Når psykologen har ferie

[AnonymBruker]

Jeg opplever stor sorg når psykologen min har ferie.Nå har han hatt juleferie og jeg har vært veldig syk og nedstemt pga. det. Jeg har sendt han meldinger i tide og utide og jeg er hele tiden redd for at han skal forlate meg for godt. Jeg tenker at han ikke liker meg lengre og at han ikke vil se meg igjen. Er dette vanlig eller er jeg for avhengig av andre mennesker? Vil jeg noensinne klare meg uten han?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[XbellaX]

 

Jeg opplever stor sorg når psykologen min har ferie.Nå har han hatt juleferie og jeg har vært veldig syk og nedstemt pga. det. Jeg har sendt han meldinger i tide og utide og jeg er hele tiden redd for at han skal forlate meg for godt. Jeg tenker at han ikke liker meg lengre og at han ikke vil se meg igjen. Er dette vanlig eller er jeg for avhengig av andre mennesker? Vil jeg noensinne klare meg uten han?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

 

 

Hvordan jobber dere med dette i terapien? Vet din behandler om dette?

[AnonymBruker]

Hvordan jobber dere med dette i terapien? Vet din behandler om dette?

Han vet om det og i alle fall nå sånn som jeg har bombardert han i det siste. Vi har ikke jobbet noe med det enda. Det er så mye jeg sliter med. I tillegg er jeg forelsket i han og det vet han også om. Jeg er nærmest besatt av han for tiden. Det er bare han i mitt hode. Jeg må hele tiden få bekreftelser fra han og det sliter meg ut. 

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Jeg opplever stor sorg når psykologen min har ferie.Nå har han hatt juleferie og jeg har vært veldig syk og nedstemt pga. det. Jeg har sendt han meldinger i tide og utide og jeg er hele tiden redd for at han skal forlate meg for godt. Jeg tenker at han ikke liker meg lengre og at han ikke vil se meg igjen. Er dette vanlig eller er jeg for avhengig av andre mennesker? Vil jeg noensinne klare meg uten han?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

 

Ja, det er normalt for noen å savne timene og føle at en hadde trengt de faste samtalene.

 

Resten av det du skriver om dine tanker, følelser og reaksjoner er langt fra normalt. Det virker som en relativt alvorlig personlighetsforstyrrelse. Ja, det lar seg gjøre å modnes i terapi slik at du på sikt vil greie deg uten denne psykologens hjelp. Men det krever lang tid og betydelig innsats. Det første du kan begynne med er å stoppe utageringen med SMS.

[frosken]

Han vet om det og i alle fall nå sånn som jeg har bombardert han i det siste. Vi har ikke jobbet noe med det enda. Det er så mye jeg sliter med. I tillegg er jeg forelsket i han og det vet han også om. Jeg er nærmest besatt av han for tiden. Det er bare han i mitt hode. Jeg må hele tiden få bekreftelser fra han og det sliter meg ut. 

Anonymous poster hash: bb492...8d4

Dere bør inngå avtale om at du ikke kan sende sms til ham. All kommunikasjon bør skje i timene og ikke mellom timene. Det vil på sikt gjøre at du faller litt mer til ro.

[AnonymBruker]

Ja, det er normalt for noen å savne timene og føle at en hadde trengt de faste samtalene.

 

Resten av det du skriver om dine tanker, følelser og reaksjoner er langt fra normalt. Det virker som en relativt alvorlig personlighetsforstyrrelse. Ja, det lar seg gjøre å modnes i terapi slik at du på sikt vil greie deg uten denne psykologens hjelp. Men det krever lang tid og betydelig innsats. Det første du kan begynne med er å stoppe utageringen med SMS.

