Fortrenge det som er vanskelig

[Gjest]

Dette er noe som ofte gjentar seg.  Til å begynne med blir jeg veldig engasjert.  Skal finne ut av ting osv.  Klarer ikke å koble det ut.  Men så plutselig kommer jeg til et punkt der jeg ikke lenger klarer å forholde meg til det.  Jeg blir sliten. Merker det ikke er bra for psyken. Orker nesten ikke å åpne meldinger.  Vil bare at alt skal være slik det alltid har vært.  Jeg begynner å fortrenge det.  Jeg vet at problemet fremdeles er der, men orker bare ikke å forholde meg til det lenger. Nå er jeg igjen der jeg ikke orker å forholde meg til problemet og vil fortrenge det.  Men jeg vet at det må jeg bare ikke gjøre nå. 

[Kayia]

Dette er noe som ofte gjentar seg.  Til å begynne med blir jeg veldig engasjert.  Skal finne ut av ting osv.  Klarer ikke å koble det ut.  Men så plutselig kommer jeg til et punkt der jeg ikke lenger klarer å forholde meg til det.  Jeg blir sliten. Merker det ikke er bra for psyken. Orker nesten ikke å åpne meldinger.  Vil bare at alt skal være slik det alltid har vært.  Jeg begynner å fortrenge det.  Jeg vet at problemet fremdeles er der, men orker bare ikke å forholde meg til det lenger. Nå er jeg igjen der jeg ikke orker å forholde meg til problemet og vil fortrenge det.  Men jeg vet at det må jeg bare ikke gjøre nå. 

Det kommer litt an på hva problemet er. Dersom problemet ikke vokser og blir uhåndterlig av at du legger det bort tenker jeg at det kan være et gode om du stenger det ute, men er det et problem som vokser (feks betale regninger, ikke møte til jobb eller andre forpliktende avtaler, droppe å rydde opp i konflikter etc) tenker jeg at det er veldig dumt for deg. Noen som kan hjelpe deg å vurdere/ lytte?

[Gjest]

Det kommer litt an på hva problemet er. Dersom problemet ikke vokser og blir uhåndterlig av at du legger det bort tenker jeg at det kan være et gode om du stenger det ute, men er det et problem som vokser (feks betale regninger, ikke møte til jobb eller andre forpliktende avtaler, droppe å rydde opp i konflikter etc) tenker jeg at det er veldig dumt for deg. Noen som kan hjelpe deg å vurdere/ lytte?

Dette gjelder noen som står meg veldig nær.  Og ja, problemet kan vokse. 

[Kayia]

Dette gjelder noen som står meg veldig nær.  Og ja, problemet kan vokse. 

Da ville jeg bedt om hjelp med å løse floken, for å hjelpe meg selv for framtiden..

[Gjest]

Da ville jeg bedt om hjelp med å løse floken, for å hjelpe meg selv for framtiden..

Jeg vet ikke lenger.  Vet ikke om noen kan hjelpe.  Som sagt så gjelder ikke dette meg men noen som står meg veldig nær, og slik jeg ser det er vi nødt til å gjøre noe, men jeg vet ikke hva.  Men nå har jeg bare lyst til å fortrenge alt. Noe jeg ikke kan.

[Kayia]

Jeg vet ikke lenger.  Vet ikke om noen kan hjelpe.  Som sagt så gjelder ikke dette meg men noen som står meg veldig nær, og slik jeg ser det er vi nødt til å gjøre noe, men jeg vet ikke hva.  Men nå har jeg bare lyst til å fortrenge alt. Noe jeg ikke kan.

Det høres kanskje ut som du har noe å lære av denne erfaringen? Kanskje du ikke skal gå så voldsomt inn i hjelpemodus neste gang? Slik jeg har lest deg her inne ser det ut som du trenger kreftene til å få det bra selv, eller er jeg på viddene?

[Gjest]

Det høres kanskje ut som du har noe å lære av denne erfaringen? Kanskje du ikke skal gå så voldsomt inn i hjelpemodus neste gang? Slik jeg har lest deg her inne ser det ut som du trenger kreftene til å få det bra selv, eller er jeg på viddene?

Personen står meg for nær til at jeg ikke gjør noe.  Jeg vet at dette heller ikke er bra for meg.  Men jeg kan prøve å fortrenge litt innimellom så jeg ikke kjører meg selv også helt ned.

[Gjest]

Personen står meg for nær til at jeg ikke gjør noe.  Jeg vet at dette heller ikke er bra for meg.  Men jeg kan prøve å fortrenge litt innimellom så jeg ikke kjører meg selv også helt ned.

Tror nok det er bra for deg å snu fokuset litt innimellom. Legge fra deg problemet og tenke på andre ting - ikke kverne på det.

Må selv gjøre det, og det funker for meg i hvertfall.

[Gjest]

Tror nok det er bra for deg å snu fokuset litt innimellom. Legge fra deg problemet og tenke på andre ting - ikke kverne på det.

Må selv gjøre det, og det funker for meg i hvertfall.

Jeg bør nok det. Men det er ikke så lett å gjøre det nå.

[Gjest]

Jeg bør nok det. Men det er ikke så lett å gjøre det nå.

Prøv å tvinge deg selv.

