Jeg må ha kontroll, hvordan legge av seg dette?

[Nycora]

Jeg har levd med at min mor har truet med selvmord fra jeg var liten. Har hele tiden måttet kontrollere at hun hadde det bra og gikk og var veldig redd for henne. Var jeg på skolen, var jeg veldig redd for hva jeg kom til å finne når jeg kom hjem.

 

Dette har forfulgt meg gjennom hele livet. Min eks prøvde å skyte seg, jeg dro børsa ut av munnen på han. To andre i familien har truet direkte med dette flere ganger. I tillegg har jeg en del rundt meg (ikke familie) som har greid å ta livet sitt.

 

Problemet mitt er at jeg tar på meg en kontrollrolle, jeg stoler ikke på hva folk rundt meg kan finne på. I tillegg tar jeg skylden for alt. Hvis jeg bare oppfører meg bra, er omsorgsfull nok, ikke provoserer noen, da vil jeg kanskje ikke "forårsake" at noen tar livet sitt? For hva hvis jeg sier noe som kan føre til dette? (Da blir jo truslene reelle) Vet ikke om jeg kan leve med at det er min skyld at noen tar livet sitt?

 

Har masse tvang oppe i dette. Det må telles, jeg ser tegn på at nå vil noe skje. Har veldig mye katastrofetenkning. Hva hvis, hva om osv.

 

Jeg ser at dette stammer veldig fra hva min mor gjorde mot meg. Hun brukte det mot meg når jeg gjorde noe hun ikke likte. Det var liksom slik det ble satt grenser for meg. Hun var aldri sint, bare gråt og var lei seg om det skjedde noe. "Gjør du dette, kommer jeg til å gjøre noe med meg selv" "Du kommer til å angre på det."   

 

Føler meg litt skakk-kjørt, livet mitt er ikke som det skal/burde være. Jeg tørr ikke oppføre meg som MEG, om noen skjønner hva jeg mener. Redd for konsekvensene om jeg sier ifra hva jeg mener. Dermed spiller jeg en omsorgsfull-snill-rolle. Har konstant dårlig samvittighet.

 

Dette er veldig slitsomt. Jeg har null energi, men likevel spiller jeg min rolle. For hva skjer om jeg gir slipp på denne kontrollen? Noen som vet hva som skjer da?  Håper noen skjønner hva jeg mener med alt dette, ikke helt enkelt å forklare  .

[frosken]

Litt på siden av det du tar opp, men går du til jevnlige samtaler for tiden? Jeg tenker at dette er et tema egnet for terapi  og at dere sammen kan lage en plan du kan følge for å begrense engasjementet ditt noe.

[Nycora]

Litt på siden av det du tar opp, men går du til jevnlige samtaler for tiden? Jeg tenker at dette er et tema egnet for terapi  og at dere sammen kan lage en plan du kan følge for å begrense engasjementet ditt noe.

Jeg går til samtaler sånn en gang iblant. Vet ikke om jeg har sett dette selv før nå, har hatt solbriller på  .

Skal følge rådet ditt og ta det opp i neste time.

[stjernestøv]

Forstår hva du mener og hvorfor du har katastrofetanker. Det beste er å tenke er at har noen av katastrofe tankene skjedd hittil? Jeg har bekymret meg hele livet, det meste av det har ikke skjedd.

[Nycora]

Forstår hva du mener og hvorfor du har katastrofetanker. Det beste er å tenke er at har noen av katastrofe tankene skjedd hittil? Jeg har bekymret meg hele livet, det meste av det har ikke skjedd.

Har opplevd at det har kommet "katastrofer" på rekke og rad i mange år. Nå vet jeg ikke hva som defineres som katastrofe (høres vel litt for voldsomt ut), men jeg har levd med drapstrusler i ca 15 år. Ikke morsomt å få daglige telefoner om at vi skal bli "utsatt for noe" bare vi går ut. I tillegg disse selvmordstruslene som har kommet i tide, og utide. Tror jeg egner meg som soldat, veldig flink til å holde vakt .

