Når voksne barn sliter

[AnonymBruker]

Hva gjør du da som mor?

 

Du har ikke innsynsrett hos helsevesen.  Du kan ikke tvinge voksne barn til å si noe.  H*n bor veldig langt hjemme fra.  Bor alene.  

 

Dette synes jeg er vanskelig.  Hvor mye kan og bør jeg blande meg inn uten å risikere at alt bare blir verre?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[AnonymBruker]

Jeg prøver å dra tråden frem igjen i håp om at noen har litt råd og informasjon.<br />&nbsp;<br />Jeg savner den tiden jeg selv følgte barna til lege og fortalte hva som var problemet og fikk informasjon når det var noe. &nbsp;Nå føler jeg meg bare maktesløs. &nbsp;Jeg vet det ikke er bra, og jeg er veldig engstelig. Jeg vet ikke om h*n får hjelp og i tilfelle hvilken hjelp.<br /><br />Jeg går ut fra at det også er andre her som har hatt barn som sliter etter at de er myndige. Hvordan takler og forholder dere til det?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[frosken]

 

Hva gjør du da som mor?

 

Du har ikke innsynsrett hos helsevesen.  Du kan ikke tvinge voksne barn til å si noe.  H*n bor veldig langt hjemme fra.  Bor alene.  

 

Dette synes jeg er vanskelig.  Hvor mye kan og bør jeg blande meg inn uten å risikere at alt bare blir verre?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

Her synes jeg det er viktig å skille mellom potensielt kortvarige og mer langvarige vansker. Det er viktig å la unge voksne få prøve og feile en del og ikke gripe inn med en gang ting ser vanskelig ut. Når det derimot gjelder langvarige - og mer alvorlige - vansker, som neppe håndteres hensiktsmessig, så synes jeg man som foreldre godt kan både spørre direkte spørsmål og komme med direkte oppfordringer til konstruktiv handling. Det at familiemedlemmet i første omgang kanskje misliker innblanding, synes jeg ikke er en grunn til å ikke prøve å gå i direkte dialog. Så lenge det ikke gjelder alvorlig psykisk lidelse (og i denne sammenhengen anser jeg psykoser og manier å være alvorlige psykiske lidelser), så synes jeg ikke foreldre skal forsøke å henvende seg til hjelpeapparatet på vegne av sitt voksne barn. Vedkommende bør selv ta kontakt med helsevesenet, foreldrene bør begrense sin innblanding til påtrykk om å få det gjort.

[frosken]

Jeg prøver å dra tråden frem igjen i håp om at noen har litt råd og informasjon.<br />&nbsp;<br />Jeg savner den tiden jeg selv følgte barna til lege og fortalte hva som var problemet og fikk informasjon når det var noe. &nbsp;Nå føler jeg meg bare maktesløs. &nbsp;Jeg vet det ikke er bra, og jeg er veldig engstelig. Jeg vet ikke om h*n får hjelp og i tilfelle hvilken hjelp.<br /><br />Jeg går ut fra at det også er andre her som har hatt barn som sliter etter at de er myndige. Hvordan takler og forholder dere til det?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

Jeg synes du som foreldre kan fortelle om din bekymring og om hvordan det påvirker din hverdag. Kanskje vil ditt voksne barn velge noe mer åpenhet hvis h*n innser hva tausheten gjør med deg.

[AnonymBruker]

Her synes jeg det er viktig å skille mellom potensielt kortvarige og mer langvarige vansker. Det er viktig å la unge voksne få prøve og feile en del og ikke gripe inn med en gang ting ser vanskelig ut. Når det derimot gjelder langvarige - og mer alvorlige - vansker, som neppe håndteres hensiktsmessig, så synes jeg man som foreldre godt kan både spørre direkte spørsmål og komme med direkte oppfordringer til konstruktiv handling. Det at familiemedlemmet i første omgang kanskje misliker innblanding, synes jeg ikke er en grunn til å ikke prøve å gå i direkte dialog. Så lenge det ikke gjelder alvorlig psykisk lidelse (og i denne sammenhengen anser jeg psykoser og manier å være alvorlige psykiske lidelser), så synes jeg ikke foreldre skal forsøke å henvende seg til hjelpeapparatet på vegne av sitt voksne barn. Vedkommende bør selv ta kontakt med helsevesenet, foreldrene bør begrense sin innblanding til påtrykk om å få det gjort.

