Trist og ulykkelig i utlandet

[AnonymBruker]

Hei,

 

Jeg trenger litt råd og hjelp fra dere.

I august 2013 reiste jeg til utlandet for å jobbe som frivillig. Jeg var ferdig med studiene mine og visste ikke hva jeg skulle og hadde veldig lyst å dra på eventyr ut i verden. Det var vanskelig å reise fra familie, venner og ikke minst kjæresten min, men jeg var vågal og reiste for å dra på dette eventyret. Alt var veldig spennende og nytt. Det var kjekt å oppleve en ny kultur, et nytt land (kontinent) og å møte mange nye venner, og jeg trivdes svært godt. I desember reiste jeg hjem til Norge for å feire jul sammen med familien min og kjæresten min. Jeg var i Norge i tre uker, og det var helt fantastisk å være tilbake igjen. Tiden gikk så fort og før jeg visste ordet av det måtte jeg reise tilbake igjen. Jeg trodde det skulle gå fint for jeg visste jo hvor jeg skulle og hva jeg hadde i vente. Nå har jeg vært her i over en uke, og jeg er veldig ulykkelig. Jeg har skikkelig hjemlengsel og har ikke energi eller lyst til å være her lengre. Disse følelsene kom virkelig som et slag i trynet, da jeg nesten aldri før har opplevd hjemlengsel. Jeg skal være her til august og tror virkelig ikke jeg klarer dette. Jeg må veldig ofte kjempe mot tårene, og jeg savner alt alt for masse. Jeg er så redd for at det skal bli mye verre og at jeg kanskje blir deprimert. Psyken min er ikke helt på topp om du skjønner. Kjæresten min kommer på besøk om 3 uker og jeg gleder meg til han kommer, men mest av alt har jeg bare lyst til å reise hjem. Hva skal jeg gjøre? Jeg er redd for å klikke snart. 
Å reise hjem er et alternativ, men jeg er bare så redd for å skuffe alle her og organisasjonen jeg har reist med. Og at det er flaut å gi opp? 

 

Anonymous poster hash: 79c39...710

[frosken]

Hei,

 

Du har jo kun vært tilbake i en uke, etter å ha hatt tre fine uker hjemme. Ikke så rart at du kan lengte hjem, jeg tenker det er altfor tidlig å velge å avbryte oppholdet.

 

Å være trist er jo ikke noe ok, men noen få dager med tristhet er det viktig at du som ung voksen forsøker å tåle. Prøv å avlede deg selv med ting du synes er relativt ok å gjøre, sørg for å være aktiv på dagtid samtidig som du forsøker å opprettholde en god døgnrytme.

 

De fleste som reiser langt vekk fra venner og familie vil ha det slik du beskriver i perioder. Bestem deg for å være sterk og prøv å se frem til besøket fra kjæresten din.

[Solemnity]

Jeg har bodd i utlandet i omtrent fem år. Nå har jeg riktignok samboeren min og barna mine her, så det er mitt naturlige hjem, men følelsene kan ligne de du beskriver i perioder. Når jeg flyttet trodde jeg at savnet etter "hjemmet" mitt, familien (har svært nært forhold til søsken og forelder) og venner sakte men sikkert ville forsvinne etterhvert som jeg ble komfortabel. Slik er ikke realiteten. Savnet er der hele tiden, men hvordan jeg takler det varierer.

Etterhvert som jeg lærer meg nye strategier blir jeg også flinkere til å håndtere savnet, selv om det kommer tilbake for fullt i perioder. Dette handler i stor grad om behovsutsettelse, spesielt i din situasjon. Jeg tror du kan lære mye om deg selv ved å holde ut og jobbe aktivt med å finne glede der du er. Man kan forandre sitt eget fokus, man kan gi seg selv små gleder å se fram til.

 

Om du reiser tilbake nå, så vil gleden være stor først, men du kan fint angre når hverdagen kommer. Det er bedre å se dette oppholdet til sin slutt - det er mindre sjanse for at du angrer på at du blir enn at du avbryter.