 

Må prøve og slappe av litt, det skjer jo ingenting nå. Lett å tenke, ikke lett å gjennomføre, dessverre.

[stjernestøv]

Har opplevd at det har kommet "katastrofer" på rekke og rad i mange år. Nå vet jeg ikke hva som defineres som katastrofe (høres vel litt for voldsomt ut), men jeg har levd med drapstrusler i ca 15 år. Ikke morsomt å få daglige telefoner om at vi skal bli "utsatt for noe" bare vi går ut. I tillegg disse selvmordstruslene som har kommet i tide, og utide. Tror jeg egner meg som soldat, veldig flink til å holde vakt .

 

Må prøve og slappe av litt, det skjer jo ingenting nå. Lett å tenke, ikke lett å gjennomføre, dessverre.

Høres voldsomt ut å leve med drapstrusler så lenge, ikke rart du sliter. Kanskje terapeuten din har peiling på hvordan du skal takle det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sunn resignasjon. En kan bare oppgi tanken på at en kan ha kontroll hele tiden. Det kan ingen.

 

La andre ta ansvar for seg selv. Du har ansvar for dine barn. Alle andre må ta ansvar for seg selv.

[Nycora]

Sunn resignasjon. En kan bare oppgi tanken på at en kan ha kontroll hele tiden. Det kan ingen.

 

La andre ta ansvar for seg selv. Du har ansvar for dine barn. Alle andre må ta ansvar for seg selv.

Tror jeg er litt "på tuppa" akkurat nå fordi jeg har angst. Medisinangst, dvs. ikke angst for å ta medisiner, men angst som følge av abilify. Vet ikke helt om dette er rette medisinen for meg. Vet bare at jeg må ha noen piller i dette hodet mitt for at det ikke skal "ramle av".

 

Ellers takk for råd. I shall try my best !

[Nycora]

Høres voldsomt ut å leve med drapstrusler så lenge, ikke rart du sliter. Kanskje terapeuten din har peiling på hvordan du skal takle det?

Ja, må prøve noe. NHD ga et godt råd, egentlig så enkelt, og så vanskelig.

 

Heldigvis har truslene opphørt. Ungene mine har uttalt lettelse. De trenger ikke lenger være redd for at mor og far blir skutt når de ikke er hjemme. Jeg bør jo være voldsomt lettet, men har denne h...... angsten hele tiden.

[stjernestøv]

Ja, må prøve noe. NHD ga et godt råd, egentlig så enkelt, og så vanskelig.

 

Heldigvis har truslene opphørt. Ungene mine har uttalt lettelse. De trenger ikke lenger være redd for at mor og far blir skutt når de ikke er hjemme. Jeg bør jo være voldsomt lettet, men har denne h...... angsten hele tiden.

Ja det var et godt råd han ga, alle burde følge det. Det er jo sant, man kan ikke ha kontroll hele tiden.

 

Men av ting vi opplever i livet...vel det henger over hele tiden som en skygge. Det er vel slik at man skal leve i nuet, finne gleder i livet og gi slipp på det som har vært. Men forstår deg, noen ganger er fortiden som et spøkelse og det viser seg innimellom. Hvorfor gjør det det? Vi trenger det ikke lenger. Har lest man må forsone seg med sin fortid, kun da er man fri. Hvordan gjør man det? Hvordan tilgi noe som har preget livet så mye, som preger livet så mye. Bare la livet være som det er, ta en dag av gangen kanskje. Se gledene i de små tingene, det er de små tingene som er viktige.

[Gjest]

Kjenner meg så godt igjen i dette. Skulle ønske det fantes gode råd for å få det bedre. Det er ikke bare å bestemme seg for og akseptere at man ikke har kontroll - kroppen lever sitt eget liv okke som.

