Noen som kan hjelpe meg å velge?

[AnonymBruker]

Jeg er søkt inn for en planlagt innleggelse, men jeg er usikker på om jeg vil dra dit for det er et sted noen timer unna der jeg bor, jeg kjenner ikke til stedet/de som jobber der og jeg kjenner ikke til noen som har vært der og som kan fortelle meg om hvordan det var der.

Bare å tenke på stedet gjør meg stresset og urolig, vet ikke hvordan jeg skal klare å reise dit. Er det bare jeg som er så usikker at jeg vurderer å bli hjemme, eller er det normalt?

Har ikke klart å fortelle noen om at jeg er så usikker, er redd for at de skal tenke at jeg er utakknemlig for den hjelpen de prøver å skaffe meg og gi meg opp. Hvordan skal jeg klare å overbevise meg selv om at det ikke er så skummelt som det jeg skal ha det til å være?

Forstår jo at det er ment å være for mitt eget beste og at det egentlig ikke er farlig, men angsten min for «alt ukjent» lager likevel store problemer for meg. 

Er det riktig av meg å prøve en innleggelse når jeg er så usikker, er jeg  klar for å jobbe med meg selv eller er jeg for feig til å ta tak i ting jeg må jobbe med?     

Anonymous poster hash: 22de9...e95

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[frosken]

Jeg synes så avgjort du skal gjennomføre innleggelsen. I tillegg synes jeg du skal reflektere over din voldsomme motstand mot å gjennomgå noe som er ubehagelig?

 

Hvis du muligens hadde kreft, ville du da unnlate å gjennomgå en undersøkelse som medførte ubehag? Og ville du også unnlate å gjennomføre behandlingen dersom det viste seg at du hadde kreft?

 

Psykisk lidelse er ikke kreft, så analogien holder ikke helt, men forestillingen om at behandling av psykisk lidelse skal være behagelig og ikke angst-vekkende stopper enhver mulighet for fremgang. Det gjør ingenting om du ikke trives så godt i begynnelsen, at det er angstvekkende å være på et nytt sted, at det oppleves ubehagelig osv osv. Det som spiller en rolle er at denne innleggelsen kan bli starten på en ny fase i ditt liv, hvor du kanskje kan redusere tendensen til å unngå alt som er ubehagelig.

 

Hvorvidt du skal kunne få et bedre liv, avhenger , slik jeg ser det, helt og holdent av at du tar et valg om å tåle mer ubehag.

[AnonymBruker]

Jeg synes så avgjort du skal gjennomføre innleggelsen. I tillegg synes jeg du skal reflektere over din voldsomme motstand mot å gjennomgå noe som er ubehagelig?

 

Hvis du muligens hadde kreft, ville du da unnlate å gjennomgå en undersøkelse som medførte ubehag? Og ville du også unnlate å gjennomføre behandlingen dersom det viste seg at du hadde kreft?

 

Psykisk lidelse er ikke kreft, så analogien holder ikke helt, men forestillingen om at behandling av psykisk lidelse skal være behagelig og ikke angst-vekkende stopper enhver mulighet for fremgang. Det gjør ingenting om du ikke trives så godt i begynnelsen, at det er angstvekkende å være på et nytt sted, at det oppleves ubehagelig osv osv. Det som spiller en rolle er at denne innleggelsen kan bli starten på en ny fase i ditt liv, hvor du kanskje kan redusere tendensen til å unngå alt som er ubehagelig.

 

Hvorvidt du skal kunne få et bedre liv, avhenger , slik jeg ser det, helt og holdent av at du tar et valg om å tåle mer ubehag.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så motstand mot å gjennomgå ubehag, men jeg ser at det ikke fører noe positivt med seg. Er redd min frykt vil påvirke meg så mye at jeg tar dårlige valg for meg selv.