Ja, men jeg klarer ikke la det være for jeg blir helt besatt. Jeg får ikke sove, jeg får ikke puste og jeg bare drikker og utagerer. Jeg blir sint på han og kjefter han opp. Etterpå får jeg dårlig samvittighet og ber om unnskyldning. Jeg kan elske han det ene øyeblikket og hate han det neste. Det er så tungt. Jeg takler ikke og ikke ha kontakt og han svarer meg alltid og det hjelper meg å roe meg ned igjen. Det jeg er redd for er den dagen jeg ikke får komme til han mer og må avslutte terapien. Da kommer jeg til å bli gal.

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[AnonymBruker]

Dere bør inngå avtale om at du ikke kan sende sms til ham. All kommunikasjon bør skje i timene og ikke mellom timene. Det vil på sikt gjøre at du faller litt mer til ro.

Jeg forsøker og ikke sende han mye sms og mail, men noen ganger klarer jeg ikke la det være. 

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[frosken]

Jeg forsøker og ikke sende han mye sms og mail, men noen ganger klarer jeg ikke la det være. 

Anonymous poster hash: bb492...8d4

Da tror jeg løsningen kan være at han lar være både å lese og besvare sms'ene inntil du tar i bruk din evne til å la være.

[XbellaX]

 

Ja, men jeg klarer ikke la det være for jeg blir helt besatt. Jeg får ikke sove, jeg får ikke puste og jeg bare drikker og utagerer. Jeg blir sint på han og kjefter han opp. Etterpå får jeg dårlig samvittighet og ber om unnskyldning. Jeg kan elske han det ene øyeblikket og hate han det neste. Det er så tungt. Jeg takler ikke og ikke ha kontakt og han svarer meg alltid og det hjelper meg å roe meg ned igjen. Det jeg er redd for er den dagen jeg ikke får komme til han mer og må avslutte terapien. Da kommer jeg til å bli gal.

Anonymous poster hash: bb492...8d4

 

 

Hva skjer inni deg når du ikke melder eller får svar. Når du kjenner denne trangen komme, klarer du å fjerne deg fra situasjonen. Legg ned mobilen, kom deg ut. Trekk pusten, gå deg en tur, løp, jogg. Øv opp motstandskraften din, det er mulig men det krever hard jobbing. Slett nummeret hans, si han ikke skal svare deg på sms inntil du klarer beherske dette. Se på din psykolog som et fortreffelig øvingsmateriale. 

Dere må ta tak i dette når terapien begynner.

[AnonymBruker]

Hva skjer inni deg når du ikke melder eller får svar. Når du kjenner denne trangen komme, klarer du å fjerne deg fra situasjonen. Legg ned mobilen, kom deg ut. Trekk pusten, gå deg en tur, løp, jogg. Øv opp motstandskraften din, det er mulig men det krever hard jobbing. Slett nummeret hans, si han ikke skal svare deg på sms inntil du klarer beherske dette. Se på din psykolog som et fortreffelig øvingsmateriale. 

Dere må ta tak i dette når terapien begynner.

Jeg skal høre hva han sier neste time. Han er sikkert sint på meg antar jeg, så jeg får vel høre det. Det var uansett et godt råd fra deg   Og fra frosken også

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[Bella Dotte]

Hørtes fryktelig kjent ut (det er ikke meg dette her, altså). Det kommer til å vare en stund, men før eller senere vil følelsene brenne ut. Du kommer til å bli lei av en slik suppegjøk som skal være profesjonell, som vet om hva du føler, men som likevel ikke gjør noe for å hjelpe deg med de vanskelige følelsene. Trust me.

[XbellaX]

 

Jeg skal høre hva han sier neste time. Han er sikkert sint på meg antar jeg, så jeg får vel høre det. Det var uansett et godt råd fra deg   Og fra frosken også

Anonymous poster hash: bb492...8d4

 

Jeg synes ikke det er noe å bli sint for. Du går i terapi for å få hjelp, fordi om en klient blir eller er svært dårlig en periode blir ikke behandleren sint. 

Vær åpen, si at det sliter deg fullstendig ut, med beinhard jobbing kan du få kontroll på dette.