[Madelenemie]

Jeg har levd med at min mor har truet med selvmord fra jeg var liten. Har hele tiden måttet kontrollere at hun hadde det bra og gikk og var veldig redd for henne. Var jeg på skolen, var jeg veldig redd for hva jeg kom til å finne når jeg kom hjem.

 

Dette har forfulgt meg gjennom hele livet. Min eks prøvde å skyte seg, jeg dro børsa ut av munnen på han. To andre i familien har truet direkte med dette flere ganger. I tillegg har jeg en del rundt meg (ikke familie) som har greid å ta livet sitt.

 

Problemet mitt er at jeg tar på meg en kontrollrolle, jeg stoler ikke på hva folk rundt meg kan finne på. I tillegg tar jeg skylden for alt. Hvis jeg bare oppfører meg bra, er omsorgsfull nok, ikke provoserer noen, da vil jeg kanskje ikke "forårsake" at noen tar livet sitt? For hva hvis jeg sier noe som kan føre til dette? (Da blir jo truslene reelle) Vet ikke om jeg kan leve med at det er min skyld at noen tar livet sitt?

 

Har masse tvang oppe i dette. Det må telles, jeg ser tegn på at nå vil noe skje. Har veldig mye katastrofetenkning. Hva hvis, hva om osv.

 

Jeg ser at dette stammer veldig fra hva min mor gjorde mot meg. Hun brukte det mot meg når jeg gjorde noe hun ikke likte. Det var liksom slik det ble satt grenser for meg. Hun var aldri sint, bare gråt og var lei seg om det skjedde noe. "Gjør du dette, kommer jeg til å gjøre noe med meg selv" "Du kommer til å angre på det."   

 

Føler meg litt skakk-kjørt, livet mitt er ikke som det skal/burde være. Jeg tørr ikke oppføre meg som MEG, om noen skjønner hva jeg mener. Redd for konsekvensene om jeg sier ifra hva jeg mener. Dermed spiller jeg en omsorgsfull-snill-rolle. Har konstant dårlig samvittighet.

 

Dette er veldig slitsomt. Jeg har null energi, men likevel spiller jeg min rolle. For hva skjer om jeg gir slipp på denne kontrollen? Noen som vet hva som skjer da?  Håper noen skjønner hva jeg mener med alt dette, ikke helt enkelt å forklare  .

Hei!

 

Jeg skjønner og skjønner ikke hva du mener.

 

Jeg har ikke sånn uendelig tålmodighet som mange her inne har med mennesker.

 

Jeg gir tydelig og klar beskjed, kan ikke mennesker innordne seg systemene

, prinsippene, avgjørelsen er de ute av mitt liv.

 

De det gjelder har det vært enkelt med, fordi "far" eller "mor" oppfører de seg ikke, er de "døde" for meg, og jeg avslutter fort forhold der prinsipper strider mot mine egne. Særlig der løgn sniker seg inn, da skal man ha ganske mye felles familie for at jeg skal orke bry meg.

Jeg bryr meg bare for husfredens skyld.

 

Men jeg gir dem en sjangse til å oppføre seg, siden to har valgt dette, går det greit, men de lever da litt sånn på min "nåde", ikke lever, men har kontakt med. Oppfører de seg ikke har jeg jo gitt klar beskjed om at jeg ikke vil se dem mer, noe de ikke ønsker, så da oppfører de seg og veldig bra også. akkurat sånn som er nødvendig.

 

Jeg ønsker fred og ro, og det har jeg vært tydelig på.

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen i dette. Skulle ønske det fantes gode råd for å få det bedre. Det er ikke bare å bestemme seg for og akseptere at man ikke har kontroll - kroppen lever sitt eget liv okke som.

Så veldig sant. Er faktisk lei av psykologer som siser at man må slippe kontrollen m,m....så enkelt er det nemlig ikke. Som du skriver, så lever kroppn sitt eget liv.

Anonymous poster hash: b3661...ed5