash: 4d2d0...b9c

Hvordan går det med deg? Håper du har tatt seroquel i kveld og at du sover nå.

[AnonymBruker]

Det går sånn passe. Jeg tar litt seroquel, men ikke hele dosen min. Så jeg sover litt, men ikke så mye. Jeg er mye redd og vet ikke helt hvordan jeg skal løse dette. Jeg håper at psykologen og psykiateren kan hjelpe meg litt på vei når de er tilbake på jobb. 

Anonymous poster hash: 4d2d0...b9c

[frosken]

Det går sånn passe. Jeg tar litt seroquel, men ikke hele dosen min. Så jeg sover litt, men ikke så mye. Jeg er mye redd og vet ikke helt hvordan jeg skal løse dette. Jeg håper at psykologen og psykiateren kan hjelpe meg litt på vei når de er tilbake på jobb. 

Anonymous poster hash: 4d2d0...b9c

Jeg synes fortsatt at du skal bruke fornuften din til å styre medisininntaket og sørge for å ta hele seroqueldosen i kveld. Hvis du ikke klarer det på egenhånd, så bør du be mannen din om å støtte deg slik at du får gjort det.