Redd meg selv. Blir jeg en av de alvorlig psykisk syke som dreper??

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye nå... Jeg er redd meg selv, stoler ikke på meg selv. Jeg har vært syk lenge, 10 år+-, men føler alt forandrer seg. Og ikke til det bedre!!

 

Jeg har hatt mye mørke tanker, hørt det er tvangstanker. Men det stemmer ikke. Jeg har vært voldelig mot en person og mot et dyr. Jeg ønsker virkelig IKKE noen noe vondt!!! Jeg ELSKER dyr!!! Dyrenes rettigheter er nesten det eneste jeg virkelig bryr meg om. Er i mot sirkus, skinn, spiser ikke kjøtt etc.. Og personen jeg prøvde å skade er en jeg har all verdens respekt for, beundrer og ser opp til. Han har slitt mye, men har vokst opp til å bli en fantastisk person! Min mor var fostermor for han, så vi hadde mye av barndommen sammen. Men mistet kontakt når vi ble eldre. Men etter at han flyttet til hjemplassen, der jeg bor, har vi møttes noen ganger. Prøvde et vennskap, men pga at jeg ikke klarer/vet hvordan et vennskap er ba jeg om at vi ikke skulle ha noe særlig kontakt. Han respekterte det (han vet jeg sliter) men sa han ikke ga meg opp! En stund etter møttes vi på en fest. Hyggelig å se han, snakket mye sammen, danset, flørtet. Endte tilslutt hjemme hos meg, i sengs.. Husker bare glimt, men husker jeg kvelte han når vi hadd sex!! Jeg prøver å glemme dette, er umulig. Jeg har så dårlig samvittighet.... Har sagt unnskyld flere ganger, sagt han kan melde meg til politiet. Men han sier det ikke gjør noe, det var ikke så farlig!!?? Men jeg klarer ikke mer.. Jeg får glimt av hva jeg gjorde hele tiden, det henger over meg. Og ja, jeg FORTJENER å plages av dette. Jeg FORTJENER å ha det vondt!!!!! Men betyr dette at jeg blir en som dreper?

Jeg vet at oldefaren eller tippoldefaren til min farmor var en morder, og at på morsiden er det en haug av alkoholikere og far til min mor var det, og han var i tillegg en dritt som tok på min søster..... Han kunne jeg drept uten anger!!!  Men påenget er, det er mye dritt i min slekt, er genene med på å bestemme om jeg dreper? For når jeg gjør ting jeg egentlig ikke vil, hva skjer? Leter etter en slags forklaring, ikke unnskylding. Jeg vet jeg er ansvarlig, men det føles ikke som jeg er helt med når jeg gjør slik!!! Blir liksom litt borte!!?? Har også blitt mer borte fra alt annet, og husker ikke ting. Jeg husket alltid bursdager, morsdag, farsdag osv, viktige ting, men slik er borte for meg nå.Og hvis det er noe ekstra med noen, de er syke eller noe, så har jeg alltid sjekket hvordan det går. Men slik husker jeg heller ikke. Jeg føler jeg lever i et vakuum, alt er fjernt, og jeg er forvirret og "borte" 

Hva skjer med meg, er et noe som er galt i hjernen min?

 

Anonymous poster hash: a3fed...c19

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ser du ikke har fått noe svar her ennå. Jeg synes det høres ut som du kunne trenge å snakke med en profesjonell om disse tingene. Snakke med fastlegen din. Kanskje legen kan henvise deg videre? Det er nok ikke noe galt med hodet ditt fordi du opplever hukommelsestap/ blackout. Tror det er en psykologisk forklaring på dine opplevelser, også det med å føle seg fjern og "borte". Høres litt ut som depersonalisering kanskje.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 6db8f...8a0

[FGT]

Uten at jeg skal komme med noen påstander her, så kunne dette minne meg om "Borderline"  personlighetsforstyrrelse. 

[adhemar]

Jeg kom hit via en 'nye innlegg' fra førstesiden, så er ikke noe ekspert, men som medmenneske vil jeg si:

 

1) Du fortjener ikke å føle deg dårlig, og du fortjener ikke å ha det vondt.

 

2) Nei, du er ikke bestemt til å bli morder eller noe annet. Det er du som bestemmer hva du gjør og ikke gjør.