[AnonymBruker]

Hørtes fryktelig kjent ut (det er ikke meg dette her, altså). Det kommer til å vare en stund, men før eller senere vil følelsene brenne ut. Du kommer til å bli lei av en slik suppegjøk som skal være profesjonell, som vet om hva du føler, men som likevel ikke gjør noe for å hjelpe deg med de vanskelige følelsene. Trust me.

Hva mener du? er du også besatt og forelsket i din psykolog? Hvordan håndterte du det?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noe å bli sint for. Du går i terapi for å få hjelp, fordi om en klient blir eller er svært dårlig en periode blir ikke behandleren sint. 

Vær åpen, si at det sliter deg fullstendig ut, med beinhard jobbing kan du få kontroll på dette.

Jo, men jeg har jo maset fælt på han. Jeg er redd han skal bli sint å kjefte meg opp, men han har aldri gjort det før. Det er bare jeg som har angst for det. 

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[frosken]

Jo, men jeg har jo maset fælt på han. Jeg er redd han skal bli sint å kjefte meg opp, men han har aldri gjort det før. Det er bare jeg som har angst for det. 

Anonymous poster hash: bb492...8d4

Dersom du fortsetter på samme måten, så er det fullt mulig at du klarer å "bruke opp" psykologen. Terapiforhold preget av grenseløshet, går ikke alltid bra. Enkelte psykologer er dårlige på grensesetting, slik at du lar seg strekke inntil de plutselig ikke vil mer.

Sannsynligvis er ikke psykologen din så lei foreløpig, men jeg tror det er greit at du kobler inn din voksne og fornuftige side, og innser at det er grenser for hvor mye av hans tid og oppmerksomhet du har rett til å beslaglegge.

[Missimo]

Jeg opplever stor sorg når psykologen min har ferie.Nå har han hatt juleferie og jeg har vært veldig syk og nedstemt pga. det. Jeg har sendt han meldinger i tide og utide og jeg er hele tiden redd for at han skal forlate meg for godt. Jeg tenker at han ikke liker meg lengre og at han ikke vil se meg igjen. Er dette vanlig eller er jeg for avhengig av andre mennesker? Vil jeg noensinne klare meg uten han?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[Missimo]

Jeg opplever stor sorg når psykologen min har ferie.Nå har han hatt juleferie og jeg har vært veldig syk og nedstemt pga. det. Jeg har sendt han meldinger i tide og utide og jeg er hele tiden redd for at han skal forlate meg for godt. Jeg tenker at han ikke liker meg lengre og at han ikke vil se meg igjen. Er dette vanlig eller er jeg for avhengig av andre mennesker? Vil jeg noensinne klare meg uten han?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

Jeg har vært i samme situasjon. Til slutt ble det så smertefullt at jeg ble knallhard mot meg selv og kutta ut smsene. Jeg bare bestemte meg for det. Det ble en sorg periode, men jeg fikk langt mer fred med meg selv. I fortsettelsen fikk jeg lov å maile han på jobben. Det var også tøft men ikke fullt så ille. Jeg har siste årene jobbet intenst med dette sammen med behandler. Nå er det ikke noe problem lenger selv om jeg savner det litt av og til. Det hører med til historien at jeg fikk meg kjæreste. Da opphørte de romantiske følelsene for behandler nesten over natta.

Tenk over om smsingen gjør deg verre. Kanskje selv om du ikke tror det, etter en liten tid blir mer stabil uten? Da slipper du å gå å vente på svar. Kanskje det sistnevnte gjør deg mer ustabil enn nødvendig?

Mitt råd er å gjøre deg knallhard og slutte med smsene umiddelbart.

