Sannsynligheten for at hun fullfører selvmord?

[AnonymBruker]

Hun er 27 år. Har ADHD, ustabil personlighetsforstyrrelse, sliter med maten (bulimi, overspising) angst, selvskading og har kroniske selvmordstanker. Har vært syk i 11-12 år. 

 

Hun er ufør, har ingen venner. Stenger seg inne i sin egen bolig. Har godt forhold til familien, men er mindre og mindre sammen med oss. Vil bare være alene som regel. Hun er nesten bare ute av døra når hun trenger noe på butikken, ca 1 gang i uka. Og da trenger hun også ha med mamma/pappa, noen hun er trygg på. 

 

Hun har hatt mange selvmordsforsøk, så mange at jeg har mistet tellingen. Ofte alvorlig, hun kunne vært død hvis hun ikke hadde blitt oppdaget og fått hjelp i tide!! Har vært mye innlagt på psykiatrisk, for det meste på tvang! Har også vært holdt mot sin vilje på somatisk sykehus flere ganger, for pumping, sying og blodoverføringer. Og på observasjon. 

Politiet, ambulanse og brannvesen har vært hos henne mange ganger. Har som regel vært med politi på innleggelser.

 

Har også alvorlig bindevevssykdom, noe som ikke hjelper situasjonen.

Hun har avsluttet behandling både psykisk og somatisk helse. Bruker fortsatt medisiner. Hun får dosett av psyk. i kommunen 2 ganger i uken, men hun snakker ikke med de lenger. Tar bare imot medisiner og vil de skal gå!

 

Hun har ofte uttrykt at hun ikke tror hun blir bedre noen gang. Hun mener hun ikke hører til eller passer inn. Føler hun har gitt opp.. 

Men når hun er sammen med oss så er hun ofte blid, snakker, tuller og ler. Men ikke alltid. Men som sagt hun er mindre sammen med oss, trekker seg mer tilbake. 

 

NHD, hvordan tror du hennes fremtid er? Du har truffet mange syke, kan du si hva du tenker fra erfaring?

 

 

Anonymous poster hash: 43386...b00

[Gjest]

Det må være svært tøft å være pårørende til henne...

Har ikke noe råd og svar å gi deg, men sender deg forsiktig en klem og styrke om du vil ha..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror at hun blir varig ufør. Hun vil nok slite mye gjennom livet, men mange stabiliserer seg i noen grad når de passerer 30. Ikke minst gjelder det symptomene knyttet til emosjonell ustabilitet som igjen fører til selvskading og det som kalles selvmordsforsøk.

 

Sannsynligheten for selvmord er heldigvis lav. Sammenlignet med det meget store antall personer som får psykiatrisk behandling og som også har selvmordstanker og villet egenskade/selvmordsforsøk, er det heldigvis et lite mindretall som gjennomfører selvmord.

[AnonymBruker]

Sannsynligheten for selvmord er heldigvis lav.

 

Og det mener du selv om trådstarter skriver: Hun har hatt mange selvmordsforsøk, så mange at jeg har mistet tellingen. Ofte alvorlig, hun kunne vært død hvis hun ikke hadde blitt oppdaget og fått hjelp i tide!!

Anonymous poster hash: 79838...340

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det mener jeg.

[frosken]

 

Hun er 27 år. Har ADHD, ustabil personlighetsforstyrrelse, sliter med maten (bulimi, overspising) angst, selvskading og har kroniske selvmordstanker. Har vært syk i 11-12 år. 

 

Hun er ufør, har ingen venner. Stenger seg inne i sin egen bolig. Har godt forhold til familien, men er mindre og mindre sammen med oss. Vil bare være alene som regel. Hun er nesten bare ute av døra når hun trenger noe på butikken, ca 1 gang i uka. Og da trenger hun også ha med mamma/pappa, noen hun er trygg på. 

 

Hun har hatt mange selvmordsforsøk, så mange at jeg har mistet tellingen. Ofte alvorlig, hun kunne vært død hvis hun ikke hadde blitt oppdaget og fått hjelp i tide!! Har vært mye innlagt på psykiatrisk, for det meste på tvang! Har også vært holdt mot sin vilje på somatisk sykehus flere ganger, for pumping, sying og blodoverføringer. Og på observasjon. 

Politiet, ambulanse og brannvesen har vært hos henne mange ganger. Har som regel vært med politi på innleggelser.