 

Hadde jeg fått kreft eller annen alvorlig sykdom ville jeg nok bare gitt opp. Jeg hadde nok automatisk gått ut i fra at jeg ikke ville bli frisk/overleve og at det derfor ikke var verd å prøve å behandle det heller. Er vel omtrent det samme jeg føler nå, jeg vet ikke om jeg klarer å stå i ubehaget og angsten jeg vet vil komme. Vet at det er mitt ansvar å ta tak i ting selv, at det er jeg som må gjøre jobben og tåle å holde ut uansett hva jeg føler, er bare så vanskelig når jeg føler meg så svak at jeg ikke tror jeg klarer noen ting.   

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[psychotique]

Jeg synes at du burde prøve det ut et par dager. Hvis det er så gale som du tror det kommer til å bli så er det jo bare å skrive deg ut igjen. Gi det en sjans

[frosken]

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så motstand mot å gjennomgå ubehag, men jeg ser at det ikke fører noe positivt med seg. Er redd min frykt vil påvirke meg så mye at jeg tar dårlige valg for meg selv.

 

Hadde jeg fått kreft eller annen alvorlig sykdom ville jeg nok bare gitt opp. Jeg hadde nok automatisk gått ut i fra at jeg ikke ville bli frisk/overleve og at det derfor ikke var verd å prøve å behandle det heller. Er vel omtrent det samme jeg føler nå, jeg vet ikke om jeg klarer å stå i ubehaget og angsten jeg vet vil komme. Vet at det er mitt ansvar å ta tak i ting selv, at det er jeg som må gjøre jobben og tåle å holde ut uansett hva jeg føler, er bare så vanskelig når jeg føler meg så svak at jeg ikke tror jeg klarer noen ting.   

Anonymous poster hash: 22de9...e95

 

Jeg kan ikke love deg at du vil få positivt utbytte av en innleggelse, men ingenting av det du har skrevet om dette tyder på at du kommer noen vei på egenhånd heller. Dermed har du lite å tape på en innleggelse, bortsett fra evt. en del ubehag.

 

Jeg har litt vanskelig for å se hva som kan gå galt for deg under en innleggelse? Du kan få angst, men det er jo folk der som du kan snakke om hvordan du har det med. Du kan bli utfordret til å gjøre ting du ikke har lyst til, men neppe noe du har "vondt" av objektivt sett. Du kan føle deg ensom, men det vil bedre seg etter hvert som du blir kjent.

 

Jeg tenker at du derimot har svært mye å tape på å ikke utfordre deg selv. Du risikerer å sitte på nøyaktig samme sted om tyve år og være svært fortvilet over at du ikke brukte de mulighetene livet ga deg.

 

Det er nå du kan ta et valg i riktig retning.

[frosken]

Jeg synes at du burde prøve det ut et par dager. Hvis det er så gale som du tror det kommer til å bli så er det jo bare å skrive deg ut igjen. Gi det en sjans

Enig i at hun bør gi det en sjans, - men i MYE lengre tid enn et par dager. Med så mye motstand mot innleggelsen, er det ikke gitt at hun vil synes den er uten ubehag. Det gjelder å ikke gi seg selv muligheten til å snu før man er fremme.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke love deg at du vil få positivt utbytte av en innleggelse, men ingenting av det du har skrevet om dette tyder på at du kommer noen vei på egenhånd heller. Dermed har du lite å tape på en innleggelse, bortsett fra evt. en del ubehag.

 

Jeg har litt vanskelig for å se hva som kan gå galt for deg under en innleggelse? Du kan få angst, men det er jo folk der som du kan snakke om hvordan du har det med. Du kan bli utfordret til å gjøre ting du ikke har lyst til, men neppe noe du har "vondt" av objektivt sett. Du kan føle deg ensom, men det vil bedre seg etter hvert som du blir kjent.

 

Jeg tenker at du derimot har svært mye å tape på å ikke utfordre deg selv. Du risikerer å sitte på nøyaktig samme sted om tyve år og være svært fortvilet over at du ikke brukte de mulighetene livet ga deg.

 

Det er nå du kan ta et valg i riktig retning.

