Syk nok til innleggelse?

[*tuva*]

Jeg har bipolar lidelse og tror jeg er på vei inn i en skikkelig dårlig periode. Jeg har lyst til å dra til sykehuset, men jeg er så redd for at jeg ikke er syk nok.

 

Jeg har vært innlagt flere ganger før, men da har det vært tvangsinnleggelse etter veldig alvorlig mani, selvmordsforsøk eller psykose. Og det begynner å bli en stund siden nå, nesten 1 år. Jeg har alltid hatet å være innlagt og har brukt det som motivasjon for å bli friskere og jeg har aldri trodd at jeg skulle legge meg inn frivillig, men nå vil jeg det.

 

Jeg klarer ikke sove på 2-3 døgn og så sover jeg i 16-18 timer i strekk. Jeg har vanligvis VELDIG lite energi, men i det siste har jeg hatt mer, men det føles ikke godt - jeg er bare veldig urolig, klarer ikke slappe av, jeg skjelver i hele kroppen hele tiden og kan ikke sitte stille, samtidig orker jeg ikke dusje eller stelle meg, ikke en gang pusse tennner, jeg klarer ikke spise regelmessig eller huske medisinene mine og er 100% avhengig av hjelp fra foreldre, all selvstendigheten jeg hadde bygget opp er borte. Jeg har alltid problemer med angst, men det har blitt veldig mye verre på kort tid. Jeg føler at noen er ute etter meg og drepe eller voldta meg, at de prøver å stjele posten min eller hacke pc'en og jeg har slettet alle dokumenter og bilder jeg hadde, slettet facebook-profilen min og slettet all informasjon om meg på 1881, gule sider o.l. og jeg er redd for at det plutselig skal dukke opp avisoppslag eller noe som skal opplyse hele Norge om hvor forferdelig jeg er (jeg vet at det er helt urealitstik) eller at noen har satt opp kameraer i huset vårt. De negative tankene kommer hele tiden og jeg klarer ikke stoppe dem, plutselig klarer jeg bare å tenke på alt det dumme jeg har gjort tidligere når jeg var manisk, alle stygge ting noen har sagt om meg noen sinne, det er et helt sinnsykt tankekjør og jeg føler så mye skam og skyld at det nesten er uutholdelig. Jeg begynner å gråte for ingenting, uten at det er noen grunn til det og jeg blir så sint at jeg nesten ikke klarer beherske meg for småting som at broren min spiller høy musikk. Plutselig har jeg veldig trang til å selvskade igjen, noe jeg gjorde mye før, men ikke har gjort på veldig lenge og liksom tenkt at jeg var ferdig med.

 

Jeg har så lyst på en pause fra alt. På sykehuset er det så trygt og stille. Og jeg trenger å snakke med noen. Men jeg er så utrolig redd for at jeg skal ta opp plassen til noen som trenger den mer, eller at de som jobber der skal synes det er unødvendig. Jeg får så dårlig samvittighet når sykehuset må bruke ressurser på meg, jeg slet med de følelsene når jeg var tvangsinnlagt også, men det må jo være enda verre når jeg er der frivillig. For jeg er jo ikke psykotisk eller suicidal, jeg er ikke "ordentlig" paranoid, jeg vet at det jeg tenker ikke stemmer. Jeg bare føler at jeg begynner å bli skikkelig dårlig. Og tenk om jeg spør legen om en henvisning og han sier nei og begynner å tenke at jeg er teit og overreagerer? Eller hvis han sier ja, så tenker de på sykehuset det om meg og begynner å hate meg?

 

Er jeg for frisk til å være på sykehuset, frivillig, bare en kort stund? 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ved vår avdeling ønsker vi at pasientene tar raskt kontakt for innleggelse i slike tilfeller.

 

Om det ikke er øyeblikkelig hjelp i kveld, så ta i hvert fall kontakt tidlig i morgen.

[Nycora]

Jeg har bipolar lidelse og tror jeg er på vei inn i en skikkelig dårlig periode. Jeg har lyst til å dra til sykehuset, men jeg er så redd for at jeg ikke er syk nok.

 

Jeg har vært innlagt flere ganger før, men da har det vært tvangsinnleggelse etter veldig alvorlig mani, selvmordsforsøk eller psykose. Og det begynner å bli en stund siden nå, nesten 1 år. Jeg har alltid hatet å være innlagt og har brukt det som motivasjon for å bli friskere og jeg har aldri trodd at jeg skulle legge meg inn frivillig, men nå vil jeg det.

 

Jeg klarer ikke sove på 2-3 døgn og så sover jeg i 16-18 timer i strekk. Jeg har vanligvis VELDIG lite energi, men i det siste har jeg hatt mer, men det føles ikke godt - jeg er bare veldig urolig, klarer ikke slappe av, jeg skjelver i hele kroppen hele tiden og kan ikke sitte stille, samtidig orker jeg ikke dusje eller stelle meg, ikke en gang pusse tennner, jeg klarer ikke spise regelmessig eller huske medisinene mine og er 100% avhengig av hjelp fra foreldre, all selvstendigheten jeg hadde bygget opp er borte. Jeg har alltid problemer med angst, men det har blitt veldig mye verre på kort tid. Jeg føler at noen er ute etter meg og drepe eller voldta meg, at de prøver å stjele posten min eller hacke pc'en og jeg har slettet alle dokumenter og bilder jeg hadde, slettet facebook-profilen min og slettet all informasjon om meg på 1881, gule sider o.l. og jeg er redd for at det plutselig skal dukke opp avisoppslag eller noe som skal opplyse hele Norge om hvor forferdelig jeg er (jeg vet at det er helt urealitstik) eller at noen har satt opp kameraer i huset vårt. De negative tankene kommer hele tiden og jeg klarer ikke stoppe dem, plutselig klarer jeg bare å tenke på alt det dumme jeg har gjort tidligere når jeg var manisk, alle stygge ting noen har sagt om meg noen sinne, det er et helt sinnsykt tankekjør og jeg føler så mye skam og skyld at det nesten er uutholdelig. Jeg begynner å gråte for ingenting, uten at det er noen grunn til det og jeg blir så sint at jeg nesten ikke klarer beherske meg for småting som at broren min spiller høy musikk. Plutselig har jeg veldig trang til å selvskade igjen, noe jeg gjorde mye før, men ikke har gjort på veldig lenge og liksom tenkt at jeg var ferdig med.

