Når voksne barn sliter

[AnonymBruker]

Jeg er ikke foreldre, men jeg er "et voksent barn som sliter". Jeg er 20 år gammel og har bipolar lidelse. Jeg ble syk da jeg var 17 år gammel, så det med foreldre og hvor mye de kan blande seg var veldig aktuelt - jeg var fortsatt et barn, men jeg var gammel nok til å bestemme hvem som fikk vite hva. Jeg ble liksom syk midt i overgangen fra ungdom til voksen. Familien vår har alltid vært veldig nær, men det hele gikk nesten i oppløsning når jeg ble dårlig. De måtte se meg bli manisk og etter hvert suicidal, jeg var aggressiv, ekstremt selvdestruktiv og satte meg selv i farlige situasjoner. Jeg ble til slutt tvangsinnlagt og da nektet jeg å snakke eller treffe dem på en måned. Jeg nektet sykehuset å gi dem noen form for informasjon. Det var en stor kontrast fra slik det var før, hvor jeg fortalte dem alt og aldri la meg uten natta-klem.

 

Hvor mye foreldre kan blande seg er egentlig vanskelig å finne ut av, kanskje man må prøve seg litt frem og - ideelt - finne en ordning som funker for begge. Jeg er en person som har vært ganske avhengig av foreldrene mine hele oppveksten og trenger at de er i livet mitt for å føle meg trygg, så det har jo hatt mye å si også. Alle er jo ikke slik, jeg er nok over gjennomsnittlig avhengig av dem.

 

Kanskje man som foreldre kan tenke litt på hvorfor barnet trekker seg unna eller motsetter seg at foreldre blander seg? For meg handlet det om forskjellige ting. For eksempel var jeg ekstremt redd for å bli kritisert eller føle at jeg hadde skuffet dem eller var "slem" - jeg ville ikke snakke med dem fordi jeg var redd for hva de kom til å si, at de kom til å kjefte på meg eller dømme meg. Et annet eksempel er at jeg var redd for at de ikke skulle være "på mitt lag". Jeg vet ikke om det stemmer for alle, men min erfaring har i hvert fall vært at det er lett å føle at man ikke blir hørt når man er i behandling, spesielt i langvarig behandling hvor man er innom flere behandlere. Leger og psykologer forteller hele tiden hva du burde gjøre og når man er uenig føler man ikke at man blir tatt på alvor. Jeg følte at jeg stod helt alene og kjempet mot hele helsevesenet og jeg var livredd for at hvis jeg lot foreldrene mine blande seg skulle de være på helsevesenets lag. Nå, selv om foreldrene mine presser meg til å ta medisiner og det av og til blir konflikter der, så hører de på meg og tar meg på alvor. Moren min har for eksempel hjulpet meg å finne ny fastlege og har hjulpet meg å snakke med legen når medisinene ga meg bivirkninger han ikke mente var alvorlige. 

 

Det viktigste er nok at det er en dialog. Det er tross alt ikke mye du kan gjøre hvis h*n absolutt ikke vil at du blander deg og det er bra at det er slik i vårt samfunn, at alle har rett til å holde sine ting privat hvis det er det de ønsker. Men man kan alltids snakke. Det hjalp veldig for meg, selv om det tok lang tid før vi kunne snakke "ordentlig". I begynnelsen for meg og mine foreldre var det forbudt å nevne noe vanskelig når vi snakket. Vi snakket om været, hva vi hadde sett på tv, hvordan det gikk med kryssordet mitt. Hvis vi skulle snakke om noe annet var det jeg som måtte ta det opp. Etter hvert kunne vi snakke om mer alvorlige ting. I begynnelsen kanskje bare at moren min sa "jeg er ikke sint på deg" og så gikk vi tilbake til å snakke om ufarlige ting. I dag deler jeg det meste og vi kan snakke om vanskelige ting, selv om jeg må være i form til det. Når jeg trenger hjelp kan jeg be om det. Når jeg gjør noe dumt diskuterer vi det, men de forsøker å ikke kritisere eller dømme. Det betyr ikke at de er ukritiske eller ikke sier det de mener, men de gjør det på en ordentlig måte. De behandler meg som en voksen og respekterer privatlivet mitt. Vi snakker aldri om hva jeg snakker med psykologen min om. Psykologen er bare min og det at de ikke blander seg akkurat der gjør at jeg kan si hva jeg vil til ham og derfor blir terapien bedre. 

