Når er det lov å gi opp?

[AnonymBruker]

Kalles det «motivert for endring» bare fordi jeg ikke ønsker å fortsette å leve på den måten jeg gjør, at jeg da heller vil dø? Jeg har ingen eget driv i meg, tror ikke på at jeg klarer noe som helst og ikke vet jeg om jeg klarer å stå i ubehag over tid, helst vil jeg bare slippe å gjøre noe som helst. Hvordan kan det fremstå som motivert? Ja jeg møter opp og holder avtaler, men om jeg må gjøre noe for min egen del stopper det helt opp. Jeg vet jo at jeg ikke har godt av å isolere meg og være passiv, men jeg klarer ikke komme meg utenfor døra om jeg ikke skal noe sted, det er vanskelig nok å komme seg ut da, enda da vet jeg det i god tid og kan forberede meg så lenge jeg behøver for å klare gjennomføre det. Å gjøre noe spontant eller av lyst skjer ikke lengere, alt er bare grått og trist. Når er det lov til å gi seg selv opp, hvor mye lengere er det meningen jeg skal holde ut? Innse at det ikke nytter, at behandlingen ikke fører frem? De sier jeg ikke har fått riktig hjelp siden jeg ikke har blitt bra, men finnes det egentlig noe/noen som kan hjelpe meg – jeg har jo jobbet med det i flere år, møtt opp og gjort det jeg har fått beskjed om mellom timene...    

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[ISW]

Tanker om død er jo stort sett tanker om behov for endring, men at man ikke finner noen annen utvei. De færreste ser vel noen glede i å råtne under jorda (beklager et ekkelt bilde, men døden er ikke glamorøs).

 

Det finnes ingenting som heter en psykisk lidelse som ikke kan behandles. Psykiske lidelser er ikke sånn som ALS, rabies eller kugalskap, at man ved diagnose X bare er dømt til døden, gitt noe tid. Det er ikke alle psykiske lidelser som kan kureres 100%, men man kan stort sett alltid leve et meningsfullt liv.

 

Det er nok som det er sagt; behandlingen du har fått har kanskje ikke vært riktig. Et annet viktig element er at du selv må gå inn for å bli frisk. Alt er bedre enn å ligge under jorda, så det er ikke noe du bør betrakte som et godt alternativ. Da har du egentlig bare ett valg.

[Gjest]

Du skriver at de sier at du ikke har fått riktig behandling.. Gir ikke det deg håp?

[AnonymBruker]

Føler det bare er noe de sier for at jeg ikke skal gi opp, men jeg har mistet håpet om at ting kan endre seg. Er sikkert meg det er noe feil med som ikke vet om jeg orker å fortsette, føler jeg ikke kommer noen vei. Blir på en måte som at grunnårsaken til problemene mine ikke forsvinner, selv om symptomene det gir (depresjon + angst) kan lette litt i perioder, så kommer de alltid tilbake igjen. Er en «ond sirkel» som bare repeterer seg selv, og fordi jeg vet at det ikke blir varig endring på problemene vet jeg ikke hvor mye mer jeg orker heller. Tror det er derfor jeg ikke orker å håpe på noe som helst og at jeg ikke klarer å motivere meg selv. At jeg rett og slett ikke går inn for å bli frisk, at det er min feil at jeg er som jeg er, til tross for at jeg har vært i behandling lenge...

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Hvorfor tror du at det er noe de bare sier for at du ikke skal gi opp? Hvorfor skulle de ikke være ærlig med deg? Har de konkretisert hva som har vært feil og informert deg om hvordan planen er videre?

[stjernestøv]

Gi opp, å dø? Å gi opp trenger ikke å bety døden, men det kan bety uføretrygd og at systemet gir deg opp. Ingen forventer noe av deg lenger, du kan bare "leve livet" og gjøre ingenting. Du blir en skygge som ingen ser, som sunket i jorden for du er gitt opp. Hvis noen har tro på deg, vær snill å tro på det....ikke gi deg selv opp.

