Komplisert sorg/depresjon

[Gjest Anonym bruker]

Hei.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal formulere meg, men jeg håper jeg kan gjøre meg forstått likevel.

Jeg er 23 år, og for litt under et år siden mistet jeg min mor grunnet kort og alvorlig sykdom. Etter dette har jeg ikke egentlig klart å reagere på noen måte, og har i grunn bare gått rundt i min egen boble hvor det ikke er noe trivelig.

Jeg har etter hvert skjønt at jeg mest sannsynlig er ganske deprimert og opplever angstanfall i helt irrelevante sammenhenger. Problemet er at jeg ikke får helt til å kombinere dette med en vanlig hverdag med studier og jobb, og det å forholde meg til andre mennesker.

Etter mye mas fra min nå veldig slitne kjæreste, har jeg såvidt søkt litt på hvordan jeg eventuelt går frem for å "snakke med noen". Dette virker imidlertid veldig tungvint gjennom det offentlige, og ekstremt dyrt i privat sektor.

Jeg får meg heller ikke til å kjempe så hardt for det, da jeg ikke helt finner motet til å ringe og spørre rundt og forklare meg for å kunne få et tilbud jeg ikke engang vet om har noen effekt.

Mitt spørsmål er derfor:

Hvordan kan jeg gå frem for å få hjelp på en minst mulig tungvint måte?

Og (beklager, oppfølgingsspørsmål): Tror du terapi vil ha noen effekt dersom jeg ikke selv er helt motivert?

Skjønner svært godt om du/dere ikke får tid til å svare, og jeg beklager at jeg skrev så langt nå, men det var litt enklere å skrive enn å ringe og spørre.

[Togli]

Det var leit å høre at du mistet moren din så tidlig :/

 

Jeg tror du vil kunne ha nytte av å samtale med noen om dette, for noen ganger blir det gjerne slik at man bare lukker sorgen inni seg og det er heller ikke så bra i lengden. Folk sørger forskjellig og det ene er ikke mer riktig enn det andre. Jeg ville tatt kontakt med fastlegen og bedt om en time hos ham/henne. Der kan du fortelle omtrent det du har skrevet her, så vil jeg tro at vedkommende kan skaffe deg den hjelpen du trenger for å komme ut av "boblen" og komme deg videre i livet.

 

*klem*

[frosken]

Det er ikke nødvendigvis tungvint å få noen å snakke med gjennom det offentlige hjelpeapparatet. Det er to måter du kan starte på:

 

- Kontakt fastlegen din og be vedkommende hjelpe deg med å finne en egnet behandler. Si til fastlegen at du også trenger hjelp til å finne en behandler, noen fastleger gir deg bare en henvisning uten noen nærmere veiledning, og da kan det bli tungt å finne noen. Dette kommer delvis an på hvordan tilbudet er organisert i det området i landet du bor.

 

- Alternativt kan du siden du er student, sjekke hva studiestedet ditt har av tilbud rettet mot både sorg og psykisk helse. Enkelte av de større lærestedene har tilbud som både er av god kvalitet og lett tilgjengelig.

 

Dersom dette skulle ta lang tid, så kan du også vurdere å kontakte en prest der du bor. Mange prester er svært gode på samtaler om sorg, da de jo møter mange som mister noen i hverdagen. Som regel snakker de like gjerne med folk som har tilknytning til kirken som de som ikke har det. Prester trenger man ingen henvisning til og det er gratis. Men de er jo ikke kompetente til å diagnostisere psykisk lidelse, så jeg synes ikke du kun skal kontakte en prest, du bør i tillegg kontakte enten fastlegen din eller studenthelsetjeneste.

 

Prøv å ikke utsette å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg videre. Behandling i det offentlige, koster ca 315,- pr time inntil du har nådd frikortgrensen, og etter det betaler du ingenting.

[-På Dol av og til]

Hei.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal formulere meg, men jeg håper jeg kan gjøre meg forstått likevel.

Jeg er 23 år, og for litt under et år siden mistet jeg min mor grunnet kort og alvorlig sykdom. Etter dette har jeg ikke egentlig klart å reagere på noen måte, og har i grunn bare gått rundt i min egen boble hvor det ikke er noe trivelig.

Jeg har etter hvert skjønt at jeg mest sannsynlig er ganske deprimert og opplever angstanfall i helt irrelevante sammenhenger. Problemet er at jeg ikke får helt til å kombinere dette med en vanlig hverdag med studier og jobb, og det å forholde meg til andre mennesker.

Etter mye mas fra min nå veldig slitne kjæreste, har jeg såvidt søkt litt på hvordan jeg eventuelt går frem for å "snakke med noen". Dette virker imidlertid veldig tungvint gjennom det offentlige, og ekstremt dyrt i privat sektor.

Jeg får meg heller ikke til å kjempe så hardt for det, da jeg ikke helt finner motet til å ringe og spørre rundt og forklare meg for å kunne få et tilbud jeg ikke engang vet om har noen effekt.

Mitt spørsmål er derfor:

Hvordan kan jeg gå frem for å få hjelp på en minst mulig tungvint måte?

Og (beklager, oppfølgingsspørsmål): Tror du terapi vil ha noen effekt dersom jeg ikke selv er helt motivert?

Skjønner svært godt om du/dere ikke får tid til å svare, og jeg beklager at jeg skrev så langt nå, men det var litt enklere å skrive enn å ringe og spørre.

 

Det er ikke nødvendigvis tungvint å få noen å snakke med gjennom det offentlige hjelpeapparatet. Det er to måter du kan starte på:

 

- Kontakt fastlegen din og be vedkommende hjelpe deg med å finne en egnet behandler. Si til fastlegen at du også trenger hjelp til å finne en behandler, noen fastleger gir deg bare en henvisning uten noen nærmere veiledning, og da kan det bli tungt å finne noen. Dette kommer delvis an på hvordan tilbudet er organisert i det området i landet du bor.

 

- Alternativt kan du siden du er student, sjekke hva studiestedet ditt har av tilbud rettet mot både sorg og psykisk helse. Enkelte av de større lærestedene har tilbud som både er av god kvalitet og lett tilgjengelig.

 

Dersom dette skulle ta lang tid, så kan du også vurdere å kontakte en prest der du bor. Mange prester er svært gode på samtaler om sorg, da de jo møter mange som mister noen i hverdagen. Som regel snakker de like gjerne med folk som har tilknytning til kirken som de som ikke har det. Prester trenger man ingen henvisning til og det er gratis. Men de er jo ikke kompetente til å diagnostisere psykisk lidelse, så jeg synes ikke du kun skal kontakte en prest, du bør i tillegg kontakte enten fastlegen din eller studenthelsetjeneste.

 

Prøv å ikke utsette å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg videre. Behandling i det offentlige, koster ca 315,- pr time inntil du har nådd frikortgrensen, og etter det betaler du ingenting.

Vil bare få ønske deg alt godt og håpe på at du får hjelp.