Følger av anoreksi, ødelagt selvbilde?

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Jeg har spørsmål om anoreksi og om andre problemer kan slå ut etter at man er "frisk".

Vi har en situasjon i min svigerfamilie. Min svigerfamilie er totalt sett fantastisk, de stiller opp for alle barn og svigerbarn, man føler seg virkelig velkommen i den familien. Selvsagt er man ikke enige om alt, men sånn er det jo, men det er rom for diskusjon i denne familien. Kort sagt: sett utenfra er dette en velfungerende familie.

Dette er alle svigerbarn enige om, bortsett fra en. Vedkommende mener at svigerforeldrene er "forferdelige" mennesker som behandler henne respektløst, men hun har ikke noe spesielt å sette fingeren på annet enn trivialiteter som at hun blir "behandlet som hushjelp" når hun blir spurt om å hjelpe til med å dekke bord, og at svigermor (som er et følelsesmenneske) er "sippete" fordi hun blir rørt av stort og smått. Det finnes utallige eksempler som hun mener er horribel oppførsel men som vi andre ikke forstår at hun kan ta seg nær av. Dette fikk resten av familien vite for noen dager siden da svigerforeldrene følte seg nødt til å fortelle oss hvorfor de ikke reiser på besøk til disse to.

Sett utenfra er vedkommendes oppførsel totalt respektløs, og uakseptabel, og ikke minst egoistisk fordi hun dytter partneren foran seg. Hun selv sier ikke noe, det er partneren som må fronte hennes sak overfor sine foreldre. Dette har selvsagt ført til en enorm belastning for denne datteren (det er to jenter det er snakk om), som fortiden er dypt fortvilet over situasjonen. Svigerforeldrene har faktisk også sendt et brev til denne svigerdatteren der de beklager dersom de har gjort noe galt overfor henne, og at de ønsker dialog for å rette opp i ting, og skape forståelse. Men dette brevet var "skrevet på feil måte" (kommunisert av datteren), og de har ikke fått noen respons. De bor desverre langt unna, så det er ikke mulig å "stikke innom" for å ordne opp.

Vi forstår ingenting, vi andre søsken/svigersøsken har et godt forhold til begge disse to, og til svigerforeldrene.

Nå er situasjonen fastlåst. Den det gjelder sitter i huset sitt langt unna og venter i grunnen på at svigerforeldrene skal endre personlighet for hennes skyld. De er ikke velkomne dit, og hun selv vil ikke komme på besøk. Hun "venter på en telefon", men svigerfar har uttrykt klart at det er ikke aktuelt å prøve å løse dette pr telefon.

Den det gjelder har vært døden nær pga alvorlig anoreksi for mange år siden, men så vidt jeg vet er hun friskmeldt for dette. Hun er imidlertid stadig veldig tynn, men hva/hvordan hun spiser kan jeg ikke si noe om da jeg ikke ser henne så ofte.

Kan denne uforståelige oppførselen være et resultat av elendig selvbilde? Og at det som tidligere har slått ut i anoreksi nå slår ut på denne måten? At hun ikke ser på seg selv som god nok og dermed tolker alt som blir sagt og gjort i hennes nærvær som negativt og respektøst overfor henne?

Jeg var på besøk en uke, og jeg ble overrasket over hvor pertentlig de hadde det hjemme hos seg. Alt hadde sin egen plass, og dersom jeg la fra meg noe f.eks en klut på vasken på badet, var denne fjernet når jeg kom tilbake. Mine tøfler ble stilt opp i gangen hvis de ikke var i bruk da jeg gikk og la meg og jeg hadde sparket de av meg under bordet i stuen. Dersom noe ble flyttet på på en hylle ble det satt tilbake akkurat slik det stod.

Hennes egne foreldre vet ingenting om denne konflikten, og det var de som fortalte mine svigerforeldre om at den det gjelder hadde vært døden nær av anoreksi, ikke hun selv.

Mine tanker om dette er at hun virker litt paranoid, hun tror at alt som sies og gjøres er "mot" henne. Det ser ut som om hun har et enormt kontrollbehov, og kanskje på grensen til tvangshandlinger? Dette er altså bare observasjoner og gjertninger fra min side. Kan dette knyttes opp mot dårlig selvbilde? Jeg vet at personer med dårlig selvbilde blir veldig selvsentrerte og tror at alle snakker stygt om en.

