Jeg lovet deg aldri en rosenhage

[Gondor]

Dette er tittelen på en bok av Hannah Green om unge Deborah som sliter med schizofreni. Jeg anbefaler denne boken, men dette innlegget er ikke om den.

 

Etter 30 år med konstant kamp, kom jeg under medisinsk behandling og har det nå så godt som jeg tror det er mulig for meg å ha. Jeg har fortsatt tankekjør, depresjoner og angst, men hvem har ikke det?

 

Såkalt normale mennesker blir også livstrette selv om de ikke er 90 år gamle. De får angst og blir deprimerte, mister troen på seg selv og kan leve i en skyggeverden i mange år, men de er ikke psyke. De er mennesker og må akseptere det livet har å tilby. Og så har vi de som slipper helt unna. Men jeg tror også de har mørke kamre i sitt indre. Også psykiatere har sitt.

 

Jeg tror forskjellen mellom de psyke og de normale er hvor ekstremt det er. Når disse normale tilstandene tar fullstendig overhånd og multipliserer seg 100 ganger, ja, da er man psyk. Kanskje det er biologisk. Så uheldig man er! Kanskje man er så skattkjørt av fortiden at en ikke finner noen vei ut. Urettferdig!

 

Ikke misforstå meg. Som sagt kjempet jeg selv i 30 år før jeg kunne lukte på det såkalt normale. Jeg kommer alltid til å ha symptomene mine, selv om jeg vet jeg kan dope meg fullstendig ned med en medisin jeg har liggende. Men det vil jeg ikke. Jeg vil leve!

 

Kanskje vi psyke har en helt spesiell form for følsomhet og kunnskap som kan komme verden til gode? Jeg tror det. Kanskje vi har mye å tilby!!!

 

Jeg føler for de som strever og strever og ikke ser veien ut av det sorte hullet. Dersom du er så heldig å komme deg sånn nogen lunde, ikke tro at verden er et rosa sted hvor alt er bra. For det er det ikke.

 

Jeg er takknemlig for hver dag jeg ikke har tankekjør. Kanskje det ikke er så sykelig, bare noe jeg må se i øynene og jobbe med selv om det er aldri så ubehagelig. Depresjoner rår jeg ikke med, og angst? Vel vel.

 

Det er et strevsomt liv.

 

Men er det ikke det for alle?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kloke ord :-)

[AnonymBruker]

 

 

Jeg tror forskjellen mellom de psyke og de normale er hvor ekstremt det er.

Så det å være psyk utelukker at man samtidig kan være normal? Gjelder det også fysisk sykdom?

Anonymous poster hash: a043c...0fb

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Så det å være psyk utelukker at man samtidig kan være normal? Gjelder det også fysisk sykdom?

Anonymous poster hash: a043c...0fb

 

Ja, det gjelder også fysisk sykdom. Per definisjon er det friske normalt og det syke unormalt.

[Madelenemie]

Hei!

"Jeg har fortsatt tankekjør, depresjoner og angst, men hvem har ikke det?"

Jeg har ikke det! Mange har ikke det, de fleste håper jeg:-)

Det er her evnen til konstruktiv løsning av problemer og systematisering kommer inn,

Det kan de fleste lære, noen vil ikke, feks hww syns det ble for komplisert, så slik velger man i stor grad sitt eget liv.

Men enkelte tror jeg pga av sykdom ikke orker, det er en kjensgjerning, jeg vet om, men ikke forstår, men aksepterer.

[Missimo]

Dette er tittelen på en bok av Hannah Green om unge Deborah som sliter med schizofreni. Jeg anbefaler denne boken, men dette innlegget er ikke om den.

Etter 30 år med konstant kamp, kom jeg under medisinsk behandling og har det nå så godt som jeg tror det er mulig for meg å ha. Jeg har fortsatt tankekjør, depresjoner og angst, men hvem har ikke det?

Såkalt normale mennesker blir også livstrette selv om de ikke er 90 år gamle. De får angst og blir deprimerte, mister troen på seg selv og kan leve i en skyggeverden i mange år, men de er ikke psyke. De er mennesker og må akseptere det livet har å tilby. Og så har vi de som slipper helt unna. Men jeg tror også de har mørke kamre i sitt indre. Også psykiatere har sitt.

Jeg tror forskjellen mellom de psyke og de normale er hvor ekstremt det er. Når disse normale tilstandene tar fullstendig overhånd og multipliserer seg 100 ganger, ja, da er man psyk. Kanskje det er biologisk. Så uheldig man er! Kanskje man er så skattkjørt av fortiden at en ikke finner noen vei ut. Urettferdig!

Ikke misforstå meg. Som sagt kjempet jeg selv i 30 år før jeg kunne lukte på det såkalt normale. Jeg kommer alltid til å ha symptomene mine, selv om jeg vet jeg kan dope meg fullstendig ned med en medisin jeg har liggende. Men det vil jeg ikke. Jeg vil leve!

Kanskje vi psyke har en helt spesiell form for følsomhet og kunnskap som kan komme verden til gode? Jeg tror det. Kanskje vi har mye å tilby!!!

Jeg føler for de som strever og strever og ikke ser veien ut av det sorte hullet. Dersom du er så heldig å komme deg sånn nogen lunde, ikke tro at verden er et rosa sted hvor alt er bra. For det er det ikke.

Jeg er takknemlig for hver dag jeg ikke har tankekjør. Kanskje det ikke er så sykelig, bare noe jeg må se i øynene og jobbe med selv om det er aldri så ubehagelig. Depresjoner rår jeg ikke med, og angst? Vel vel.

Det er et strevsomt liv.

Men er det ikke det for alle?

Alle har sine problemer men ikke alle er så mye plaget med tankekjør. Hvis en er psyk så må en i noen tilfeller akseptere at det er slik det er, men en trenger ikke alltid gjøre det. Det kan være store forskjeller på folk som sliter psykisk. Det avhenger også hvilken terapi en går i og hvilke målsettinger en har. Jeg har målsetting om å bli kvitt tankekjøret og bli tilnærmet frisk. Jeg mottar også god behandling. Men jeg tror at dette har mye med hvordan psyk en er. Som sagt så må i noen tilfeller bare akseptere det. I andre tilfeller er det håp. Jeg kommer nok alltid til å være en engstelig person. Men jeg tror ar jeg kan bli herdet og gradvis styre mine tanker. Da blir jeg mindre sårbar. Terapeuten min er flink til å utfordre meg og det bidrar til å herde meg. Jeg går i gruppe behandling og i metakognitiv og mentaliseringsterapi og jeg synes det fungerer bra selv med mange tilbakeslag. Men det må man regne med. Det er viktig å ikke gi opp ever og å ha riktig innstilling. Det vil nesten alltid lønne seg.

[Kayia]

Det er her evnen til konstruktiv løsning av problemer og systematisering kommer inn,

Det kan de fleste lære, noen vil ikke, feks hww syns det ble for komplisert, så slik velger man i stor grad sitt eget liv.

Men enkelte tror jeg pga av sykdom ikke orker, det er en kjensgjerning, jeg vet om, men ikke forstår, men aksepterer.

Her tror jeg du glemmer hvordan asberger syndrom påvirker dine behov Madeleinemie. De færreste har ditt behov for systematikk, ei heller jeg. 

Endret 9. februar 2014 av Kayia

[stjernestøv]

En må jo bare akseptere at ting er som de er, enten det er fysisk eller psykisk.