 

Jeg har så lyst på en pause fra alt. På sykehuset er det så trygt og stille. Og jeg trenger å snakke med noen. Men jeg er så utrolig redd for at jeg skal ta opp plassen til noen som trenger den mer, eller at de som jobber der skal synes det er unødvendig. Jeg får så dårlig samvittighet når sykehuset må bruke ressurser på meg, jeg slet med de følelsene når jeg var tvangsinnlagt også, men det må jo være enda verre når jeg er der frivillig. For jeg er jo ikke psykotisk eller suicidal, jeg er ikke "ordentlig" paranoid, jeg vet at det jeg tenker ikke stemmer. Jeg bare føler at jeg begynner å bli skikkelig dårlig. Og tenk om jeg spør legen om en henvisning og han sier nei og begynner å tenke at jeg er teit og overreagerer? Eller hvis han sier ja, så tenker de på sykehuset det om meg og begynner å hate meg?

 

Er jeg for frisk til å være på sykehuset, frivillig, bare en kort stund? 

 

Husk at det er aldri du som bestemmer innleggelse. Det er legen som gjør dette. Når han mener du er syk og skal innlegges, så er det hans bestemmelse. Legg fra deg den dårlige samvittigheten og bruk all den energien på å bli frisk i stedet

[FjellOgDalar]

Jeg vil si at dette ser ut som god sykdomsinnsikt. Hadde dette vært meg, (også bipolar lidelse) vile jeg tatt kontakt før det ble så ille at en tvangsinnleggelse blir eneste løsning. Dessuten er det lettere å komme igjennom en sykdomsperiode om man får hjelp så tidlig som mulig.

 

Kjenner absolutt den følelsen av dårlig samvittighet for å ta plass i systemet, men etter hvert har jeg blitt mer fandenivoldsk. Det er ikke mitt problem om noen ikke får en plass jeg tar opp. Det er ikke min vurdering, og om den skulle slå negativt ut for noen - så er ikke det MIN sak. Min sak er å få hjelp i tide, før jeg blir så syk at jeg kanskje ender opp med innleggelse på tre måneder i stedet for en måned... Det er god samfunnsøkonomi å søke hjelp tidlig. Håper du har søkt hjelp, og får det du trenger nå!

[*tuva*]

Jeg vil si at dette ser ut som god sykdomsinnsikt. Hadde dette vært meg, (også bipolar lidelse) vile jeg tatt kontakt før det ble så ille at en tvangsinnleggelse blir eneste løsning. Dessuten er det lettere å komme igjennom en sykdomsperiode om man får hjelp så tidlig som mulig.

 

Kjenner absolutt den følelsen av dårlig samvittighet for å ta plass i systemet, men etter hvert har jeg blitt mer fandenivoldsk. Det er ikke mitt problem om noen ikke får en plass jeg tar opp. Det er ikke min vurdering, og om den skulle slå negativt ut for noen - så er ikke det MIN sak. Min sak er å få hjelp i tide, før jeg blir så syk at jeg kanskje ender opp med innleggelse på tre måneder i stedet for en måned... Det er god samfunnsøkonomi å søke hjelp tidlig. Håper du har søkt hjelp, og får det du trenger nå!

 

Det er kjekt å vite at noen andre også har følt på samvittigheten. Jeg har alltid hatt problemer med det, men ikke hørt om noen andre som har hatt det sånn. Og det stemmer jo alt du sier, det er jo ikke opp til meg om jeg blir innlagt så da er det ikke min sak hvis det går ut over noen andre. 

 

Jeg har søkt hjelp og det gikk bedre enn ventet. Fik ros av legen for å ta ansvar og på sykehuset husket de meg og forhåpentligvis får jeg plass om 1-2 uker. Så får jeg bare holde ut til da.

[AnonymBruker]

Jeg ville stolt på mine nærmeste hvis jeg var deg. Du har en sykdom, som er fysisk betinget. Den er ikke psykisk. Sykdommen likker i hodet ditt. Du trenger hjelp, akkurat som en med diabetes trenger hjelp.

 

Anonymous poster hash: 1f9a6...280

[AnonymBruker]

Dette er unntaket,jeg snakket om. Jeg har en mor som er manisk-depressiv. Du må komme deg i sikkerhet, og få deg på et nivå som er på ditt nivå. Jeg vet hva du går gjennom. Du er verdensmester. Du kan gjøre alt mulig. Men det som er tilfellet, er at folk rundt det kan vise deg veien videre.

Anonymous poster hash: 1f9a6...280