Selvskading - bedre enn alternativet

[xxløvetannxx]

Jeg ser det som min eneste utvei. Om jeg ikke skulle gjøre noe som fikk uopprettelige konsekvenser. Det lindrer. Er dette veldig uforståelig? Lei av stigmatisering.

[psychotique]

Nei, jeg forstår deg veldig godt. Jeg ser også på selvskading som eneste utvei. Klem

[Madelenemie]

Jeg ser det som min eneste utvei. Om jeg ikke skulle gjøre noe som fikk uopprettelige konsekvenser. Det lindrer. Er dette veldig uforståelig? Lei av stigmatisering.

Hei!

Jeg forstår ikke!

Har man vansker øker man jo disse ved å skade seg?

Hva er grunnen til at du gjør det? Indre tomhet, ( personlighetsforstyrrelse) indre smerte( overgrep/ vold i fortid)

Eller lyst på oppmerksomhet. Dette var grunnene min psykiater oppga, jeg tror den med lindre smerte er den viktigste. Men det øker da bare vansker, så jeg forstår ikke, det er ulogisk, og kanskje derfor frsr jeg ikke?

[xxløvetannxx]

Hei!

Jeg forstår ikke!

Har man vansker øker man jo disse ved å skade seg?

Hva er grunnen til at du gjør det? Indre tomhet, ( personlighetsforstyrrelse) indre smerte( overgrep/ vold i fortid)

Eller lyst på oppmerksomhet. Dette var grunnene min psykiater oppga, jeg tror den med lindre smerte er den viktigste. Men det øker da bare vansker, så jeg forstår ikke, det er ulogisk, og kanskje derfor frsr jeg ikke?

Når jeg har det så vondt, og ikke evner å få formidlet det til de som kan hjelpe, blir det det "eneste riktige".

Hva jeg har opplevd i min fortid er og blir så stort, ubegripelig og vanskelig, at jeg tyr til denne mestringsstrategien for å forhindre meg selv i å gjøre noe uopprettelig.

[frosken]

Hei!

Jeg forstår ikke!

Har man vansker øker man jo disse ved å skade seg?

Hva er grunnen til at du gjør det? Indre tomhet, ( personlighetsforstyrrelse) indre smerte( overgrep/ vold i fortid)

Eller lyst på oppmerksomhet. Dette var grunnene min psykiater oppga, jeg tror den med lindre smerte er den viktigste. Men det øker da bare vansker, så jeg forstår ikke, det er ulogisk, og kanskje derfor frsr jeg ikke?

Selvskading kan lindre indre smerte i betydelig grad. Kortvarig.

[frosken]

Jeg ser det som min eneste utvei. Om jeg ikke skulle gjøre noe som fikk uopprettelige konsekvenser. Det lindrer. Er dette veldig uforståelig? Lei av stigmatisering.

Nei, ikke så uforståelig, men fortsatt har jeg tro på at det finnes bedre løsninger. En av ulempene med selvskading er at det også påvirker omgivelsene i betydelig grad. Selvskading vekker ofte sterke følelser i andre mennesker. Hvis jeg husker riktig så har du barn, og jeg håper du har funnet en måte å skjerme dem fullstendig i forhold til din selvskading. Jeg synes at dersom man omgås barn, så er man nødt til å sørge for at de slipper å bli eksponert for selvskadingen.

[xxløvetannxx]

Nei, ikke så uforståelig, men fortsatt har jeg tro på at det finnes bedre løsninger. En av ulempene med selvskading er at det også påvirker omgivelsene i betydelig grad. Selvskading vekker ofte sterke følelser i andre mennesker. Hvis jeg husker riktig så har du barn, og jeg håper du har funnet en måte å skjerme dem fullstendig i forhold til din selvskading. Jeg synes at dersom man omgås barn, så er man nødt til å sørge for at de slipper å bli eksponert for selvskadingen.

Nå er barna mine "heldigvis" små og har ingen forutsetning for å kunne forstå hva selvskading dreier seg om. Selvsagt skjermes de. Men skulle de mot formodning se arrene eller de sammenlappede (skjulte) armene mine, ville jeg fått et stort forklaringsproblem. Så jeg ser du side av saken.

Men jeg ser også den siden av det, at det er bedre at de har en mamma med vondt i hjertet, enn ingen mamma i det hele tatt.

[Madelenemie]

Når jeg har det så vondt, og ikke evner å få formidlet det til de som kan hjelpe, blir det det "eneste riktige".

Hva jeg har opplevd i min fortid er og blir så stort, ubegripelig og vanskelig, at jeg tyr til denne mestringsstrategien for å forhindre meg selv i å gjøre noe uopprettelig.