[Gjest Gargamel]

Det er aldri lov å gi opp. Hvis du tenker på selvmord er det viktig at du tar det opp med en profesjonell.

 

Selv om livet er trist nå kan det bli fantastisk i fremtiden.

[stjernestøv]

Det er aldri lov å gi opp. Hvis du tenker på selvmord er det viktig at du tar det opp med en profesjonell.

 

Selv om livet er trist nå kan det bli fantastisk i fremtiden.

Det er viktig å være realistisk også, for noen blir ikke livet fantastisk men det kan bli bedre. Når en har kroniske lidelser må en nyte de gode stundene som finnes, selv om ting ikke er fantastisk. Noen må ta til takke med mindre.

[frosken]

Når jeg leser det du skriver, så synes jeg det virker som om du for tiden lar behandlingsapparatet være de som har tro på at ting kan endres, mens du selv trygt graver deg ned i en grøft hvor det ser ut som om ingenting kan endres. Det er bra at behandlingsapparatet prøver å motivere deg for ny behandling, men på et eller annet tidspunkt er det du selv som må velge å gjøre et forsøk. De kan ikke velge for deg, og de kan ikke sørge for endring for deg.

[laban]

Når en har kroniske lidelser, må en nyte de gode stundene som finnes, selv om ting ikke er fantastisk. Noen må ta til takke med mindre.

Det der gjelder faktisk svært mange av oss, enten vi har kroniske lidelser eller ikke

Det er stort sett bare i fantasien at livet er fantastisk. Ikke dermed sagt at alt bare er vondt og vanskelig. Livet er en gave, men også en oppgave.

[stjernestøv]

Det der gjelder faktisk svært mange av oss, enten vi har kroniske lidelser eller ikke

Det er stort sett bare i fantasien at livet er fantastisk. Ikke dermed sagt at alt bare er vondt og vanskelig. Livet er en gave, men også en oppgave.

Enig i det ja

[AnonymBruker]

Gi opp, å dø? Å gi opp trenger ikke å bety døden, men det kan bety uføretrygd og at systemet gir deg opp. Ingen forventer noe av deg lenger, du kan bare "leve livet" og gjøre ingenting. Du blir en skygge som ingen ser, som sunket i jorden for du er gitt opp. Hvis noen har tro på deg, vær snill å tro på det....ikke gi deg selv opp.

 

 

At noen har tro på meg gjør det bare verre, ikke nok med at jeg skuffer meg selv – da skuffer jeg noen andre også. Da er det lettere å bli gitt opp av andre, så slipper jeg å føle på forventningene deres, de jeg ikke klarer å innfri uansett.  

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[frosken]

 

At noen har tro på meg gjør det bare verre, ikke nok med at jeg skuffer meg selv – da skuffer jeg noen andre også. Da er det lettere å bli gitt opp av andre, så slipper jeg å føle på forventningene deres, de jeg ikke klarer å innfri uansett.  

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Har du erfaring med å bli gitt opp av behandlingsapparatet? Å få beskjed om at de ikke har noen behandling å tilby? Hvordan opplevde du i såfall det?

[AnonymBruker]

Når jeg leser det du skriver, så synes jeg det virker som om du for tiden lar behandlingsapparatet være de som har tro på at ting kan endres, mens du selv trygt graver deg ned i en grøft hvor det ser ut som om ingenting kan endres. Det er bra at behandlingsapparatet prøver å motivere deg for ny behandling, men på et eller annet tidspunkt er det du selv som må velge å gjøre et forsøk. De kan ikke velge for deg, og de kan ikke sørge for endring for deg.