 

 

Jeg kommer ikke noen vei på egenhånd, men har ikke lyktes med hjelp heller. Jeg har gått flere år til samtaler på poliklinikk uten å komme så mye videre og nå står det helt stille, om ikke det har gått litt tilbake også fordi jeg er deprimert av det livet jeg lever at jeg nå ikke går utenfor huset om jeg ikke absolutt må. Ja du har rett i at jeg kaster bort livet mitt om jeg ikke kommer ut av dette og det ønsker jeg jo ikke å gjøre, selv om det kan se slik ut…  

 

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[frosken]

 

Jeg kommer ikke noen vei på egenhånd, men har ikke lyktes med hjelp heller. Jeg har gått flere år til samtaler på poliklinikk uten å komme så mye videre og nå står det helt stille, om ikke det har gått litt tilbake også fordi jeg er deprimert av det livet jeg lever at jeg nå ikke går utenfor huset om jeg ikke absolutt må. Ja du har rett i at jeg kaster bort livet mitt om jeg ikke kommer ut av dette og det ønsker jeg jo ikke å gjøre, selv om det kan se slik ut…  

 

Anonymous poster hash: 22de9...e95

 

Men akkurat nå er du blitt gitt en mulighet til en slags snuoperasjon. Første skritt er innleggelsen. Hvorfor tviler du på at du skal møte opp og gjennomføre? Hva oppnår du med å forbli nede i grøfta di?

[AnonymBruker]

Men akkurat nå er du blitt gitt en mulighet til en slags snuoperasjon. Første skritt er innleggelsen. Hvorfor tviler du på at du skal møte opp og gjennomføre? Hva oppnår du med å forbli nede i grøfta di?

 

Er en form for trygghet å bli i det kjente, selv om det heller ikke er der jeg ønsker å være... Er vel derfor jeg er så i tvil, fordi jeg forstår jo at dette kanskje er muligheten jeg trenger for å komme videre i livet. 

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[Kayia]

Jeg er søkt inn for en planlagt innleggelse, men jeg er usikker på om jeg vil dra dit for det er et sted noen timer unna der jeg bor, jeg kjenner ikke til stedet/de som jobber der og jeg kjenner ikke til noen som har vært der og som kan fortelle meg om hvordan det var der.

 

Er det bare jeg som er så usikker at jeg vurderer å bli hjemme, eller er det normalt?

Har ikke klart å fortelle noen om at jeg er så usikker,

 

Hvordan skal jeg klare å overbevise meg selv om at det ikke er så skummelt som det jeg skal ha det til å være?

Forstår jo at det er ment å være for mitt eget beste og at det egentlig ikke er farlig, men angsten min for «alt ukjent» lager likevel store problemer for meg. 

 

Er det riktig av meg å prøve en innleggelse når jeg er så usikker, er jeg  klar for å jobbe med meg selv eller er jeg for feig til å ta tak i ting jeg må jobbe med?     

Det høres ut som det ikke bare er riktig, men veldig riktig å prøve innleggelse ut fra det du forteller.

 

Du er ikke alene om å tenke at det ukjente og fremmede er skummelt, og du er ikke den eneste som tenker at det kanskje er riktig å utsette eller avlyse. Slike tanker er imidlertid ikke til hjelp, og jeg gjetter at dette dessuten er en del av sykdomsbildet ditt/ det du strever med. Det gjør meg enda sikrere på at det er riktig av deg å gjennomføre den planlagte innleggelsen.

 

Jeg vil råde deg til å tenke tilbake til de samtaler du har hatt som har ført til din planlagte innleggelse. Jeg er sikker på at dere har snakket om hvordan dette på sikt vil være bra for deg, og du bør nå stole på at disse vurderingene var riktige. 

 

Lykke til

[Høstløv]

 

Jeg kommer ikke noen vei på egenhånd, men har ikke lyktes med hjelp heller. Jeg har gått flere år til samtaler på poliklinikk uten å komme så mye videre og nå står det helt stille, om ikke det har gått litt tilbake også fordi jeg er deprimert av det livet jeg lever at jeg nå ikke går utenfor huset om jeg ikke absolutt må. Ja du har rett i at jeg kaster bort livet mitt om jeg ikke kommer ut av dette og det ønsker jeg jo ikke å gjøre, selv om det kan se slik ut…  

 

Anonymous poster hash: 22de9...e95

 

Har du egentlig noe valg, hvis du vil videre med livet ditt?