Hei!

Ok.

Men det er jo vondt å kutte seg? Og det varer jo? Man må jo sy, og få bedøvelse, og sår klør når de gror osv...

Også blir man stigmatisert, og noen opplever å bli dårlig behandlet på feks legevakten, dette har jeg lest om.

Samt at man får stygge arr.

Saken er at jeg mener at om tenker ut/ legger en plan, feks skriver hva som er saken / årsaken til fortvilelsen, når man er i form og klarer det, så kan man levere dette når smerten eller det som er drivkraften kommer.

Det er en mye bedre og mer konstruktiv og fremtidsrettet strategi.

Jeg håper du leser hva jeg skriver, det opprører meg, og man må tenke konsekvenser og på lang sikt, vi lever i et tidsperspektiv ( da mener jeg voksenlivet)

[Høstløv]

Nå er barna mine "heldigvis" små og har ingen forutsetning for å kunne forstå hva selvskading dreier seg om. Selvsagt skjermes de. Men skulle de mot formodning se arrene eller de sammenlappede (skjulte) armene mine, ville jeg fått et stort forklaringsproblem. Så jeg ser du side av saken.

Men jeg ser også den siden av det, at det er bedre at de har en mamma med vondt i hjertet, enn ingen mamma i det hele tatt.

Det må da kunne finnes andre strategier som gjør at du kan få ut de vonde følelsene dine, enn å skade deg selv.

Har behandlingsapparatet ingenting å tilby deg i så måte?

Hva med å sette ord på de vonde følelsene og de bakenforliggende hendelsene, å skrive det ned kan være en alternativ måte å bearbeide vonde følelser. Skrive dagbok, rett og slett, du trenger ikke å lese det, men ved å sette ord på vanskelighetene, kan det bli mindre vanskelig å leve med det.

[Madelenemie]

Selvskading kan lindre indre smerte i betydelig grad. Kortvarig.

Hei!

Ok

Men vi lever våre voksne liv, også med tanke på konsekvenser og litt videre planlegging enn nesetippen.

Dette skriver jeg som har omtrent en tanke i hodet, men konsekvenser av mine handlinger, samt lærdom kan jeg ta, samt tenke ut nyttige løsninger. Jeg klarer fortsatt ikke å tro at å kutte seg lindrer noen smerte, man tenker jo konsekvenser.

Da jeg fødte barn, ba jordmor min mann klype meg, hadde hun bedt han kutte meg med en kniv hadde jeg protestert, og det var snakk om ulidelige smerter. Men et klyp er forbigående, sår, med blod og reparering er noe helt annet.

[frosken]

Hei!

Ok.

Men det er jo vondt å kutte seg? Og det varer jo? Man må jo sy, og få bedøvelse, og sår klør når de gror osv...

Også blir man stigmatisert, og noen opplever å bli dårlig behandlet på feks legevakten, dette har jeg lest om.

Samt at man får stygge arr.

Saken er at jeg mener at om tenker ut/ legger en plan, feks skriver hva som er saken / årsaken til fortvilelsen, når man er i form og klarer det, så kan man levere dette når smerten eller det som er drivkraften kommer.

Det er en mye bedre og mer konstruktiv og fremtidsrettet strategi.

Jeg håper du leser hva jeg skriver, det opprører meg, og man må tenke konsekvenser og på lang sikt, vi lever i et tidsperspektiv ( da mener jeg voksenlivet)

Nei, det er ikke nødvendigvis vondt å kutte seg. Ofte kjenner selvskaderen ingenting når skaden utføres. Noen ganger kan det å sy gjøre vondt, andre ganger er det helt greit, blant annet fordi selvskaderen kanskje klarer å gjøre seg selv såpass fjern at lite smerte kjennes. Etter at sårene er sydd, så vil noen synes det kjennes betryggende ut å kjenne at det dunker og er varmt der man har kuttet seg, det kan hjelpe til økt opplevelse av tilstedeværelse. Dette er det kortsiktige perspektivet.

 

Du har rett i at selvskading også har negative konsekvenser, som f.eks. at man behandles dårlig av helsepersonell som blir opprørt over selvskadingen. På lengre sikt vil mange være lei seg for arr, men på kort sikt spiller ikke det noen rolle med noen ekstra arr. De fleste har mange fra før. Selvskading er på sett og vis avhengighetsskapende, det blir lettere og lettere å velge destruksjon når livet blir vanskelig. Man har i grunnen tapt det som er å tape (bort sett fra livet, som enkelte også tar sjansen på å spille russisk rulett med) og veien ut av selvskading er vanskeligere enn å fortsette med skadingen.

