Depresjon

[Gjest Anonym bruker]

Jeg er en jente på snart 26 år nå, har jobbet mesteparten av livet på en gård. Og det eneste jeg noensinne har hatt av gode venner er dyrene. Har blitt mobba mye på skolen å hadde ingen venner. Foreldrene mine skiltes når jeg var 11 år.

Jeg tenkte jeg skulle sette meg ned litt og skrive egentlig hva som feiler meg. Hva jeg selv føler og tenker dag ut og dag inn. Det er egentlig ganske frustrerende å gå rundt å tenke så mye som jeg gjør. Spesielt når jeg har en så fantastisk kjæreste som jeg har, så er det ikke enkelt for meg å forklare for han hva som feiler meg. Han kan godt spørre meg ”Er alt i orden eller?” Og selvfølgelig så sier jeg ja, det er jo iorden. Jeg føler meg ikke syk eller noe sånn, men jeg havner inn i en depresjon som egentlig ikke kan beskrives og som de fleste egentlig ikke forstår helt før de har vært der selv.

Jeg har vært borti flere som sier eller skriver på nettet at de er ”deprimert” eller føler seg så deppa i dag. Men det er egentlig feil bruk av det ordet. Når du er deprimert, så kan det egentlig ikke beskrives med ord. Og du vil egentlig ikke at noen skal vite hva det er som egentlig feiler deg.

Jeg er en jente som er kjent som å være omtenksom, snill og alltid åpen for å hjelpe de som er nærmest meg. Det har jeg alltid vært, helt siden jeg var liten. Det gjør meg ingenting å hjelpe andre, å jeg krever heller ingenting i retur. Men det største problemet mitt er at ”problemene” som andre har setter seg fast oppi hodet mitt.

Det som egentlig er vanskeligts med min depresjon er at den ikke kan diagnotiseres (Eller hvordan det skrives.) Fordi den er av og på. Jeg kan være verdens lykkeligste jente på denne jord, men 5 min senere så kan jeg være helt knust å sitte i dusjen mens tårene bare presser på. Det er en helt ubeskrivelig vond følelse å ha, å jeg unner ingen dette.

Jeg har nå prøvd meg på min aller første ”jobb” eller ”praksis” som det kalles, har stortrivdes og digger folkene jeg jobber med. Men problemet mitt er at jeg har dager som er helt for jævlige når det kommer til depresjonen (søvnproblemer, dårlig matlyst, magesjau..etc) Dette vil da resultere i fravær på en arbeidsplass noe som kanskje også kan resultere i at jeg ikke får jobben jeg så inderlig har lyst på. Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg måtte bli ufør jeg da, pga at min depresjon kan ikke helbredes? Etter så mange år fram å tilbake med psykologer der de skylder på det ene og det andre, så finner de ikke utav hva som egentlig feilere meg. Kanskje jeg bare er sjuk? Men er det da fleksible arbeidsplasser jeg kan jobbe på isåfall? Eller skal jeg leve på gata?

Jeg googlet litt ang depresjon på nettet og da fant jeg mange punkter innen depresjon som passa til meg 100%. Den ene var en jente som hadde lagd ett blogginlegg der hun forklarer hvordan hennes depresjon fungerer. Faren hennes hadde kommet hjem til leiligheten hvor hun bodde å ”klaga” på at det var så rotete i leiligheten. Noe som min mor og søster gjorde støtt og stadigt, men det skjønner ikke de nærmeste rundt deg. Jeg ble flere ganger kjefta på fra min mor fordi jeg var lat og ikke gikk ut nok. Men jeg orka ikke. Jeg har også per dags dato fått problemer med tennene mine som kanskje må trekkes pga økonomi nå. Fordi jeg ikke orker de 5 minutta det tar å pusse tennene! Jeg har lest på nettet om flere som har gått uker uten å pusse tennene pga depresjon, å jeg har vært der selv det kan jeg skrive under på. Jeg mener, hvordan skal jeg forklare de nærmeste hvorfor jeg ikke kommer meg i dusjen eller pusser tenna?

Når det kommer til min samboer så aner jeg egentlig ikke hva jeg skal si til han ang mine følelser. Jeg elsker han mer enn noen andre i denne verden, han har vært der for meg fra første dag jeg møtte han. Han stiller opp 110% og står i ryggen om det skulle være noe. Men jeg sitter fortsatt igjen med frykten for å miste han og dårligere selvbilde. Noe som jeg også leste på nettet var tydelige tegn på depresjon eller manisk depressiv. Jeg vil så gjerne at han og alle andre rundt meg skal forstå, men jeg er alt for redd for at han skal tro at jeg ikke gidder og dra fra meg. Jeg er ikke lat, jeg er bare så ufatteligt deprimert.