 

Har også alvorlig bindevevssykdom, noe som ikke hjelper situasjonen.

Hun har avsluttet behandling både psykisk og somatisk helse. Bruker fortsatt medisiner. Hun får dosett av psyk. i kommunen 2 ganger i uken, men hun snakker ikke med de lenger. Tar bare imot medisiner og vil de skal gå!

 

Hun har ofte uttrykt at hun ikke tror hun blir bedre noen gang. Hun mener hun ikke hører til eller passer inn. Føler hun har gitt opp.. 

Men når hun er sammen med oss så er hun ofte blid, snakker, tuller og ler. Men ikke alltid. Men som sagt hun er mindre sammen med oss, trekker seg mer tilbake. 

 

NHD, hvordan tror du hennes fremtid er? Du har truffet mange syke, kan du si hva du tenker fra erfaring?

 

 

Anonymous poster hash: 43386...b00

 

Jeg har lyst til å kommentere på det at hun ikke lenger vil snakke med behandlere. _Noen_ ganger kan det å slutte i behandling faktisk bidra til tilfriskning, særlig hvis det finnes noe hun kan være litt opptatt av som ikke er psykiatri - men det vil som regel være en fordel at hun har mennesker hun har gode relasjoner til som en del av sin hverdag. Mitt synspunkt her forutsetter imidlertid at hennes avvisning av behandlerne ikke er en del av en pågående utagering.

 

Fra tid til annen vil mennesker i hennes situasjon dø som følge av sin utagering. Det kan være vanskelig å vite hvorvidt de da ønsket å dø mere enn de har gjort før, eller hvorvidt de bare har hatt mer uflaks. Det at hun har overlevd mange tidligere forsøk, kan bety at hun på sett og vis sørger for å ha en slags fallskjerm i bakhånd.

 

Mennesker i hennes nærhet tror jeg gjør best i å tilby vanlig samvær uten alt for mange utfordringer. Stabile omgivelser kan av og til virke stabiliserende på den som selv er ustabil.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 Stabile omgivelser kan av og til virke stabiliserende på den som selv er ustabil.

Svært viktig. Jeg har sett flere eksempler på personer som har blitt "reddet" av å få seg en sindig, traust og jordnær kjæreste.

[AnonymBruker]

Det er jeg som startet tråden.

 

 

 

 

Jeg har lyst til å kommentere på det at hun ikke lenger vil snakke med behandlere. _Noen_ ganger kan det å slutte i behandling faktisk bidra til tilfriskning, særlig hvis det finnes noe hun kan være litt opptatt av som ikke er psykiatri - men det vil som regel være en fordel at hun har mennesker hun har gode relasjoner til som en del av sin hverdag. Mitt synspunkt her forutsetter imidlertid at hennes avvisning av behandlerne ikke er en del av en pågående utagering

 Hun har avsluttet det fordi hun sier det ikke er noen vits, ingen som forstår henne og at de er ute etter henne. Forstår ikke helt hva hun mener med at de er ute etter henne, men hun er paranoid og misstenksom til tider. Og mitt inntrykk er at hun ikke er blitt bedre etter endt behandling, hun har fortalt til et annet familiemedlem at hun har onde og skremmende tanker. Hun tror hun er ond!!  hun er redd for hva hun kan gjøre og at hun ofte blir forbanna helt uten grunn, og da slår hun i vegger og har lyst til å gjøre grusomme ting.Det er vell ikke helt normalt!? Hun har kun oss, ingen relasjon utenom. og hun tar på seg en maske når hun er sammen med oss, og tror det er "svart" inni henne.

 

 

 

 

Svært viktig. Jeg har sett flere eksempler på personer som har blitt "reddet" av å få seg en sindig, traust og jordnær kjæreste.

Hun hadde en kjæreste, men det gjorde henne dårligere vil jeg si. Hun var usikker, klarte ikke være seg selv. Tror også selvskadingen ble verre. Og hun taklet ikke forhold (hennes uttrykk) og hun følte det ble en bekreftelse på at hun ikke hørte til her, sammen med noen. Han synes det var vanskelig pga sykdommen og hun så på det som at hun bare ødela alt og alle som kom i nærheten av henne. Og nå avviser hun all form for kommunikasjon med de som prøver. Kun når hun har drukket mye alkohol hun kan snakke med folk. og hvis de prøver å kontakte henne senere så avviser hun dem.

