Kom dere ut av hodet mitt!

[Gondor]

Jeg var hos psykologen min i dag og vi diskuterte det med tankekjør. Hos meg er det ofte foreldrene mine som opptar plassen. De klandrer meg, ler av meg, setter meg på plass, driter meg ut osv. Dette kan foregå dag ut og dag inn. Hele tiden. Det er ikke plass til noe annet.

 

Det er fristende å løpe til medisinskapet og øke dosen med fluanxol, for det hjelper. Men så tenker jeg at dette må da være noe det går an å jobbe med? Jeg går ut i fra at alle mennesker har stemmer i hodet som bråker og lager støy i større eller mindre grad.

 

Ja, de fornærmer meg, setter meg på plass og sårer meg i RL, og jeg klarer ikke å stå opp for meg selv. Jeg er uten grenser og de invaderer meg. Det jeg jobber mot er å kunne si ifra på en vennlig og høflig måte når jeg føler at de tråkker på meg.

 

Og når det gjelder fortiden får jeg tenke at de gjorde så godt de kunne med de forutsetningene de hadde. Jeg er absolutt ikke der ennå og får av og til lyst til å konfrontere dem. Men da blir de såret og vil nekte for at det var som det var. Jeg kan ikke gjøre det. Det er for sent. De er for gamle og jeg må la dem være i fred.

 

Men nåtiden kan jeg gjøre noe med.

 

Er det noen her inne som kjenner seg igjen og med hell har kommet seirende ut på den andre siden uten å øke medikamentdose?

[Joanas]

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, ja.

Men jeg har ikke villet ha medisin. Men da hadde jeg en behandler som taklet krisene mine med å trappe opp til daglige samtaler.

 

Jeg valgte jeg å konfrontere foreldrene mine. Det ble et helvete ! Men jeg angrer ikke.

Etter det har jeg hatt tre år full skjerming mot foreldrene mine. (Skal etter planen åpne opp igjen snart)

 

Etter at jeg fikk ny behandler, og begynte med blant annet metakognitiv terapi, så har det lysnet veldig for meg, og det selv om det fortsatt er lang vei, kjennes det som jeg er på vei ut av tunnellen.

[tjohei1]

Jeg var hos psykologen min i dag og vi diskuterte det med tankekjør. Hos meg er det ofte foreldrene mine som opptar plassen. De klandrer meg, ler av meg, setter meg på plass, driter meg ut osv. Dette kan foregå dag ut og dag inn. Hele tiden. Det er ikke plass til noe annet.

 

Det er fristende å løpe til medisinskapet og øke dosen med fluanxol, for det hjelper. Men så tenker jeg at dette må da være noe det går an å jobbe med? Jeg går ut i fra at alle mennesker har stemmer i hodet som bråker og lager støy i større eller mindre grad.

 

Ja, de fornærmer meg, setter meg på plass og sårer meg i RL, og jeg klarer ikke å stå opp for meg selv. Jeg er uten grenser og de invaderer meg. Det jeg jobber mot er å kunne si ifra på en vennlig og høflig måte når jeg føler at de tråkker på meg.

 

Og når det gjelder fortiden får jeg tenke at de gjorde så godt de kunne med de forutsetningene de hadde. Jeg er absolutt ikke der ennå og får av og til lyst til å konfrontere dem. Men da blir de såret og vil nekte for at det var som det var. Jeg kan ikke gjøre det. Det er for sent. De er for gamle og jeg må la dem være i fred.

 

Men nåtiden kan jeg gjøre noe med.

 

Er det noen her inne som kjenner seg igjen og med hell har kommet seirende ut på den andre siden uten å øke medikamentdose?

Jeg ville tenkt fremover istedenfor bakover og hatt liten kontakt med dem hvis kontakten er med på å holde dem i hodet ditt. Fokuser på hva du kan gjøre for å få en bedre hverdag og liv. Prøv å stopp negative tanker når dem kommer ved enten å snakke deg til fornuft eller ikke gi dem oppmerksomhet.

[Gondor]

Jeg ville tenkt fremover istedenfor bakover og hatt liten kontakt med dem hvis kontakten er med på å holde dem i hodet ditt. Fokuser på hva du kan gjøre for å få en bedre hverdag og liv. Prøv å stopp negative tanker når dem kommer ved enten å snakke deg til fornuft eller ikke gi dem oppmerksomhet.

 er

Dette er vel egentlig det svaret jeg vil ha. Jeg orker ikke å pirke i fortiden. Det vil gjøre veldig vondt. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å tilgi dem og samtidig holde dem på en armlengdes avstand.