Er det noe man kan gjøre? Hvordan kan dette angripes? Mine svigerforeldre er knust over hele situasjonen, datteren har det ikke bra og synes ikke å vite hva hun skal gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at det oppleves som vondt at forholdet mellom paret og den enes foreldre ikke er bra.

 

Jeg tror allikevel ikke at en slik tolkning du gjør hjelper så mye til å situasjonen.  Har jeg folk på besøk kan jeg helt fint rydde slik du beskriver at hun gjør, selv om jeg ikke ser på meg selv som ekstremt pertentlig.  Jeg liker at det er ryddig, og tar alltid vekk en brukt klut eller setter sko på plass osv som du beskriver. Særlig før jeg fikk barn var jeg vant til at alt var ryddig, og jeg holdt det slik.

 

Jeg kjenner flere som har hatt spiseforstyrrelser, og ingen av disse er spesielt pertentlige eller har problemer med (sviger)familie slik du beskriver, så jeg tror ikke det har en sammenheng. Men det er klart at hvis hun fortsatt sliter med psykiske problemer, så hjelper ikke det på å takle medmenneskelige forhold.

 

Mitt råd er at dine foreldre holder kontakten på så naturlig måte de kan med sin datter, ringer henne jevnlig, inviterer dem, og prøver å leve så greit man kan til tross for dette.  Og at dere andre gjør det samme, i og med at dere måtte fortelles om dette, så har jo ikke dere opplevd de samme hendelsene, og får bare fortsette med å ha et så godt forhold dere kan til søsteren deres og kjæresten hennes.

 

Det er ikke uvanlig at noen har mer kontakt med noen av barna / svigerbarna sine enn de har med et av de andre barna /svigerbarna, uten at det er verdens undergrunn.

Anonymous poster hash: 19cf4...12b

[Kayia]

Jeg forstår godt at det oppleves som vondt at forholdet mellom paret og den enes foreldre ikke er bra.

 

Jeg tror allikevel ikke at en slik tolkning du gjør hjelper så mye til å situasjonen.  Har jeg folk på besøk kan jeg helt fint rydde slik du beskriver at hun gjør, selv om jeg ikke ser på meg selv som ekstremt pertentlig.  Jeg liker at det er ryddig, og tar alltid vekk en brukt klut eller setter sko på plass osv som du beskriver. Særlig før jeg fikk barn var jeg vant til at alt var ryddig, og jeg holdt det slik.

 

Jeg kjenner flere som har hatt spiseforstyrrelser, og ingen av disse er spesielt pertentlige eller har problemer med (sviger)familie slik du beskriver, så jeg tror ikke det har en sammenheng. Men det er klart at hvis hun fortsatt sliter med psykiske problemer, så hjelper ikke det på å takle medmenneskelige forhold.

 

Mitt råd er at dine foreldre holder kontakten på så naturlig måte de kan med sin datter, ringer henne jevnlig, inviterer dem, og prøver å leve så greit man kan til tross for dette.  Og at dere andre gjør det samme, i og med at dere måtte fortelles om dette, så har jo ikke dere opplevd de samme hendelsene, og får bare fortsette med å ha et så godt forhold dere kan til søsteren deres og kjæresten hennes.

 

Det er ikke uvanlig at noen har mer kontakt med noen av barna / svigerbarna sine enn de har med et av de andre barna /svigerbarna, uten at det er verdens undergrunn.

Generellt er jeg enig med deg, men siden dette ikke er ts sine foreldre men svigerforeldre og at den det gjelder ikke er svigerforeldrenes datter men svigerdatter ville jeg manet til å trå forsiktig. Jeg tror lite på at svigerinner skal "ordne opp" på vegne av andre svigerinner, og tror resultatet fort kan bli at svigerdatteren føler seg enda mer mistilpass, utstøtt og uglesett, og slettes ikke "hjulpet".

 

Jeg tror svigerforldrene burde ta en prat med sin sønn, så sin svigerdatter sammen med sin mann, og la være å bland inn sine øvrige svigerdøtre ytterligere. 

 

Forøvrig enig med deg i at det å hobbydiagnostisere eller overtolke svigerinnens evt problem fører noe godt med seg her.

Endret 2. januar 2014 av Kayia