 

Jeg vil også si at hun har sagt ting som er bekymrende. Hun har lurt på hva som skjer med huset, lånet hvis hun dør. Hun har sagt at vi kan få ting som før har vært noe hun ville ha selv. Og hvis hun fortsetter å skade seg selv på denne måten hun har gjort, så må jeg si at jeg ikke blir overrasket om jeg får beskjeden om at hun er død.............

Anonymous poster hash: 43386...b00

[Gjest]

Lykke til videre.

[ISW]

Jeg mener jeg har sett et sted at det stort sett er personer med bipolare tilstander som "lykkes" (hvis man kan bruke et slikt ord) med å ta sitt eget liv, og at det ved EUPF ofte er en midlertidig krise som provoserer et slikt forsøk og at man egentlig ikke har den samme intensjonen om å dø?

 

Uansett håper jeg alt det beste for dere alle. At noen prøver å ta livet sitt er jo et tegn på at noe er riv ruskende galt.

[frosken]

Til trådstarter: Opplever hennes nærmeste at de kan få støtte av behandlingsapparatet, f.eks. gjennom at jentas situasjon kan diskuteres? Hvis ikke, så vil de kanskje kunne ha nytte av kontakt med pårørendeforeningen i psykiatri: http://lpp.no/ .

 

Hvis det er mange maktkamper rundt henne, eller at hun er mye i konflikt med ulike personer i behandlingsapparatet, så tror jeg der viktig å forsøke å få redusert konfliktnivået. Det er viktig med forutsigbarhet og stabilitet i hennes relasjoner også til behandlingsapparatet. Gode og tydelige rammer er viktige både for henne og de som skal hjelpe henne.

[AnonymBruker]

Jeg har lest at kvinner med personlighetsforstyrrelser har høy risiko for å begå selvmord!!! Og EUPF er vanskelig å behandle pga hyppige selvmordsforsøk, og blir sett på som krevende pasienter og ofte ikke blir tatt nok på alvor av behandlere. De blir "lei" av slike pasienter. Må påpeke at jeg ikke tror alle behandlere ser det slik.. 

 

Og hun har mange tegn på at hun vil ta livet sitt hvis man ser på lister over tegn/risikofaktor på hvem som tar selvmord!!!

Så jeg forstår ikke helt at NHD mener hun ikke kommer til å ta livet sitt!!! og hun får ji ikke psykiatrisk behandling annet enn medisiner.. Og medisiner alene er neppe nok!!! 

 

 

Til trådstarter: Opplever hennes nærmeste at de kan få støtte av behandlingsapparatet, f.eks. gjennom at jentas situasjon kan diskuteres? Hvis ikke, så vil de kanskje kunne ha nytte av kontakt med pårørendeforeningen i psykiatri: http://lpp.no/ .

Faren jobber mye med pårørende arbeid, bla i LPP. Så kunnskapen er der. Alle har vært mye delaktige, og har vært en del av det meste. Men selv med kunnskap og opplysning om tilstanden hennes så er de begrensinger på hva man kan gjøre.. 

 

Det er ikke så mye konflikter, hun vil rett og slett ikke ha hjelp.....

 

Anonymous poster hash: 43386...b00

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

 

Så jeg forstår ikke helt at NHD mener hun ikke kommer til å ta livet sitt!!!

Skriver jeg det?

[AnonymBruker]

 

 

Skriver jeg det?

 

Nei, du gjorde igrunn ikke det. Men at sannsynligheten var lav for at hun gjør det!  Beklager feilen! Men jeg har et inntrykk at psykiatere/psykologer tar litt "lett" på det. At de som har mange selvmordsforøk ikke kommer til å ta livet sitt. Liksom,  hadde hun villet dø, så hadde hun vært død! Selv med alvorlige, og livstruende forsøk så er det litt slik; "jaja, slik er d bare, ikke noe å bekymre seg for!!"  

Er litt vanskelig å forså logikken i det! 

Anonymous poster hash: 43386...b00

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi tar ikke lett på det, men jeg beskriver risikoen slik jeg mener den er.

 

Hva mener du skulle være tegnet på at vi tok det svært alvorlig?

[AnonymBruker]

Vi tar ikke lett på det, men jeg beskriver risikoen slik jeg mener den er.