Her er det snakk om mer langvarige vansker med konsekvenser.  Å finne den balanse med å gripe inn uten at de trekker seg bort er vanskelig.

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[AnonymBruker]

 

Hva gjør du da som mor?

 

Du har ikke innsynsrett hos helsevesen.  Du kan ikke tvinge voksne barn til å si noe.  H*n bor veldig langt hjemme fra.  Bor alene.  

 

Dette synes jeg er vanskelig.  Hvor mye kan og bør jeg blande meg inn uten å risikere at alt bare blir verre?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

 

Er vedkommende i jobb eller under utdanning?

Anonymous poster hash: e6c0c...933

[AnonymBruker]

 

Er vedkommende i jobb eller under utdanning?

Anonymous poster hash: e6c0c...933

 

Jobber 

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[frosken]

 

Her er det snakk om mer langvarige vansker med konsekvenser.  Å finne den balanse med å gripe inn uten at de trekker seg bort er vanskelig.

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

Hva legger du i "å gripe inn"? Jeg ser ikke på det å konfrontere vedkommende med hvordan situasjonen ser ut for dere som er foreldre, er å gripe inn. Jeg tenker at man kan ha ganske "konfronterende" samtaler, uten at man dermed blander seg inn i vedkommendes liv.

[AnonymBruker]

Hva legger du i "å gripe inn"? Jeg ser ikke på det å konfrontere vedkommende med hvordan situasjonen ser ut for dere som er foreldre, er å gripe inn. Jeg tenker at man kan ha ganske "konfronterende" samtaler, uten at man dermed blander seg inn i vedkommendes liv.

Å ta kontakt med fastlegen f.eks. Når du vet  h*n ikke får den behandlingen h*n bør ha. Det har vart over flere år og fått konsekvenser. 

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[frosken]

 

Å ta kontakt med fastlegen f.eks. Når du vet  h*n ikke får den behandlingen h*n bør ha. Det har vart over flere år og fått konsekvenser. 

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

Jeg ville ikke tatt kontakt med fastlegen uten samtykke fra h*n.

[songbirdy]

Det kommer litt på. Alder, diagnose, funksjon, situasjon, hva slags forhold dere har osv.

JEG ville ringt fastlegen og informert om det jeg vet og min bekymring. (Evt sagt fra til sønnen (?) først). Uansett kan du informere legen selv om han ikke kan si noe tilbake..

Jeg har snakket med fastlegen til mitt barn og bedt han ettertrykkelig om å ikke avsløre at info kom fra meg (h*n bodde da hjemme og hadde paranoid psykose med mye fiendtlighet mot meg). Jeg informerte legen så hank skulle ha dette i bakhodet når han snakket med h*n og i forhold til avgjørelser om behandling etc. Sitter litt langt inne da. Det bør det nok også gjøre. Lykke til

[AnonymBruker]

Det kommer litt på. Alder, diagnose, funksjon, situasjon, hva slags forhold dere har osv.

JEG ville ringt fastlegen og informert om det jeg vet og min bekymring. (Evt sagt fra til sønnen (?) først). Uansett kan du informere legen selv om han ikke kan si noe tilbake..

Jeg har snakket med fastlegen til mitt barn og bedt han ettertrykkelig om å ikke avsløre at info kom fra meg (h*n bodde da hjemme og hadde paranoid psykose med mye fiendtlighet mot meg). Jeg informerte legen så hank skulle ha dette i bakhodet når han snakket med h*n og i forhold til avgjørelser om behandling etc. Sitter litt langt inne da. Det bør det nok også gjøre. Lykke til

Kommer det ikke frem hvem som har gitt informasjon? Var barnet ditt gammelt når du gjorde det?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[XbellaX]

 

Kommer det ikke frem hvem som har gitt informasjon? Var barnet ditt gammelt når du gjorde det?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

 

Jeg vil ikke du skal føle du røper for mye men det ville hjulpet dersom du skrev noe om alder, og en evt diagnose.

[frosken]

 

Kommer det ikke frem hvem som har gitt informasjon? Var barnet ditt gammelt når du gjorde det?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

Du gjør det svært vanskelig for legen dersom du på den ene siden mener at vedkommende skal handle på grunnlag av informasjon fra deg, samtidig som legen ikke skal kunne si til pasienten hvorfor han mener disse tiltakene er relevante. I tillegg mener jeg det undergraver enhver tillitsrelasjon å gå bak ryggen på noen. Så lenge det ikke er snakk om en person som er psykotisk eller manisk, så mener jeg man først må ta det opp med vedkommende før man evt. tar kontakt direkte med vedkommendes lege. Neon ganger kan det være en god løsning å be om en felles samtale med fastlegen hvor du kan fremlegge dine synspunkter mens h*n hører hva du sier til legen.