 

Det tok meg ganske lang tid å innse hvordan min oppførsel påvirket foreldrene mine, hvordan de hadde det. Jeg trengte å få det forklart. Da jeg ble konfrontert med hvor vondt det gjorde dem å se meg slite fikk jeg en stor vekker. Det tok meg litt tid, men jeg klarte endelig å ta innover meg at de faktisk bare elsker meg. Jeg tror det er viktig for oss barna å bli minnet på akkurat det innimellom - foreldre som blander seg er som regel foreldre som bryr seg. Og hvis vi ikke vil at de skal blande seg må det respekteres, men når jeg vet at foreldrene mine bare vil det som er best for meg er det enklere å la dem være en del av livet mitt. Når jeg trekker meg helt tilbake og ikke slipper dem til, setter jeg fremdeles veldig pris på at de ringer meg likevel. Selv når jeg ikke svarer betyr det at de ringer mye.

 

 

Jeg vet ikke om dette var til hjelp på noen måte, men jeg føler med deg uansett og håper det går bra

 

 

Anonymous poster hash: ef8cc...cc3

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke foreldre, men jeg er "et voksent barn som sliter". Jeg er 20 år gammel og har bipolar lidelse. Jeg ble syk da jeg var 17 år gammel, så det med foreldre og hvor mye de kan blande seg var veldig aktuelt - jeg var fortsatt et barn, men jeg var gammel nok til å bestemme hvem som fikk vite hva. Jeg ble liksom syk midt i overgangen fra ungdom til voksen. Familien vår har alltid vært veldig nær, men det hele gikk nesten i oppløsning når jeg ble dårlig. De måtte se meg bli manisk og etter hvert suicidal, jeg var aggressiv, ekstremt selvdestruktiv og satte meg selv i farlige situasjoner. Jeg ble til slutt tvangsinnlagt og da nektet jeg å snakke eller treffe dem på en måned. Jeg nektet sykehuset å gi dem noen form for informasjon. Det var en stor kontrast fra slik det var før, hvor jeg fortalte dem alt og aldri la meg uten natta-klem.

 

Hvor mye foreldre kan blande seg er egentlig vanskelig å finne ut av, kanskje man må prøve seg litt frem og - ideelt - finne en ordning som funker for begge. Jeg er en person som har vært ganske avhengig av foreldrene mine hele oppveksten og trenger at de er i livet mitt for å føle meg trygg, så det har jo hatt mye å si også. Alle er jo ikke slik, jeg er nok over gjennomsnittlig avhengig av dem.

 

Kanskje man som foreldre kan tenke litt på hvorfor barnet trekker seg unna eller motsetter seg at foreldre blander seg? For meg handlet det om forskjellige ting. For eksempel var jeg ekstremt redd for å bli kritisert eller føle at jeg hadde skuffet dem eller var "slem" - jeg ville ikke snakke med dem fordi jeg var redd for hva de kom til å si, at de kom til å kjefte på meg eller dømme meg. Et annet eksempel er at jeg var redd for at de ikke skulle være "på mitt lag". Jeg vet ikke om det stemmer for alle, men min erfaring har i hvert fall vært at det er lett å føle at man ikke blir hørt når man er i behandling, spesielt i langvarig behandling hvor man er innom flere behandlere. Leger og psykologer forteller hele tiden hva du burde gjøre og når man er uenig føler man ikke at man blir tatt på alvor. Jeg følte at jeg stod helt alene og kjempet mot hele helsevesenet og jeg var livredd for at hvis jeg lot foreldrene mine blande seg skulle de være på helsevesenets lag. Nå, selv om foreldrene mine presser meg til å ta medisiner og det av og til blir konflikter der, så hører de på meg og tar meg på alvor. Moren min har for eksempel hjulpet meg å finne ny fastlege og har hjulpet meg å snakke med legen når medisinene ga meg bivirkninger han ikke mente var alvorlige. 