[Bella Dotte]

Hva mener du? er du også besatt og forelsket i din psykolog? Hvordan håndterte du det?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

 

Var besatt og betatt og full av beundring. Holdt på i over to år med en berg-og-dalbane av lengsel, opprømthet, forventning, sorg og frustrasjon, til jeg innså at jeg ikke orket mer, omtrent som Missimo. Jeg begynte å tenke mer rasjonelt: Han som var så flink, hvorfor klarte han ikke å hjelpe meg? Han som var så snill, hvordan kunne han la meg ha det så vondt? Han som var så imøtekommende, hvorfor følte jeg meg alltid så frustrert i samværet med ham? Jeg oppdaget nylig at han er arrogant og faktisk skryter av det. Hans støttende ord og store empati var bare tomme ord, varm luft. Han som jeg syntes var så oppriktig, er jo rett og slett ikke ærlig. Han mente ingenting av det han sa, eller, han sa ting på en sånn måte at det kunne tolkes i alle retninger, og jeg tolket det som jeg ville at det skulle bety. Jeg måtte bare slutte med de timene, jeg holdt på å slites i stykker. Etterpå har jeg hatt noe mailkontakt med ham, men jeg kjenner at jeg ikke har noe i nærheten av den respekten eller interessen for ham som jeg har hatt så lenge. Når tankene mine streifer ham, og det gjør de ofte, for vi har snakket om det aller meste, tenker jeg "HAAAAT" og "møkkamann". Det hjelper.

[AnonymBruker]

Var besatt og betatt og full av beundring. Holdt på i over to år med en berg-og-dalbane av lengsel, opprømthet, forventning, sorg og frustrasjon, til jeg innså at jeg ikke orket mer, omtrent som Missimo. Jeg begynte å tenke mer rasjonelt: Han som var så flink, hvorfor klarte han ikke å hjelpe meg? Han som var så snill, hvordan kunne han la meg ha det så vondt? Han som var så imøtekommende, hvorfor følte jeg meg alltid så frustrert i samværet med ham? Jeg oppdaget nylig at han er arrogant og faktisk skryter av det. Hans støttende ord og store empati var bare tomme ord, varm luft. Han som jeg syntes var så oppriktig, er jo rett og slett ikke ærlig. Han mente ingenting av det han sa, eller, han sa ting på en sånn måte at det kunne tolkes i alle retninger, og jeg tolket det som jeg ville at det skulle bety. Jeg måtte bare slutte med de timene, jeg holdt på å slites i stykker. Etterpå har jeg hatt noe mailkontakt med ham, men jeg kjenner at jeg ikke har noe i nærheten av den respekten eller interessen for ham som jeg har hatt så lenge. Når tankene mine streifer ham, og det gjør de ofte, for vi har snakket om det aller meste, tenker jeg "HAAAAT" og "møkkamann". Det hjelper.

Herregud...nesten som jeg frykter at vi har samme psykolog. Jeg har kjent på alle følelsene og det er tungt å ha det sånn..Er din offentlig eller privat?

Anonymous poster hash: bb492...8d4

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Til slutt ble det så smertefullt at jeg ble knallhard mot meg selv og kutta ut smsene. Jeg bare bestemte meg for det. Det ble en sorg periode, men jeg fikk langt mer fred med meg selv. I fortsettelsen fikk jeg lov å maile han på jobben. Det var også tøft men ikke fullt så ille. Jeg har siste årene jobbet intenst med dette sammen med behandler. Nå er det ikke noe problem lenger selv om jeg savner det litt av og til. Det hører med til historien at jeg fikk meg kjæreste. Da opphørte de romantiske følelsene for behandler nesten over natta.

Tenk over om smsingen gjør deg verre. Kanskje selv om du ikke tror det, etter en liten tid blir mer stabil uten? Da slipper du å gå å vente på svar. Kanskje det sistnevnte gjør deg mer ustabil enn nødvendig?

Mitt råd er å gjøre deg knallhard og slutte med smsene umiddelbart.

Takk for råd. Jeg skal forsøke så godt jeg kan. Jeg vil først snakke med han om problemet og høre hva han foreslår.

Anonymous poster hash: bb492...8d4