[AnonymBruker]

Du gjør det svært vanskelig for legen dersom du på den ene siden mener at vedkommende skal handle på grunnlag av informasjon fra deg, samtidig som legen ikke skal kunne si til pasienten hvorfor han mener disse tiltakene er relevante. I tillegg mener jeg det undergraver enhver tillitsrelasjon å gå bak ryggen på noen. Så lenge det ikke er snakk om en person som er psykotisk eller manisk, så mener jeg man først må ta det opp med vedkommende før man evt. tar kontakt direkte med vedkommendes lege. Neon ganger kan det være en god løsning å be om en felles samtale med fastlegen hvor du kan fremlegge dine synspunkter mens h*n hører hva du sier til legen.

Jeg vet ikke lenger.  Tror det blir galt uansett hva jeg gjør og ikke gjør.

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[Madelenemie]

_Hei!

 

_{Jeg syns det kommer an på hvordan forhold man har..}

 

_{Er man en overlfadisk person, som prater og grubler, eller er man en handlingens og løsningenes menneske.}

_{(et menneske som ikke prater, men tar ansvar)}

 

_{Jeg er det siste, og jeg vil ikke høre tåpelig prat og snakk, ord er ofte bare tull.}

 

_{Jeg hjelper mine barn praktisk, når de blir store har vi et grunnlag for at hjelpen om nødvendig skal vedvare, da autisme medfører vansker med å mestre alle livets biter og deler. Rutiner, og innarbeidede regler for akkurat da vasker man, da spiser man, da skifter man klær osv.. kan bli fulgt, hvis de er godt innarbeidet fra barnsben.}

 

_{Du får tenke på hvordan du er, og hvilke grunner du har for å ville hjelpe.}

 

_{Å hjelpe forplikter, og det bør være et forpliktelsens alvor som følger en.}

 

_{Jeg ville mislikt innblanding fra min familie, men hadde innblandingen skjedd som følge av en tydelig og vedbarende omsorg, ville jeg forstått det og tenkt på det som et logisk resultat av kjærlighet, da ville det vært ok :-)}

[Norknight]

 

Hva gjør du da som mor?

 

Du har ikke innsynsrett hos helsevesen.  Du kan ikke tvinge voksne barn til å si noe.  H*n bor veldig langt hjemme fra.  Bor alene.  

 

Dette synes jeg er vanskelig.  Hvor mye kan og bør jeg blande meg inn uten å risikere at alt bare blir verre?

Anonymous poster hash: 6e42c...968

 

Ring H*n  1-4 gr. i mnd,bare for å snakke om været,brannene på vestlandet og utenfor Namsos."Har du det bra? Hvordan går det på jobben/sykehuset/dagsenteret/psykologen?Du kan ringe med når du vil til alle døgnets tider."

Bare noen forslag.

[kittykatt90]

Når jeg var innlagt på institusjon, skrev jeg under på at de ansatte var fritatt for taushetsplikten når d gjaldt foreldrene mine, fastlegen osv. Jeg har et veldig åpent og godt forhold til de da. Når jeg var veldig syk var det min mor som hadde kontakt med Lege, helsevesenet osv, og d var helt greit for meg

[kittykatt90]

Når jeg var innlagt på institusjon, skrev jeg under på at de ansatte var fritatt for taushetsplikten når d gjaldt foreldrene mine, fastlegen osv. Jeg har et veldig åpent og godt forhold til de da. Når jeg var veldig syk var det min mor som hadde kontakt med Lege, helsevesenet osv, og d var helt greit for meg

[AnonymBruker]

Når jeg var innlagt på institusjon, skrev jeg under på at de ansatte var fritatt for taushetsplikten når d gjaldt foreldrene mine, fastlegen osv. Jeg har et veldig åpent og godt forhold til de da. Når jeg var veldig syk var det min mor som hadde kontakt med Lege, helsevesenet osv, og d var helt greit for meg

Det var bra gjort av deg.  Det ble nok lettere for foreldrene dine, og de hadde mye større mulighet for å hjelpe deg.

Anonymous poster hash: 6e42c...968