 

Det viktigste er nok at det er en dialog. Det er tross alt ikke mye du kan gjøre hvis h*n absolutt ikke vil at du blander deg og det er bra at det er slik i vårt samfunn, at alle har rett til å holde sine ting privat hvis det er det de ønsker. Men man kan alltids snakke. Det hjalp veldig for meg, selv om det tok lang tid før vi kunne snakke "ordentlig". I begynnelsen for meg og mine foreldre var det forbudt å nevne noe vanskelig når vi snakket. Vi snakket om været, hva vi hadde sett på tv, hvordan det gikk med kryssordet mitt. Hvis vi skulle snakke om noe annet var det jeg som måtte ta det opp. Etter hvert kunne vi snakke om mer alvorlige ting. I begynnelsen kanskje bare at moren min sa "jeg er ikke sint på deg" og så gikk vi tilbake til å snakke om ufarlige ting. I dag deler jeg det meste og vi kan snakke om vanskelige ting, selv om jeg må være i form til det. Når jeg trenger hjelp kan jeg be om det. Når jeg gjør noe dumt diskuterer vi det, men de forsøker å ikke kritisere eller dømme. Det betyr ikke at de er ukritiske eller ikke sier det de mener, men de gjør det på en ordentlig måte. De behandler meg som en voksen og respekterer privatlivet mitt. Vi snakker aldri om hva jeg snakker med psykologen min om. Psykologen er bare min og det at de ikke blander seg akkurat der gjør at jeg kan si hva jeg vil til ham og derfor blir terapien bedre. 

 

Det tok meg ganske lang tid å innse hvordan min oppførsel påvirket foreldrene mine, hvordan de hadde det. Jeg trengte å få det forklart. Da jeg ble konfrontert med hvor vondt det gjorde dem å se meg slite fikk jeg en stor vekker. Det tok meg litt tid, men jeg klarte endelig å ta innover meg at de faktisk bare elsker meg. Jeg tror det er viktig for oss barna å bli minnet på akkurat det innimellom - foreldre som blander seg er som regel foreldre som bryr seg. Og hvis vi ikke vil at de skal blande seg må det respekteres, men når jeg vet at foreldrene mine bare vil det som er best for meg er det enklere å la dem være en del av livet mitt. Når jeg trekker meg helt tilbake og ikke slipper dem til, setter jeg fremdeles veldig pris på at de ringer meg likevel. Selv når jeg ikke svarer betyr det at de ringer mye.

 

 

Jeg vet ikke om dette var til hjelp på noen måte, men jeg føler med deg uansett og håper det går bra

 

 

Anonymous poster hash: ef8cc...cc3

 

Takk for mye nyttig informasjon.  

Anonymous poster hash: 6e42c...968

[Kayia]

Jeg vet ikke lenger.  Tror det blir galt uansett hva jeg gjør og ikke gjør.

Jeg skjønner godt at du syns dette er vanskelig. Etter fylte 18 har man mindre mulighet til å få oversikt, og det at barnet i tillegg har flyttet gjør dette enda mer vrient. Dialog vil jo i såfall foregå etter det voksne barnets ønsker, ikke når foreldre ser at det er behov for bistand.

 

En kollega av min mann forespurte meg om råd i en tilsvarende situasjon, og jeg ba dem dem ta kontakt med fastlegen (familien hadde samme fastlege). I dette tilfelle var det snakk om at det voksne barnet egenmedisinerte angst (med illegale og tildels harde rusmidler), og som deg opplevde de en mur i hjelpeapparatet. For dem var det umulig å få oversikt og mulighet til å hjelpe før barnet flyttet hjem. Barnet er nå i midten av tjueårene og har fremdeles behov for hjelp. I perioder er vedkommende åpen overfor foreldrene, men andre ganger lukker vedkommende seg inne. I dette tilfellet har den gode kontakten med fastlege vært til god hjelp også for foreldrene. De er begge ressurssterke, men har begge hatt perioder med sykemelding rett og slett fordi de er utkjørt av både bekymring og fokus på dette ene barnets framtid.

 

Jeg tror de færreste foreldre vil tenke at de skal vente med å ta kontakt med helsevesenet til barnet er utilregnelig (manisk eller psykotisk), selv om dette nok vil være svaret et profesjonell helsearbeider vil (måtte) gi.

Endret 4. februar 2014 av Kayia

[songbirdy]

 

Jeg er ikke foreldre, men jeg er "et voksent barn som sliter". Jeg er 20 år gammel og har bipolar lidelse. Jeg ble syk da jeg var 17 år gammel, så det med foreldre og hvor mye de kan blande seg var veldig aktuelt - jeg var fortsatt et barn, men jeg var gammel nok til å bestemme hvem som fikk vite hva. Jeg ble liksom syk midt i overgangen fra ungdom til voksen. Familien vår har alltid vært veldig nær, men det hele gikk nesten i oppløsning når jeg ble dårlig. De måtte se meg bli manisk og etter hvert suicidal, jeg var aggressiv, ekstremt selvdestruktiv og satte meg selv i farlige situasjoner. Jeg ble til slutt tvangsinnlagt og da nektet jeg å snakke eller treffe dem på en måned. Jeg nektet sykehuset å gi dem noen form for informasjon. Det var en stor kontrast fra slik det var før, hvor jeg fortalte dem alt og aldri la meg uten natta-klem.