 

Enda viktigere enn å forstå årsaken, er at man får et ønske om å slutte med selvskadingen. Dette er noe man selv må ville, dersom omgivelsene forsøker å overta kontrollen og stoppe selvskading, så vil den gjerne eskalere og bli mer og mer dramatisk. Dette er en av grunnene til at man forsøker å unngå innleggelser og da særlig lengre innleggelser i forbindelse med akutt selvskading.

 

Selvskading handler overhodet ikke om fornuft, men om sterke og uhåndterlige følelser. Noe av det som kan bidra til at selvskaderen slutter å skade seg, er dersom vedkommende får en god behandlingsallianse med en kompetent behandler.

[frosken]

Nå er barna mine "heldigvis" små og har ingen forutsetning for å kunne forstå hva selvskading dreier seg om. Selvsagt skjermes de. Men skulle de mot formodning se arrene eller de sammenlappede (skjulte) armene mine, ville jeg fått et stort forklaringsproblem. Så jeg ser du side av saken.

Men jeg ser også den siden av det, at det er bedre at de har en mamma med vondt i hjertet, enn ingen mamma i det hele tatt.

Nå kan selvskading være mer eller mindre dramatisk, så hvis du klarer å holde skadingen på et nivå som du mener dine barn ikke merker, så kan det godt hende at dette akkurat nå er den mestringsstrategien du mestrer. Jeg håper imidlertid at du har en behandler som kan hjelpe deg til å finne andre mestringsstrategier, og at noen følger godt med at barna dine beskyttes i den grad de har krav på.

 

Du gjør en viktig jobb som mor, og du ønsker helt sikkert å ikke påføre dem sår som følge av din selvskading. Jeg håper du ber om den hjelpen du trenger for å kunne klare dette.

[Madelenemie]

Nei, det er ikke nødvendigvis vondt å kutte seg. Ofte kjenner selvskaderen ingenting når skaden utføres. Noen ganger kan det å sy gjøre vondt, andre ganger er det helt greit, blant annet fordi selvskaderen kanskje klarer å gjøre seg selv såpass fjern at lite smerte kjennes. Etter at sårene er sydd, så vil noen synes det kjennes betryggende ut å kjenne at det dunker og er varmt der man har kuttet seg, det kan hjelpe til økt opplevelse av tilstedeværelse. Dette er det kortsiktige perspektivet.

 

Du har rett i at selvskading også har negative konsekvenser, som f.eks. at man behandles dårlig av helsepersonell som blir opprørt over selvskadingen. På lengre sikt vil mange være lei seg for arr, men på kort sikt spiller ikke det noen rolle med noen ekstra arr. De fleste har mange fra før. Selvskading er på sett og vis avhengighetsskapende, det blir lettere og lettere å velge destruksjon når livet blir vanskelig. Man har i grunnen tapt det som er å tape (bort sett fra livet, som enkelte også tar sjansen på å spille russisk rulett med) og veien ut av selvskading er vanskeligere enn å fortsette med skadingen.

 

Enda viktigere enn å forstå årsaken, er at man får et ønske om å slutte med selvskadingen. Dette er noe man selv må ville, dersom omgivelsene forsøker å overta kontrollen og stoppe selvskading, så vil den gjerne eskalere og bli mer og mer dramatisk. Dette er en av grunnene til at man forsøker å unngå innleggelser og da særlig lengre innleggelser i forbindelse med akutt selvskading.

 

Selvskading handler overhodet ikke om fornuft, men om sterke og uhåndterlige følelser. Noe av det som kan bidra til at selvskaderen slutter å skade seg, er dersom vedkommende får en god behandlingsallianse med en kompetent behandler.

Hei!

Da vet jeg ikke om jeg greier være venn!

Jeg er jo motsatt.

Når jeg har hatt det vondt, har jeg fått klare instrukser fra min psykiater, som jeg har fulgt, selv om jeg ble lei meg.

Det er ikke lett for et menneske som reparerer alle hull en finner i seg selv eller andre, jeg har et reparerings og løsningsorientert gen som enda ikke er kartlagt.

Jeg skal tenke, men dette er vanskelig for meg!!!!!

[frosken]

Hei!

Da vet jeg ikke om jeg greier være venn!

Jeg er jo motsatt.

Når jeg har hatt det vondt, har jeg fått klare instrukser fra min psykiater, som jeg har fulgt, selv om jeg ble lei meg.

