Er selvskading alltid knyttet til EUPF?

[Gjest]

Du svarte jo selv på dette spørsmålet i din første kommentar i tråden :-)

Jeg skrev at mesteparten av selvskaderne har eupf.  Det er noe jeg har fått inntrykk av.  Men når NHD gir utrykk for at det nesten ikke er noen utenom eupf og motebølgen så ble jeg overasket. Hadde jeg visst hvordan spørsmålet ble oppfattet så hadde jeg ikke spurt.

[AnonymBruker]

Menneskelig adferd og psykiatri er biologi og ikke matematikk eller fysikk. Dvs at det er stor variasjon.

 

Derfor vil et slikt spørsmål som inneholder "alltid" måtte besvares med nei.

 

"Før i tiden" var gjentatt selvskading svært ofte / nesten alltid knyttet til eupf selv om vi også så enkelttilfeller uten eupf.

 

Nå, i internetts og de sosiale mediers tid, ser vi en trend "på siden" av det klassisk psykiatriske. Det utvikler seg motebølger hvor det som tidligere av alle ble sett på som sykt og uønsket, nå internt gir status og applaus. Selvskading er en slik motebølge sammen med ekstrem slanking og suicidaladferd.

 

Mener du at selvskading blant dem som ikke har EUPF-diagnosen gjør det fordi det er en slags mote? For meg er det i hvert fall ikke sånn. Jeg forbinder det med mye skam og vil i hvert fall ikke at andre skal se det (gjør det derfor ikke på armer for eksempel). At selvskading for noen kan gi status og applaus har jeg aldri hørt før.

Anonymous poster hash: 7886f...3ff

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har jeg virkelig blitt så dårlig til å uttrykke meg tydelig? Jeg får prøve igjen.

 

Min erfaring er at de fleste med repetert selvskading har eupf.

 

I tillegg er det en betydelig gruppe med ulike andre psykiatriske diagnoser.

 

De siste 15  årene har vi i tillegg fått en del nettsamfunn, blogger etc for forherliger selvskading og hvor det å skade seg gir status innad i gruppen.

[missmas]

Jeg skadet meg aldri for å lindre en psykisk smerte, (den var så stor at jeg orket ikke skade meg før den var over). Jeg bare hørte om selvskading og fant fenomenet tiltrekkende, og jeg skadet meg for at det skulle vises og jeg skulle få arr. Jeg hadde et enormt sinne fordi jeg var ubehandlet bipolar og ante ikke hva som feilet meg. Jeg var overbevist om at jeg hadde EUPF, men har aldri fått den diagnosen, og heller aldri følt for å selvskade meg etter at jeg fikk diagnose og medisin (litium). Da hadde jeg jo fått den hjelpen jeg trengte og behøvde ikke skrike etter hjelp ved å kutte meg opp.

[AnonymBruker]

Har jeg virkelig blitt så dårlig til å uttrykke meg tydelig? Jeg får prøve igjen.

 

Min erfaring er at de fleste med repetert selvskading har eupf.

 

I tillegg er det en betydelig gruppe med ulike andre psykiatriske diagnoser.

 

De siste 15  årene har vi i tillegg fått en del nettsamfunn, blogger etc for forherliger selvskading og hvor det å skade seg gir status innad i gruppen.

 

Ok, nå skjønte jeg bedre hva du mente

Anonymous poster hash: 7886f...3ff

[FjellOgDalar]

Jeg har ikke eupf, eller andre personlighetsrelaterte diagnoser. I sin tid tok en psykiater affære og utredet meg grundig, fordi den manglet så godt som totalt. En psykolog hadde bare skrevet en uspesifisert personlighetsforstyrrelse uten å ha foretatt noen konkret urtredning. Min diagnose er bipolar 2, og jeg har i hovedsak under sykdomsperioder med depresjon. Ikke imellom dem.

 

Det er tragisk at det finnes slik romantisering rundt dette med selvskading rundt om kring, for det medfører fordommer og slår negativt ut for de som virkelig SLITER med det. Jeg husker da jeg begynte å streve med det på nittitallet. Ante ingenting om det, og trodde jeg virkelig var galere enn galest. Oppfatninger om at slikt var rop på oppmerksomhet rådet, men jeg gjorde alt som sto i min makt for å skjule det. Jeg har alltid gjort det. Veldig mange som skader seg befinner seg i en bunnløs avgrunn av skam.