 

Hvor mye foreldre kan blande seg er egentlig vanskelig å finne ut av, kanskje man må prøve seg litt frem og - ideelt - finne en ordning som funker for begge. Jeg er en person som har vært ganske avhengig av foreldrene mine hele oppveksten og trenger at de er i livet mitt for å føle meg trygg, så det har jo hatt mye å si også. Alle er jo ikke slik, jeg er nok over gjennomsnittlig avhengig av dem.

 

Kanskje man som foreldre kan tenke litt på hvorfor barnet trekker seg unna eller motsetter seg at foreldre blander seg? For meg handlet det om forskjellige ting. For eksempel var jeg ekstremt redd for å bli kritisert eller føle at jeg hadde skuffet dem eller var "slem" - jeg ville ikke snakke med dem fordi jeg var redd for hva de kom til å si, at de kom til å kjefte på meg eller dømme meg. Et annet eksempel er at jeg var redd for at de ikke skulle være "på mitt lag". Jeg vet ikke om det stemmer for alle, men min erfaring har i hvert fall vært at det er lett å føle at man ikke blir hørt når man er i behandling, spesielt i langvarig behandling hvor man er innom flere behandlere. Leger og psykologer forteller hele tiden hva du burde gjøre og når man er uenig føler man ikke at man blir tatt på alvor. Jeg følte at jeg stod helt alene og kjempet mot hele helsevesenet og jeg var livredd for at hvis jeg lot foreldrene mine blande seg skulle de være på helsevesenets lag. Nå, selv om foreldrene mine presser meg til å ta medisiner og det av og til blir konflikter der, så hører de på meg og tar meg på alvor. Moren min har for eksempel hjulpet meg å finne ny fastlege og har hjulpet meg å snakke med legen når medisinene ga meg bivirkninger han ikke mente var alvorlige. 

 

Det viktigste er nok at det er en dialog. Det er tross alt ikke mye du kan gjøre hvis h*n absolutt ikke vil at du blander deg og det er bra at det er slik i vårt samfunn, at alle har rett til å holde sine ting privat hvis det er det de ønsker. Men man kan alltids snakke. Det hjalp veldig for meg, selv om det tok lang tid før vi kunne snakke "ordentlig". I begynnelsen for meg og mine foreldre var det forbudt å nevne noe vanskelig når vi snakket. Vi snakket om været, hva vi hadde sett på tv, hvordan det gikk med kryssordet mitt. Hvis vi skulle snakke om noe annet var det jeg som måtte ta det opp. Etter hvert kunne vi snakke om mer alvorlige ting. I begynnelsen kanskje bare at moren min sa "jeg er ikke sint på deg" og så gikk vi tilbake til å snakke om ufarlige ting. I dag deler jeg det meste og vi kan snakke om vanskelige ting, selv om jeg må være i form til det. Når jeg trenger hjelp kan jeg be om det. Når jeg gjør noe dumt diskuterer vi det, men de forsøker å ikke kritisere eller dømme. Det betyr ikke at de er ukritiske eller ikke sier det de mener, men de gjør det på en ordentlig måte. De behandler meg som en voksen og respekterer privatlivet mitt. Vi snakker aldri om hva jeg snakker med psykologen min om. Psykologen er bare min og det at de ikke blander seg akkurat der gjør at jeg kan si hva jeg vil til ham og derfor blir terapien bedre. 

 

Det tok meg ganske lang tid å innse hvordan min oppførsel påvirket foreldrene mine, hvordan de hadde det. Jeg trengte å få det forklart. Da jeg ble konfrontert med hvor vondt det gjorde dem å se meg slite fikk jeg en stor vekker. Det tok meg litt tid, men jeg klarte endelig å ta innover meg at de faktisk bare elsker meg. Jeg tror det er viktig for oss barna å bli minnet på akkurat det innimellom - foreldre som blander seg er som regel foreldre som bryr seg. Og hvis vi ikke vil at de skal blande seg må det respekteres, men når jeg vet at foreldrene mine bare vil det som er best for meg er det enklere å la dem være en del av livet mitt. Når jeg trekker meg helt tilbake og ikke slipper dem til, setter jeg fremdeles veldig pris på at de ringer meg likevel. Selv når jeg ikke svarer betyr det at de ringer mye.