Mange med somatiske sykdommer må igjennom ubehagelige sykehusopphold med forskjellige type operasjoner for å bli frisk, ingen velger å bli liggende hjemme med blindtarmsbetennelse, for å ta et eksempel.

[AnonymBruker]

Det høres ut som det ikke bare er riktig, men veldig riktig å prøve innleggelse ut fra det du forteller.

 

Du er ikke alene om å tenke at det ukjente og fremmede er skummelt, og du er ikke den eneste som tenker at det kanskje er riktig å utsette eller avlyse. Slike tanker er imidlertid ikke til hjelp, og jeg gjetter at dette dessuten er en del av sykdomsbildet ditt/ det du strever med. Det gjør meg enda sikrere på at det er riktig av deg å gjennomføre den planlagte innleggelsen.

 

Jeg vil råde deg til å tenke tilbake til de samtaler du har hatt som har ført til din planlagte innleggelse. Jeg er sikker på at dere har snakket om hvordan dette på sikt vil være bra for deg, og du bør nå stole på at disse vurderingene var riktige. 

 

Lykke til

 

Ja du har rett i at det å unnvike ubehag er en del av det jeg sliter med, det samme er angsten for alt som er ukjent og fremmet og til sammen er ikke dette en god kombinasjon. De bygger hverandre bare opp til at det til slutt virker helt uoverkommelig for meg å skulle gjøre ting jeg gruer meg for.

 

Som du sikkert forstår er det ikke jeg som har foreslått en innleggelse. Det har blitt «bestemt» av andre, men siden det er snakk om frivillig innleggelse så bestemmer jeg til syvende og sist, til nå har jeg bare hengt på i prosessen fordi jeg vet at jeg kan ta valget om å reise dit eller ikke senere, men nå begynner «senere» å nærme seg og jeg begynner å uroe meg/stresse meg selv opp…  

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[AnonymBruker]

Har du egentlig noe valg, hvis du vil videre med livet ditt?

Mange med somatiske sykdommer må igjennom ubehagelige sykehusopphold med forskjellige type operasjoner for å bli frisk, ingen velger å bli liggende hjemme med blindtarmsbetennelse, for å ta et eksempel.

 

Nei du har sikkert rett i at jeg ikke har noe valg om jeg ikke vil tilbringe resten av livet mitt slik ting er nå og det ønsker jeg ikke. Samtidig er det fryktelig skummelt å ta et valg om "å kjempe" for seg selv og mot seg selv på mange vis.

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[Kayia]

Ja du har rett i at det å unnvike ubehag er en del av det jeg sliter med, det samme er angsten for alt som er ukjent og fremmet og til sammen er ikke dette en god kombinasjon. De bygger hverandre bare opp til at det til slutt virker helt uoverkommelig for meg å skulle gjøre ting jeg gruer meg for.

 

Som du sikkert forstår er det ikke jeg som har foreslått en innleggelse. Det har blitt «bestemt» av andre, men siden det er snakk om frivillig innleggelse så bestemmer jeg til syvende og sist, til nå har jeg bare hengt på i prosessen fordi jeg vet at jeg kan ta valget om å reise dit eller ikke senere, men nå begynner «senere» å nærme seg og jeg begynner å uroe meg/stresse meg selv opp…  

Din løsning - unnvikelse - holder deg på stedet hvil, og det har du erfart til nå. Gi det anbefalte alternativen den sjansen det fortjener og prøv å skill mellom ubehag på kort sikt og effekt på lang sikt. 

 

Jeg gjetter at du ikke syns det er behagelig å leve med de de begrensninger angst og unnvikelse har på livet ditt. Grip sjansen du nå har til å få det bedre

[frosken]

 

Er en form for trygghet å bli i det kjente, selv om det heller ikke er der jeg ønsker å være... Er vel derfor jeg er så i tvil, fordi jeg forstår jo at dette kanskje er muligheten jeg trenger for å komme videre i livet. 

