For et kaos...

[Rette Problemet]

Livet mitt er totalt mislykket. Jeg har ikke klart det jeg ville. Jeg har ikke klart det som forventes av meg, engang. Jeg lever som en folkefiende, nærmest... det virker jo som alle syns jeg er avskyelig. Men jeg tenker likevel at det ikke er jeg som har problemer, men alle andre. Når de syns jeg er ubehagelig er det jo de som er laverestående mennesker!

 

...

 

Men når jeg prater med andre, inkludert min terapeut, så er jeg så veloppdragen, atte... blir aldri revet med av følelser. Analyserer alt sønder og sammen, dog.

 

Føles som jeg er en vandrende trykkoker. Ingenting kommer til å skje, men det er jo ikke noe godt liv. Og det er det, og - ingenting kommer til å skje - alt forblir som før.

 

Så hva er poenget? Ingenting betyr noe som helst. Alle skal dø, til og med. Jeg selv er for feig til å f.eks. være soldat, altså ta risiko for en god sak - skulle nødvendigheten oppstå på nytt her til lands.

 

Jeg er et helt patetisk menneske. Jeg eier ikke moral.

 

Men nok selvbebreidelser - det er jo ikke et riktig handling det heller.

 

Jeg er bare så lei av et totalt meningsløst, bortkastet liv, hvis saldo målt i nytte for menneskeheten går med stort underskudd selv om jeg har evnene til noe stort.

 

Så, nei... jeg fortsetter å gå i terapi for jeg liker å prate med terapeuten. Og jeg gjør mye av det jeg blir utfordret på. Men troen på at det har noe for seg? Nei, den har jeg ikke. Men hvem ellers skulle være vennen min. Nå er ikke terapeuten vennen min, jeg er bare en klient, det er bare jeg som er ekstremt selskapssyk. Ganske latterlig dette og...

 

...

 

Jeg syns ofte det virker som om psykiatrien har oversett endel av den kunnskapen om menneskene som finnes i litteraturen - århundrer med skildringer av - ja - stort sett dramatiske psyker. Og i en roman kunne noen godt forklart problemet mitt som en følge av umoral og udydelig som menneske. Men nei, her vil ikke psykiatrien høre, den kommer drassende med disse sterile sykdomsbeskrivelsene... som per definisjon ikke tar høyde årsaker.

 

De terapeutene jeg har hatt har i alle fall bare tenkt som en diagnosemanual. De har spurt etter ting, og hvis jeg forteller om A så kan de bli interessert i A, og spørre mer om de andre bokstavene i dette alfabetet... hos en terapeut snakker vi det norske alfabetet, men sier jeg B, kan en jo like gjerne ende opp med et gresk, selv om man helt sikkert har en annen form på B der.

 

Når man liksom kan følge tankene terapeuten har... det er litt latterlig igrunn, for det er så surrealistisk! Banalt er det.

 

Har man bisarre gleder kan man jo gjerne leke rundt med disse terapeutene, i alle fall hvis man ikke havner hos noen spesielt begavede menneskekjennere. En kunne jo lekt med ulike diagnoser hos de ulike - det ville ikke vakt mistanke, for det virker jo som de fleste pasienter har ulike diagnoser hos de ulike terapeutene uansett.

 

Som sagt, mitt liv er totalt meningsløst, men det er virkeligheten også, så jeg skjønner ikke disse menneskene som durer rundt hit og dit, som målbevisste maur. Eller jo, jeg skjønner det, de mangler jo ikke det grunnleggende; moral.