 

 

Jeg vet ikke om dette var til hjelp på noen måte, men jeg føler med deg uansett og håper det går bra

 

 

Anonymous poster hash: ef8cc...cc3

 

Tusen takk for at du delte dette. Det var godt å lese for meg også! Skal prøve å ta med meg noen av dine erfaringer og råd, særlig det om å bry seg/blande seg= å være glad i og ønske ditt beste... KAnskje jeg kan få formidlet dette på en bedre måte til min sønn. Selv om jeg tror at det er noe annerledes å være jente (som jeg tipper du er) enn gutt i lignende situasjon. 

Hvordan føler du at livet ditt er nå, etter diagnosen er på plass? Har du falt litt til ro med ting? Finnes det "lys i tunnellen"?

[songbirdy]

Jeg vil ikke du skal føle du røper for mye men det ville hjulpet dersom du skrev noe om alder, og en evt diagnose.

Hei. Beklager jeg så ikke svaret ditt før nå.

 

Vi har felles fastlege, dermed var det enkelt å prate med han (tror det hadde vært vanskeligere å ta opp telefonen og ringe til en fremmed lege) Situasjonen hjemme fikk/har fremdeles store følger for min psykiske helsetilstand. (Så min sønn kommer jevnlig opp som tema enda).

 

Han er 20. Var vel 18 når jeg begynte å prate med han om dette konkrete som utviklet seg (ingen konkret diagnose enda men mistanke om noe innen psykosespekteret).

 

Jeg har også kontaktet legen utenom mine legeavtaler, og selv da, så er det kun enveis kommunikasjon ved at jeg forteller og han stiller utfyllende spørsmål. Jeg får ingen info andre veien. Har bare små moralske betenkeligheter i forhold til dette, for håpet er at jeg ved å gjøre dette kan hjelpe han på sikt.

 

Det er jeg som kjenner han best og ser detaljene i hva som foregår. Så lenge han er lite meddelsom til omgivelsene ellers (meg selv inkludert), så må det komme fra meg. Håpet er at det skal hjelpe mtp eventuell diagnose og hjelp videre. (Selv om han foreløpig er sta som et esel og benekter sykdom og skal klare alt selv....)

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du delte dette. Det var godt å lese for meg også! Skal prøve å ta med meg noen av dine erfaringer og råd, særlig det om å bry seg/blande seg= å være glad i og ønske ditt beste... KAnskje jeg kan få formidlet dette på en bedre måte til min sønn. Selv om jeg tror at det er noe annerledes å være jente (som jeg tipper du er) enn gutt i lignende situasjon. 

Hvordan føler du at livet ditt er nå, etter diagnosen er på plass? Har du falt litt til ro med ting? Finnes det "lys i tunnellen"?

 

Beklager at det tok så lang tid for å svare. Og ja, jeg er jente 

Jeg sliter ganske mye enda, men det er mindre ekstremt og føles mindre kaotisk. Når jeg blir dårlig blir jeg like dårlig som jeg gjorde før og må jevnlig legges inn på psyk, men jeg har flere og lengre gode perioder innimellom hver sykdomsepisode. Jeg hadde rapid cycling før, men det har roet seg også. Alt er liksom mindre akutt, nå kan jeg jobbe med å komme meg videre og bygge opp livet mitt igjen. Jeg sliter veldig med å akseptere sykdommen og at jeg aldri kommer til å bli helt frisk, det er en kjempeutfordring for meg, så jeg er veldig ofte sint og frustrert over at jeg ikke bare kan bli ferdig med dette og bli frisk. Helt ærlig ser jeg sjeldent noe lys i tunellen. Jeg forestiller meg ikke at jeg kommer til å få det livet jeg ønsker meg så desperat og forventer egentlig ikke å bli spesielt gammel, selv om det høres fælt ut å si. Men lyset er der innimellom og innimellom er bedre en aldri og jeg tror at når jeg klarer å akseptere sykdommen så blir det bedre 

Anonymous poster hash: ef8cc...cc3