Anonymous poster hash: 22de9...e95

 

Dette er det samme prinsippet som følges når sterkt overvektige evt. velger å fortsette å leve ekstremt usunt, samtidig som de sterkt ønsker å gå ned i vekt.  Kortsiktig behovstilfredsstillelse kan virke ødeleggende for langsiktige mål. Det er NÅ du har muligheten til endring, ikke gitt at du får samme mulighet igjen om du avslår nå.

[AnonymBruker]

Din løsning - unnvikelse - holder deg på stedet hvil, og det har du erfart til nå. Gi det anbefalte alternativen den sjansen det fortjener og prøv å skill mellom ubehag på kort sikt og effekt på lang sikt. 

 

Jeg gjetter at du ikke syns det er behagelig å leve med de de begrensninger angst og unnvikelse har på livet ditt. Grip sjansen du nå har til å få det bedre

 

Du har helt rett i at jeg ikke liker det livet jeg lever nå med de begrensningene angsten og jeg selv lager. Jeg føler meg fanget i en tilstand jeg ikke kommer meg ut av og det fører bare til at jeg blir deprimert i tillegg til alt det andre. Skal forsøke å holde fokuset på det som er viktig nå i første omgang og det er å ta et riktig valg og stå i det valget jeg tar, uten å la tvilen få styre som den bruker å gjøre.

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[Kayia]

Du har helt rett i at jeg ikke liker det livet jeg lever nå med de begrensningene angsten og jeg selv lager. Jeg føler meg fanget i en tilstand jeg ikke kommer meg ut av og det fører bare til at jeg blir deprimert i tillegg til alt det andre. Skal forsøke å holde fokuset på det som er viktig nå i første omgang og det er å ta et riktig valg og stå i det valget jeg tar, uten å la tvilen få styre som den bruker å gjøre.

Flott. Dette er det beste du kan gjøre for deg selv. Om du skulle komme til å tvile igjen før innleggelse syns jeg du skal lese denne tråden pånytt i stedefor å la deg overbevise av egne tvilstanker

[AnonymBruker]

Dette er det samme prinsippet som følges når sterkt overvektige evt. velger å fortsette å leve ekstremt usunt, samtidig som de sterkt ønsker å gå ned i vekt.  Kortsiktig behovstilfredsstillelse kan virke ødeleggende for langsiktige mål. Det er NÅ du har muligheten til endring, ikke gitt at du får samme mulighet igjen om du avslår nå.

 

Ja det er vel kortsiktig jeg tenker, unngå mest mulig ubehag og utfordringer selv om det ikke virker positivt på litt lengre sikt. Det er vel kanskje min eneste sjanse til å gjøre noe med situasjonen. Satt akkurat å leste over noen gamle notater (tanker jeg gjorde meg for et års tid tilbake) og de samme tingene jeg skrev der, er de samme tingene jeg sliter med i dag. Det fikk meg virkelig til å innse hvor lite som har skjedd siden da og at jeg kanskje trenger denne innleggelsen for å komme meg videre i livet...

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[AnonymBruker]

Flott. Dette er det beste du kan gjøre for deg selv. Om du skulle komme til å tvile igjen før innleggelse syns jeg du skal lese denne tråden pånytt i stedefor å la deg overbevise av egne tvilstanker

 

Takk for tipset. Skal krysse av tråden som en favoritt, slik at jeg lettere finner den igjen når jeg trenger den. For av erfaring så kommer tvilen ikke til å slutte å plage meg med det første. Vanligvis tviler jeg på de valgene jeg tar helt til det er for sent å endre dem eller at jeg ikke klarer å ta et valg og at jeg dermed automatisk velger å fortsette som før...

Anonymous poster hash: 22de9...e95

[AnonymBruker]

Enig i at hun bør gi det en sjans, - men i MYE lengre tid enn et par dager. Med så mye motstand mot innleggelsen, er det ikke gitt at hun vil synes den er uten ubehag. Det gjelder å ikke gi seg selv muligheten til å snu før man er fremme.

 

Ble nysgjerrig på hvor lang tid du mener er nok tid til å kunne vurdere om man skal bli eller reise hjem? Og hva mener du med "å ikke gi seg selv muligheten til å snu før man er fremme"? 

Anonymous poster hash: 22de9...e95