Jeg makter ikke et godt og rolig liv.

[AnonymBruker]

Livet mitt har vært drama og action.

Masse som skjer hele tiden, intriger og store hendelser.

 

Selvskapt? - Kanskje ikke alt... men definitivt dyrket!

Jeg valgte ikke infertilitet og ønsket ikke runde på runde med prøverørsforsøk for å få barn. Men mens det pågikk var DET livet mitt. Prøvingen, dramaet, forventningene, nedturene, usikkerheten, nye forsøk - det var alt jeg var. Spenningen i det var mitt liv. Overskygget alt annet. Kun fokus på det.

 

Jeg valgte heller ikke kronisk skjelettsykdom, men alle rundene på sykehus, medisinutprøvinger.. ny runde med kaos, usikkerhet, vanskelige valg og ustabile forhold. Jeg hatet og elsket det. Det slukte alt annet, kun kaoset ble hverdagen.

 

Blir det for rolig (eller Gud forby, behagelig!) rundt meg må jeg finne på eller fokusere på noe som lager kaos for meg.

 

Jeg kunne sagt: "Åh.. jeg har hatt så mye motstand og så mange vanskeligheter i livet." og alle som kjenner meg ville nikket forståelsesfullt. Men jeg har jo ikke det... jeg har bare valgt å fokusere og vektlegge alt som potensielt kan lage et altoppslukende kaos for meg.

 

Så lenge det er en spenning å fokusere på og et distraherende kaos rundt meg som overdøver følelsene mine har jeg det helt "greit".

Men når det blir stille og rolig, etablert, stabilt, gjentakende, rutinemessig, trygt... da får jeg vondt. Jeg må lage kaos og uroligheter for å kunne ha det greit.

 

Hvorfor er jeg sånn og hvordan kan jeg endre meg?

Anonymous poster hash: 74d80...b97

Anonymous poster hash: 74d80...b97

[Gjest]

Jeg forstår kanskje hva du mener.

Er det slik at kroppen og psyken er i et konstant stressmodus? Og når det ikke er stress rundt deg, men rolig, så blir du rastløs?

Hadde det slik selv, jeg visste ikke av noe annet. Er ikke slik lenger, men får ikke til å sette ord på hva som gjør at det ikke lenger er slik. Det har kanskje bare fulgt med i prosessen..

Håper du får svar fra andre også

Endret 7. januar 2014 av hww

[AnonymBruker]

Jeg forstår kanskje hva du mener.

Er det slik at kroppen og psyken er i et konstant stressmodus? Og når det ikke er stress rundt deg, men rolig, så blir du rastløs?

Hadde det slik selv, jeg visste ikke av noe annet. Er ikke slik lenger, men får ikke til å sette ord på hva som gjør at det ikke lenger er slik. Det har kanskje bare fulgt med i prosessen..

Håper du får svar fra andre også

 

Anonymous poster hash: 74d80...b97

[AnonymBruker]

Jeg forstår kanskje hva du mener.

Er det slik at kroppen og psyken er i et konstant stressmodus? Og når det ikke er stress rundt deg, men rolig, så blir du rastløs?

Hadde det slik selv, jeg visste ikke av noe annet. Er ikke slik lenger, men får ikke til å sette ord på hva som gjør at det ikke lenger er slik. Det har kanskje bare fulgt med i prosessen..

Håper du får svar fra andre også

 

Jeg blir ikke rastløs men urolig og engstelig.

 

Jeg trenger litt storm for å føle at ting er "som det skal". Samtidig ønsker jeg det egentlig ikke. Jeg ønsker meg å kunne trekke pusten, puste ut og bare ha det rolig.

 

Har forøvrig hatt en forholdsvis turbulent og ustabil oppvekst. Jeg lurer på om det er noe i det å søke det kjente, selv om det kanskje ikke er det beste for en?

Anonymous poster hash: 74d80...b97

Anonymous poster hash: 74d80...b97

[Gjest]

Jeg blir ikke rastløs men urolig og engstelig. Jeg trenger litt storm for å føle at ting er "som det skal". Samtidig ønsker jeg det egentlig ikke. Jeg ønsker meg å kunne trekke pusten, puste ut og bare ha det rolig. Har forøvrig hatt en forholdsvis turbulent og ustabil oppvekst. Jeg lurer på om det er noe i det å søke det kjente, selv om det kanskje ikke er det beste for en?Anonymous poster hash: 74d80...b97 Anonymous poster hash: 74d80...b97

Nettopp - dette er akkurat hva jeg mente.

Det kan være noe i det ja, at en søker det kjente. Jeg hadde også en turbulent, ustabil og dramatisk oppvekst. Kjenner meg igjen i det du skriver.

[AnonymBruker]

Vi mennesker er konstruert på en slik måte at det kjente er det vi holder fast med selv om det er skadelig for oss. For deg er kaos det du er vant med og når det plutselig er borte så blir ikke din verden den samme igjen. Din verden blir da uforutsigbar og utrygg. Du må rett og slett lære deg å leve med rolige og fine dager igjen. Det krever endring og vil ta tid. Terapi kan hjelpe deg veldig mye, så jeg anbefaler deg å gå i terapi. Du vil merke stor forskjell, det er jeg helt sikker på 

Anonymous poster hash: da578...56d

[Gondor]

Når drama har preget ens liv og det plutselig blir helt rolig, kommer tankene. Man blir nødt til å se seg selv i øynene. Man svever ikke oppe i en rosenrød sky, tvert imot kan man føle at ansvaret for en selv og ens liv blir sterkere.

 

Prøv å nyte det. Vær takknemlig for den minste gode ting som er i livet ditt. Ta utfordringen!