 

Min mor ringer meg jevnlig og snakker som en foss om ting som ikke interesserer meg. Hun gir meg alltid råd om hvordan jeg skal oppdra mine barn. Jeg kan stoppe henne på en vennlig måte. Hun tenker ikke over at det hun sier fornærmer meg. Jeg ønsker å komme dithen at jeg tar ansvar for meg selv og stopper henne. Dette er mitt ansvar. De bare turer frem så lenge jeg ikke forteller dem at nå har dere gått solid over mine grenser.

 

Jeg kvitrer alltid som et barn når jeg snakker med dem. Alt for å please, please, please. Når jeg er alvorlig blir de nervøse. Min mor blir tørr i munnen. Det er ikke få ganger de har kommentert på en veldig ekkel måte at nå ser det ut som jeg har solgt smør og ikke fått betaling.

 

De skjønner ikke hva en depresjon er og har ikke satt seg inn i hva en bipolar lidelse er. Hadde mitt barn fått en psykiatrisk diagnose hadde jeg kastet meg over alle bøker som er om sykdommen for å lære og forstå.

 

Summa summarum: Jeg må slutte og være den lille jenta og bli voksen. Kanskje de da vil respektere meg. Men jeg slutter ikke med ap. Det er ikke gøy å bli paranoid eller  at det går i 350 oppi hodet. Da kommer ukjente stemmer inn som suser ut og inn i et vanvittig tempo. Det klarer jeg ikke å kjempe imot.

[En fyr]

Kjekt å se deg her igjen. Det følgende blir nok litt "amatørmessig", for jeg har ikke de samme erfaringene, er ikke avhengig av medisin. Kan bli sliten og nedtrykt av fysisk sykdom, men det er ikke helt det samme. Men deler av det du skriver om invaderende foreldre, kjenner jeg igjen. Men de er ikke stemmer i hodet og fortyrrer ikke. Det kan gå flere uker mellom hver gang vi snakker sammen.

Du er nok forbi det viktigste hinderet, siden du skrev "De er for gamle og jeg må la dem være i fred. Men nåtiden kan jeg gjøre noe med." Det betyr jo at du har tilgitt dem, veldig bra. Og da er der ikke de samme bindingene til fortiden der de har større innflytelse på deg. Da er det lettere å komme videre med mer ro i sinnet. Og nettopp dette gjør at du kan følge Tjohei1s råd: Tenke framover (i tid) istedenfor bakover. Dessuten tror jeg at T. har rett i at du må ha liten kontakt med dem. Men sitt for all del ikke for mye alene. Hvis du er mer sammen med andre, vil samtaler med dem til en viss grad fortrenge den tanke-uroen som du nevnte.

"de fornærmer meg, setter meg på plass og sårer meg i RL"

Det jeg har gjort helt fra tidlig av, er å la være å fortelle foreldre (og andre jeg har lite tillit til) om sånt som de kunne bruke imot meg. Så fortalte jeg dem heller om sånt som kunne berolige dem og kunne være grunn til å være stolte av. Fortalte minst mulig om helsesvikt. Fortalte dem aldri om de farlige tingene jeg var med på, aldri om tabber osv. Ei heller om jentebekjentskaper som det aldri ble noe mer av enn akkurat det. Mine foreldre fikk ikke vite om jenta jeg var forlovet med, før lenge etter forlovelsen. Og de fleste visste ikke om henne før de fikk bryllupsinvitasjon. Jeg fortalte ikke at vi hadde kjøpt leilighet før vi allerede hadde flyttet. :-)

Og hvis de spør hvordan jeg har det? Ja, da sier jeg at det er omtrent slik de pleier å være eller noe annet svada. De skal ikke få noe å bruke mot meg senere når blodsukkernivået deres er lavt. :-)

Jeg har aldri hatt behov for juridisk hjelp, men hadde jeg trengt det, ville jeg aldri har nevnt ett ord om sånne problem til mine foreldre. Gamlingene skal slippe å kave seg opp med stress som ikke angår dem.

Jeg spør dem aldri om penger eller forteller dem om min økonomi, for da gir jeg dem mulighet til å invadere.

Dette er måter å sette grenser for invasjon og kontrollerende foreldre.