Jeg er lei av å gråte, jeg vil ikke føle det sånn som jeg føler det. Men kanskje jeg burde vurdere å bli ung ufør og heller vurdere arbeid når jeg kommer meg litt mer på bena?

Men hva gjør jeg nå da? Er det ikke håp for meg? Jeg orker ikke gå igjennom enda en ny psykolog for så å få en feil diagnose til. Skal jeg søke om ung ufør før jeg er26? Så jeg kan sikre inntekten min og komme meg framover i livet? Eller skal jeg søke på jobber å prøve å feile helt til jeg har ingenting igjen å tape. Jeg føler meg så maktesløs å aner egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Er det i det hele tatt håp for meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En meget interessant utfordring.

 

Jeg har noen spørsmål. Har psykologene du har gått hos vært ansatt i den offentlige psykiatrien, eller har de vært private? Har noen av dem vært psykologspesialister? Hvilke diagnoser har du fått? Hvilke av disse diagnosene synes du selv har passet best?

Hvor gammel var du første gang du søkte hjelp for dette?

Er det noen forekomst av psykiske lidelser i slekten din?

Har fastlegen vært inne i bildet? Har du prøvd noen medisiner og i så fall hvilke, i hvilken dose, hvor lenge og med hvilket resultat?

[AnonymBruker]

En meget interessant utfordring.

 

Jeg har noen spørsmål. Har psykologene du har gått hos vært ansatt i den offentlige psykiatrien, eller har de vært private? Har noen av dem vært psykologspesialister? Hvilke diagnoser har du fått? Hvilke av disse diagnosene synes du selv har passet best?

Hvor gammel var du første gang du søkte hjelp for dette?

Er det noen forekomst av psykiske lidelser i slekten din?

Har fastlegen vært inne i bildet? Har du prøvd noen medisiner og i så fall hvilke, i hvilken dose, hvor lenge og med hvilket resultat?

Jeg har hatt 2 forskjellige psykologer innen DPS (Distrikt Psykologisk Senter) og samtidig 2 psykiatriske sykepleiere innen kommunen. Føler ikke noen av de forstår meg. Jeg husker ikke eksakt år når jeg var hos den første, men jeg mener at jeg gikk på 1 vidergående da det var min stemor som sendte meg der sammen med lange brev om hvordan jeg oppførte meg. At jeg ikke dusja ofte nok, skifta ikke truser ofte nok. Hadde mye "feil" som hun kalla det. Den etter det var en psykiatrisk sykepleier som skulle ha meg med på aktiviteter etc. Det var på den tiden da jeg bodde med min mor som slet med en del psykiske lidelser selv. (Hun havna inn på psykiatrisk med ingen følelse i bena eller ingen husk av hverken barn eller mann) Etter å ha bodd med hun i 1 år flyttet jeg for meg selv i haugesund der det tok ett halvt år der jeg fikk komme inn på DPS der jeg ble behandlet for sosial angst. (som de også trodde det kunne være) Men samtidig fikk jeg gå til en kommunal psykolog for depresjonen. Jeg følte ikke jeg ble noe bedre uansett. 

Jeg har prøvd anti depressiver husker ikke hva den heter for det er så mange år siden, men jeg hater å bruke tabletter og sliter mye med å huske tabletter og tider når jeg må ta de. Samme gjelder for p-piller etc. Har mye hukommelses problemer, det er derfor de nå prøver å utrede meg for ADD siden andre i familien har det. Men jeg rekner med enda en skuffelse. Har ikke svar på hva som feiler meg. Føler heller ikke jeg kommer igjennom til legen min. Jeg er vel ikke syk nok. 

Anonymous poster hash: 9b2b0...a45

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden du er bosatt i Haugesund, vil jeg på det aller sterkeste oppfordre deg til å konsultere psykiater Bjørn E Brekke ved Haugesund Psykiatriske senter i Strandgata.

 

Du trenger nå først utredning hos en superspesialist for å finne ut hva dette er. Denne utredningen vil danne grunnlaget for virksom behandling.

 

Lykke til :-)

 

PS. Du kan skrive ut dine to innlegg og mitt svar og vedlegge søknaden. Det kan være gunstig for ventetiden.

Endret 14. januar 2014 av Nils Håvard Dahl, psykiater

[AnonymBruker]

Siden du er bosatt i Haugesund, vil jeg på det aller sterkeste oppfordre deg til å konsultere psykiater Bjørn E Brekke ved Haugesund Psykiatriske senter i Strandgata.

 

Du trenger nå først utredning hos en superspesialist for å finne ut hva dette er. Denne utredningen vil danne grunnlaget for virksom behandling.

 

Lykke til :-)

Jeg er ikke trådstarter men vet det er veldig lang ventetid hos ham som hun må være forberedt på.  Jeg ventet og er glad jeg gjorde det.  

Anonymous poster hash: edfcf...050