Det er ikke lett for et menneske som reparerer alle hull en finner i seg selv eller andre, jeg har et reparerings og løsningsorientert gen som enda ikke er kartlagt.

Jeg skal tenke, men dette er vanskelig for meg!!!!!

Jeg tenker at en venn også er en som klarer å akseptere at en annen sliter, uten at man forsøker å forandre på sin venn. Du verken kan eller skal forsøke å løse din venns problemer, du skal bare være glad i henne og godta henne som hun er. Også må du finne ut av hvor mye du orker å forholde deg til noe som er så vanskelig, slik at du ikke forstrekker deg og blir mer sliten enn du har godt av.

[Madelenemie]

Jeg tenker at en venn også er en som klarer å akseptere at en annen sliter, uten at man forsøker å forandre på sin venn. Du verken kan eller skal forsøke å løse din venns problemer, du skal bare være glad i henne og godta henne som hun er. Også må du finne ut av hvor mye du orker å forholde deg til noe som er så vanskelig, slik at du ikke forstrekker deg og blir mer sliten enn du har godt av.

Hei!

Ok

Vanskelig!

Du glemte genet jeg skrev om!

Jeg er glad i! Bryr meg MYE!

[frosken]

Hei!

Ok

Vanskelig!

Du glemte genet jeg skrev om!

Jeg er glad i! Bryr meg MYE!

Hehe... du vet at jeg nok ikke forklarer fullt så mye av menneskelig atferd med biologi som du gjør, så det stemmer at jeg ikke helt bet på teorien om at din løsningsorienterte og reparasjonsorienterte innstilling er genetisk betinget ;-)

[Gjest]

Frosken@  Jeg synes du har skrevet mye bra her. Du både forklarer, forstår det, respekterer  og fokuserer på løsninger.

 

Jeg forstår at det ikke er lett for alle å forstå. Jeg vet ikke om jeg heller ville forstått det hvis jeg ikke hadde begynt selv.  Synes derfor det er positivt at du får det frem på denne måten.

 

Det er også viktig å få frem at de aller fleste ikke gjør dette for å få oppmerksomhet. Det handler mye om å mestre den psykiske smerten.  Når den psykiske smerten er borte vil flesteparten ikke lenger ha behov for å skade seg. Det er i alle fall min erfaring.

[Madelenemie]

Hehe... du vet at jeg nok ikke forklarer fullt så mye av menneskelig atferd med biologi som du gjør, så det stemmer at jeg ikke helt bet på teorien om at din løsningsorienterte og reparasjonsorienterte innstilling er genetisk betinget ;-)

Hei!

Men det må det være.

Jeg er utover det normale løsningsorientert, jeg tenker fort operativsystemer, mekanismer, trykkluft på boks og oppskrifter.

Min mann syns det ødelegger romantikken, så det må være et gen som er skrudd på full styrke Homozygot dominant , jeg skal alltid ordne opp, og i mennesker som gråter leter jeg etter proppen, også løsningen, jeg slipper ikke proppen før løsningen er funnet/akseptert/ godtatt.

[Madelenemie]

Frosken@  Jeg synes du har skrevet mye bra her. Du både forklarer, forstår det, respekterer  og fokuserer på løsninger.

 

Jeg forstår at det ikke er lett for alle å forstå. Jeg vet ikke om jeg heller ville forstått det hvis jeg ikke hadde begynt selv.  Synes derfor det er positivt at du får det frem på denne måten.

 

Det er også viktig å få frem at de aller fleste ikke gjør dette for å få oppmerksomhet. Det handler mye om å mestre den psykiske smerten.  Når den psykiske smerten er borte vil flesteparten ikke lenger ha behov for å skade seg. Det er i alle fall min erfaring.

Hei!

Nettopp.

Det er derfor jeg tenker full tids tilsyn for min venn, tilgjengelighet, slik at ikke trenge bli så fortvilt.

Jeg blir jo fortvilt selv, jeg våkner nesten hver natt med nye tanker om mulige løsninger.

Det er tydelig at jeg bryr meg, selv om enkelte tror jeg er en kald fisk.

[Gjest]

Hei!

Nettopp.

Det er derfor jeg tenker full tids tilsyn for min venn, tilgjengelighet, slik at ikke trenge bli så fortvilt.

Jeg blir jo fortvilt selv, jeg våkner nesten hver natt med nye tanker om mulige løsninger.

Det er tydelig at jeg bryr meg, selv om enkelte tror jeg er en kald fisk.

Det nytter lite med fullt tilsyn.  Men ved å være en god venn og ikke fokusere så mye på selvskadingen, så kan du være med på å gjøre livet lettere for din venn.