Mitt tydeligste språk.

[PandaAmanda]

Jeg har gått og ventet på at jeg skal føle at jeg har rett til å uttrykke de tankene, opplevelsene og følelsene jeg har. Men nå tenker jeg at jeg kanskje ikke kommer til å føle den rettigheten før jeg har prøvd. Jeg må bare gutse, satse på at det er lov, prøve og se hva som skjer.

Hvis jeg erfarer at verden ikke ramler sammen så kanskje den følelsen kommer etterpå?

 

Jeg var på veiekontroll hos fastlegen igjen i går.

Jeg syns aldri at han egentlig sier noen ting, og det gjør meg frustrert. Han sier ingenting om vekten, bare noterer den. Sier ingenting om hva han vil med dette.

 

Men når jeg tenker meg om spør han meg jo hver gang "Hvordan går det, syns du?" og jeg svarer "Det går fint!"

Så spør han om jeg har tenkt noe mer over videre henvisning og jeg svarer at jeg ikke ønsker det enda.

 

I går sa jeg at jeg ikke helt har forstått hensikten med kontrollene.

Jeg vurderer hver gang om jeg skal avbestille både fordi jeg selv vet hva jeg veier og fordi jeg føler på at jeg kaster bort tiden hans og at noen andre som trenger den timen mer enn meg burde få den. (Akkurat det sa jeg ikke.)

Han svarte at vekten min forteller han noe om hvordan jeg har det så lenge jeg ikke sier noen ting annet, og at han gjerne vil at jeg skal være motivert til å selv velge behandling heller enn at noen andre må velge det på mine vegne og at det blir veldig mye styr rundt meg som jeg ikke får kontrollere.

 

Kanskje han egentlig sier endel likevel? Kanskje det er JEG som ikke sier noe?

 

Senere på dagen hadde jeg et møte med fastlegen og min saksbehandler hos NAV. Jeg følte meg uforberedt fordi jeg ikke har noen bestemte meninger om noen ting for tiden og aller minst om hva jeg selv ønsker, trenger eller har rett til. Jeg hadde ikke snakket med fastlegen min om dette i det hele tatt, så jeg visste ikke hva slags tanker han hadde heller.

 

Men fastlegen var kjempetydelig og klar på alt han sa på mine vegne. Han ville endre aktivitetsplanen min til kun ett punkt og det var at jeg skal møte opp på kontrollene som blir satt opp hos han. Han var også veldig tydelig på at kommunikasjonen i all hovedsak kunne foregå mellom han og NAV slik at NAV kontakter han og ikke meg når de trenger opplysninger og oppdateringer.

 

Jeg ble litt paff og veldig overrasket, men aller mest følte jeg lettelse! Jeg følte meg forstått og møtt uten at jeg egentlig har sagt noen ting om hva jeg har behov for, mest fordi jeg ikke vet. Så husker jeg at han kanskje HAR spurt meg litt om disse tingene, men jeg har ikke hatt noe svar. Igjen er det kanskje JEG som ikke sier noe?

 

Og akkurat da gikk det opp for meg at det å ikke spise kanskje er mitt sterkeste språk akkurat nå. Det er den tydeligste måten jeg klarer å uttrykke meg på. Jeg ønsker å fortelle noe, men jeg får ikke til å uttrykke det med ord.

Jeg ønsker å vise noe, men jeg klarer ikke å si det.

Men det jeg klarer veldig fint er å ha kontroll over hva slags og hvor mye mat jeg spiser. Det får jeg til! Da føler jeg meg i kontroll!

 

Og det er kanskje ikke så rart at det er vanskelig for meg å uttrykke meg på noen annen måte. For de signalene jeg har mottatt gjennom hele min oppvekst er at det IKKE er greit å snakke, fortelle om eller føle noen ting rundt disse vanskelige tingene! Da er det ikke så lett å plutselig skru om en bryter og føle at man har rett til å snakke, føle og uttrykke behov for noe.

 

Det gjør jo at jeg er prisgitt å møte hjelpere som forstår det språket, og heldige meg (kanskje flaks?) så har jeg jo det!

 

Dette er noe jeg kan forstå. Det gir mening for meg og ikke minst gir det meg motivasjon til å prøve å gutse, selv om jeg kanskje ikke klarer å føle at jeg har rettighetene til mine egne følelser og tanker, og håpe at den tryggheten manifesterer seg med positiv erfaring.

Jeg må lære meg et språk som er litt snillere mot kroppen min!

 

Da jeg kom hjem i går ettermiddag satt jeg meg sammen med familien min rundt middagsbordet, med mat på tallerkenen. Det er lenge siden sist. Og jeg gjorde det fordi jeg hadde LYST!

Jeg fikk panikk etterpå, jeg måtte trene litt ekstra, men akkurat der og da hadde jeg lyst til å sitte og spise sammen med mannen min og barna mine og det føltes godt.

 

Var det "bare" fordi jeg opplevde at noen leste språket mitt?

[kittykatt90]

Fint å høre at du har en så klok fastlege! Lykke til videre!

[PandaAmanda]

Takk!

 

Må forresten legge til at NAV også er veldig hjelpsomme og villige til å legge til rette for at jeg skal få hodet over vannet igjen. Man ser stort sett bare klaging og elendighet når det kommer til NAV-saker, men jeg har ikke en eneste ting å utsette på dem. Føler meg veldig heldig, nesten ufortjent heldig...

 

Veldig mange ting ligger til rette for at jeg skal kunne bruke den tiden jeg trenger på å jobbe meg ut av de tingene som gjør livet mitt vanskelig nå. Kanskje jeg skylder meg selv å benytte meg av det.