Hvordan gjør dere det når dere ser på risikoen? hvilken rutiner blir brukt? vet at man kan ta et selvmordsforsøk, bli innlagt og så utskrevet dagen etterpå! er d da ingen/liten risiko for at personen prøver igjen?

 

 

 

Hva mener du skulle være tegnet på at vi tok det svært alvorlig?

Ja, si det. Det er ikke enkelt å svare på! Men kanskje det ikke skulle vært så enkelt å avslutte behandlingen hvis man sliter med et slik problem!? Mener ikke at tvang er tingen, men at en behandler gjør litt mer enn bare si at det er greit at personen avslutter behandlingen, og sier noen ord om at personen trenger hjelp! Noen kan ønske hjelp en dag, men ikke neste dag.. Og at alt blir avsluttet så lett er vanskelig å forstå. 

Da hun ikke ville være i behandling var var det slik, og hun fikk brev en stund etter at behandlingen var avsluttet!. Hun ville riktignok avslutte, sa hun hvertfall! Men hun er ofte slik at hun vil noen en dag og noe helt annet neste dag med flere ting, så jeg vet ikke om hun ønsket det egentlig!? Men jeg mener at en telefonkontakt burde være det minste en behandler kunne prøve før det ble avsluttet helt!

Hvordan kan noen si at hjelp er nødvendig, men gjør svært lite for å prøve å få noen til å endre mening?

 

Jeg må også si at det er ikke deg personlig jeg kritiserer, bare slik at det er sagt!

Anonymous poster hash: 43386...b00

[ISW]

Jeg tror (personlig) at veldig mange forsøk på å ta sitt eget liv er gjort i fortvilelse over at man har det vondt, uten at det betyr at man egentlig har noe ønske om å dø.

 

For å sette det helt på spissen; hvis noen virkelig ønsker å dø, så greier de det. Enhver kan vel hoppe fra et fjell eller lignende, men de aller fleste velger metoder der de kan bli funnet og reddet. 

 

Jeg tror kanskje det er det som menes med at til tross for at noen har gjort noen forsøk på å ta livet sitt, eller bedrevet alvorlig selvskading, så er risikoen for å faktisk dø nokså lav.

 

Men igjen: Dette er jo et tegn på at noe er alvorlig galt, og bør tas på alvor. Håper vedkommende vil få god behandling i fremtiden.

[kittykatt90]

Leste en plass at ca 10% av de med eupf tar livet av seg. Noen som vet om dette stemmer?

[AnonymBruker]

Jeg tror (personlig) at veldig mange forsøk på å ta sitt eget liv er gjort i fortvilelse over at man har det vondt, uten at det betyr at man egentlig har noe ønske om å dø.

 

For å sette det helt på spissen; hvis noen virkelig ønsker å dø, så greier de det. Enhver kan vel hoppe fra et fjell eller lignende, men de aller fleste velger metoder der de kan bli funnet og reddet. 

 

Jeg tror kanskje det er det som menes med at til tross for at noen har gjort noen forsøk på å ta livet sitt, eller bedrevet alvorlig selvskading, så er risikoen for å faktisk dø nokså lav.

 

Men igjen: Dette er jo et tegn på at noe er alvorlig galt, og bør tas på alvor. Håper vedkommende vil få god behandling i fremtiden.

Jeg tror du har rett på mange måter! Og det er jo det man må håpe på!!

Men jeg vet også at det er noen som tenker på måten de blir funnet på. Og at de vil se mest mulig normale ut. og vil gjøre det så ryddig som mulig De vil ikke bli knust o.l. Og de vil bli funnet slik at de etterlatte ikke må leve med å ikke vite hvor de er.  

 

Men ja, det er ikke nødvendigvis slik at de egentlig ønsker å dø. Bare slippe det vonde..

 

Men den usikkerheten på om hun lever eller dør er ikke enkel å ha!!1

Håper også hun vil ha hjelp etterhvert!!!!

Anonymous poster hash: 43386...b00

[AnonymBruker]

Er de forresten noen som kan si noe om det er noen tegn man må være ekstra obs på? Hun har jo veldig ofte selvmordstanker, og det får jo ikke vi gjort så mye med egentlig. Men hun har noen ganger mer konkrete tanker/planer, og hvordan kan man fange opp signaler best mulig? Har også hørt at noen blir bedre når de har bestemt seg for å ta livet sitt, at de virker mer tilfreds! stemmer dette? Noen som vet NHD, andre??

Anonymous poster hash: 43386...b00