Vanskelig å snakke om traumer

[AnonymBruker]

Jeg har så vanskelig å snakke om traumer. Etter ett år i terapi klarer jeg enda ikke snakke om traumer og vanskelige følelser. Jeg har enda ikke grått en tåre i terapitimene. Jeg får ikke til å åpne meg. Er det noen som har et godt tips til meg hvordan jeg skal klare å snakke? Terapeuten min vet om ting for jeg har skrevet det til han, men jeg har ikke verbalisert det. I timene har jeg også store problemer med å se han i øynene. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: f2008...c32

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er dine tanker/forestillinger om hva som vil komme til å skje når du begynner å snakke om traumene?

[AnonymBruker]

Hva er dine tanker/forestillinger om hva som vil komme til å skje når du begynner å snakke om traumene?

Tja, jeg er ikke helt sikker egentlig. Kan nevne de jeg vet.

 

1) Jeg er redd for at psykologen min skal se mye på meg når jeg begynner å snakke for han er veldig ivrig på at det nå er på tide og de få gangene jeg har forsøkt virker det som om han endrer kroppspråk. Han blir mer alvorlig og stille og han noterer mye.

 

2) Jeg er redd for å snakke om det fordi mye av innholdet er sexrelatert og jeg vet ikke hvordan han vil se på meg etterpå jeg avslører alt om meg selv og det jeg har vært med på. Oralsex når jeg var barn f.eks. og voldtekter som voksen. Man må vel gå i detaljer ellers har det vel ikke noe for seg? 

 

3) Jeg er redd for å gå inn i traumene emosjonelt for jeg har hele livet blokkert minner og skjøvet dem vekk. Skal jeg nå repetere disse minnene vet jeg ikke hva det vil utløse. Jeg er nemlig redd for å gråte foran andre, spesielt foran han. Jeg har problemer med å stole på andre og jeg får mye angst.

 

4) Jeg er redd for at han ikke skal tro meg og at han skal si at jeg må ta skyld for dette. Jeg føler meg skyldig i mye og få det bekreftet er jeg kanskje redd for.

 

5) Jeg er også redd for at han skal bagatellisere det jeg har opplevd, selv om han aldri har gjort det og alltid forsikrer meg om at det er alvorlige ting som har skjedd meg, men jeg kanskje føler at jeg ikke vil syte om mitt når så mange har opplevd verre ting.

 

Anonymous poster hash: f2008...c32

[Gjest]

Jeg er ikke nhd men jeg fikk lyst til å svare likevel...

1. Kan du si til han at dere kan starte forsiktig og med at han ikke ser så mye på deg? Åpne litt etter lltt, ikke alt på en gang.

2. Nei, du trenger ikke gå i detalj. Du bestemmer selv hvor detaljert du vil gå inn på det.

Han vil definitivt ikke se ned på deg. Han er der for å hjelpe deg og er godt vant med slike ting.

3. Som i punkt 1: ta det gradvis. Å snakke om det vonde kan være vondt, men det går over. Det kan jo være godt for deg å få lettet litt på ting også?

4. Han er der for å hjelpe deg - ikke dømme. Dessuten - ville du sagt at et barn som utsetteS for overgrep idag er skyldig i overgrepene? Nei - du er overhode ikke skyld i dette!

5. Det vil garantert ikke skje. Han har jo sagt at det er alvorlig det du har opplevd.

Er tips for å klare å snakke om det: øv på det ved å snakke høyt for deg selv. Funker for meg.

[Cammomille]

Det hender rett som det er at jeg sitter på gulvet bak psykologen min. Nettopp fordi jeg synes det blir vel intenst når hun skal se på meg hele tiden.

Jeg klarer i mye større grad å snakke om de vanskelige og såre tingene når jeg ikke blir observert for annet enn det jeg faktisk sier, og ikke hvordan jeg ser ut.

Spør psykologen om dette!! Han kan sikkert gi deg noen tips og være behjelpelig :-)

[Fiskemamma]

Jeg pleier alltid å se ned i gulvet og av og til lukke øynene når jeg skal fortelle om vanskelige ting. Jeg klarer ikke å snakke om vanskelige ting når jeg ser terapeuten i øynene.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det er godt å høre at det ikke bare er meg som sliter med dette. Jeg blir helt stiv når han går inn på vanskelige tema og når jeg kommer til timen må jeg bruke lang tid bare for å kontrollere angsten og roe meg ned. Jeg føler alltid at det ikke er nok tid til å snakke for klokken tikker og tiden er ute før jeg er klar.

Jeg skal uansett forsøke å fortelle han hvorfor det er så vanskelig. Kanskje det hjelper.

Anonymous poster hash: f2008...c32

[Joanas]

Jeg synes du er god som klarer å sette så mange ord på hvorfor dette er vanskelig.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det.

Endret 10. februar 2014 av Joanas

[Nycora]

 

Jeg har så vanskelig å snakke om traumer. Etter ett år i terapi klarer jeg enda ikke snakke om traumer og vanskelige følelser. Jeg har enda ikke grått en tåre i terapitimene. Jeg får ikke til å åpne meg. Er det noen som har et godt tips til meg hvordan jeg skal klare å snakke? Terapeuten min vet om ting for jeg har skrevet det til han, men jeg har ikke verbalisert det. I timene har jeg også store problemer med å se han i øynene. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: f2008...c32

 

Skjønner godt hva du mener. Trodde taket falt i hodet første gangen jeg snakket om en ting. Noe som var min dypeste hemmelighet som jeg hadde holdt skjult i 25 år. Jeg trodde også at terapeuten kom til å bli sint og angripe meg, jeg hadde jo gjort noe utilgivelig galt.

 

Ingen av delene skjedde, faktisk tok terapeuten dette med fatning og sa at jeg ikke var alene om å ha opplevd sånne ting. Reaksjonen min var at jeg spydde som en gris, ble svimmel og uvel. Fikk høre at dette ikke var farlig, ikke dødelig.

 

Jeg har skrevet mye, synes det har hjulpet like godt som å snakke. Har sikkert levert inn 500 sider med vås og tull som kommer når jeg har tankekjør og alle traumer ramler ned i hodet mitt. Behandleren leser om han ønsker, og makulerer det så jeg er trygg på at ingen andre får se dette. Det er viktig for meg.

 

Har ikke noe annet råd å gi deg enn at du må ta sjansen og hoppe i det. Det kan oppleves som verdens undergang der og da, men etter en stund vil du se at du overlevde og taket raste ikke sammen. .

 

Det som er like så viktig som å fortelle om traumer, er å se på hvordan du lever i dag og hva dette har gjort med levemåten din nå. Kanskje har du også noen feil leveregler, feil tenkesett, noe som vedlikeholder psykisk sykdom? Når jeg tenker på det som skjedde nå, prøver jeg å la det passere, ikke henge meg opp i tankene, tenke at det skjedde, men det skjer ikke nå. Nå er det bare minner, tanker som ikke er farlige. De samme traumene kan da umulig dukke opp igjen på samme måten?

 

Ønsker deg lykke til videre  .

[Gjest]

Jeg synes du er god som klarer å sette så mange ord på hvorfor dette er vanskelig.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det.

Enig, det var veldig bra beskrevet. Har hatt akkurat samme problem selv. Håper ts tør å ta steget videre