[Kayia]

Personen står meg for nær til at jeg ikke gjør noe.  Jeg vet at dette heller ikke er bra for meg.  Men jeg kan prøve å fortrenge litt innimellom så jeg ikke kjører meg selv også helt ned.

Slik jeg forstod deg i det første innlegget orker du ikke å gjøre mer, og dessuten får avsmak når du blir kontaktet av vedkommende. Du MÅ ikke gjøre noe, og står fritt til å velge om du vil bruke kreftene på noe du ikke har krefter til, men som sagt: ingen kan velge for deg - det gjør du selv. Å velge å stå i det høres imidlertid ikke ut som et godt valg slik du beskriver situasjonen.

Endret 28. januar 2014 av Kayia

[Gjest]

Slik jeg forstod deg i det første innlegget orker du ikke å gjøre mer, og dessuten får avsmak når du blir kontaktet av vedkommende. Du MÅ ikke gjøre noe, og står fritt til å velge om du vil bruke kreftene på noe du ikke har krefter til, men som sagt: ingen kan velge for deg - det gjør du selv. Å velge å stå i det høres imidlertid ikke ut som et godt valg slik du beskriver situasjonen.

Jeg får ikke avsmak for å forholde meg til vedkommende. Men jeg kjenner at alt tar skikkelig på. Hadde jeg skrevet alt så tror jeg du ville forstå hvorfor jeg ikke vil trekke meg bort. Selv om jeg aller helst vil fortrenge alt.

[Kayia]

Jeg får ikke avsmak for å forholde meg til vedkommende. Men jeg kjenner at alt tar skikkelig på. Hadde jeg skrevet alt så tror jeg du ville forstå hvorfor jeg ikke vil trekke meg bort. Selv om jeg aller helst vil fortrenge alt.

Du har rett i at jeg ikke forstår hva dette handler om, bortsett fra at du føler du må hjelpe en som står deg nær uten å ha krefter til det. Du kjenner situasjonen og vet hva du må gjøre selv, men for meg høres det ut som du strekker deg litt langt og iallefall burde ha noen å "debriefe" deg til.

[frosken]

Jeg vet ikke lenger.  Vet ikke om noen kan hjelpe.  Som sagt så gjelder ikke dette meg men noen som står meg veldig nær, og slik jeg ser det er vi nødt til å gjøre noe, men jeg vet ikke hva.  Men nå har jeg bare lyst til å fortrenge alt. Noe jeg ikke kan.

Jeg synes du skal be om en time hos din psykiater og diskutere problemet med vedkommende.

[Gjest]

Jeg synes du skal be om en time hos din psykiater og diskutere problemet med vedkommende.

Jeg har time i begynnelsen av mars.  Jeg skal diskutere problemet med han.

[Gjest]

Jeg kan ikke vente så lenge.  

[Nycora]

Dette er noe som ofte gjentar seg. Til å begynne med blir jeg veldig engasjert. Skal finne ut av ting osv. Klarer ikke å koble det ut. Men så plutselig kommer jeg til et punkt der jeg ikke lenger klarer å forholde meg til det. Jeg blir sliten. Merker det ikke er bra for psyken. Orker nesten ikke å åpne meldinger. Vil bare at alt skal være slik det alltid har vært. Jeg begynner å fortrenge det. Jeg vet at problemet fremdeles er der, men orker bare ikke å forholde meg til det lenger. Nå er jeg igjen der jeg ikke orker å forholde meg til problemet og vil fortrenge det. Men jeg vet at det må jeg bare ikke gjøre nå.

Heldigvis er vi laget sånn at vi ikke kan ta innover oss alt i en gang når vi utsettes for forskjellige kriser ol. Kroppen sier som regel ifra når det er nok. Dette kan også variere fra person til person hvor mye vi tåler. Kommer vel også an på hva vi har av tidligere erfaringer.

[Gjest]

Heldigvis er vi laget sånn at vi ikke kan ta innover oss alt i en gang når vi utsettes for forskjellige kriser ol. Kroppen sier som regel ifra når det er nok. Dette kan også variere fra person til person hvor mye vi tåler. Kommer vel også an på hva vi har av tidligere erfaringer.

Det går mellom fortrengning, engasjere meg, motløshet, maktesløshet.  Vi trenger kanskje evnen til å fortrenge litt for å holde oss oppegående.  Men dette er heller ikke bra for psyken min merker jeg.

[frosken]

Jeg kan ikke vente så lenge.  

Prøv å få time hos enten psykiateren eller psykologen snarest mulig. Drøft situasjonen og bestem deg for hvilket handlingsalternativ du skal velge.

Endret 28. januar 2014 av frosken

[Nycora]

Det går mellom fortrengning, engasjere meg, motløshet, maktesløshet.  Vi trenger kanskje evnen til å fortrenge litt for å holde oss oppegående.  Men dette er heller ikke bra for psyken min merker jeg.

Gjør som frosken sier, kontakt psykiateren din. Noe av dette er jo sikkert normale reaksjoner. Problemet for den som har psykisk sykdom er ofte at vi tåler mindre påkjenninger før vi blir sykere. Unner deg ikke noen ny depresjon, det har jeg nettopp prøvd. Sliter med å huske de siste månedene. Prøver å stable meg opp på beina igjen, det er veldig slitsomt. Søk hjelp tidlig, så unngår du kanskje dette . Lykke til .