 

Det er det som gjør det så håpløst, at det er jeg som må sørge for å skape en endring for meg selv. Jeg kommer ikke til å klare å gjennomføre det - det er derfor jeg ikke har tro på at det blir bedre, jeg tror ikke på meg selv... Derfor er det som du skriver tryggest å grave seg ned, da slipper jeg i det minste å bli skuffet igjen.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[AnonymBruker]

Har du erfaring med å bli gitt opp av behandlingsapparatet? Å få beskjed om at de ikke har noen behandling å tilby? Hvordan opplevde du i såfall det?

 

Nei de har ikke gitt meg opp enda, det er det jeg selv som har gjort. Det sier seg vel egentlig selv at de ikke kan hjelpe meg, jeg har jo ikke blitt bedre selv om jeg har gått i behandling lenge, møtt opp og gjort det de ber meg om, hvorfor blir jeg ikke bedre da - feilen må jo ligge hos meg.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[frosken]

 

Det er det som gjør det så håpløst, at det er jeg som må sørge for å skape en endring for meg selv. Jeg kommer ikke til å klare å gjennomføre det - det er derfor jeg ikke har tro på at det blir bedre, jeg tror ikke på meg selv... Derfor er det som du skriver tryggest å grave seg ned, da slipper jeg i det minste å bli skuffet igjen.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Du kan resten av livet velge å bli værende nede i grøfta di, så for variasjonens skyld så kunne du jo prøve å gjennomføre det planlagte behandlingsopplegget før du flytter deg ned i grøfta igjen. Du vil få uendelige muligheter til å bevise at ingenting nytter også i fremtiden.

[frosken]

 

Nei de har ikke gitt meg opp enda, det er det jeg selv som har gjort. Det sier seg vel egentlig selv at de ikke kan hjelpe meg, jeg har jo ikke blitt bedre selv om jeg har gått i behandling lenge, møtt opp og gjort det de ber meg om, hvorfor blir jeg ikke bedre da - feilen må jo ligge hos meg.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Du har tydeligvis betydelig motstand mot å stå i ubehagelige følelser, så jeg vet ikke helt hvor mye tro jeg har på at du vil oppnå endring siden du insisterer så veldig på at ingenting er mulig. Kanskje er behandlingsapparatet for mye på giversiden i forhold til deg, kanskje du ville ha tjent på å måtte kjempe mer for å få tilgang til den ressursen som behandling er?

 

Jeg tenker at du leker med ilden når du så hemningsløst gir deg hen til motviljen, håpløshetsfølelsen, den manglende motivasjonen osv.

[frosken]

 

At noen har tro på meg gjør det bare verre, ikke nok med at jeg skuffer meg selv – da skuffer jeg noen andre også. Da er det lettere å bli gitt opp av andre, så slipper jeg å føle på forventningene deres, de jeg ikke klarer å innfri uansett.  

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Her tror jeg ikke du vet hva du snakker om. Foreslår at du leser stjernestøv sitt innlegg en gang til.

[AnonymBruker]

Du har tydeligvis betydelig motstand mot å stå i ubehagelige følelser, så jeg vet ikke helt hvor mye tro jeg har på at du vil oppnå endring siden du insisterer så veldig på at ingenting er mulig. Kanskje er behandlingsapparatet for mye på giversiden i forhold til deg, kanskje du ville ha tjent på å måtte kjempe mer for å få tilgang til den ressursen som behandling er?

 

Jeg tenker at du leker med ilden når du så hemningsløst gir deg hen til motviljen, håpløshetsfølelsen, den manglende motivasjonen osv.

 

Jeg fortjener ikke hjelp - jeg vet det! Det er derfor jeg prøver å finne ut av når det er ok å gi opp, hvor mye mer kan jeg egentlig gjøre? Jeg vet ikke om jeg klarer å ta i mot noe hjelp, langt mindre kjempe for meg selv. Vil ikke ta opp plass og ressurser som andre har bedre nytte av, det er ikke riktig og det er derfor jeg ikke vet om jeg kan ta i mot hjelp. Hva er sjansen min for å lykkes?

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[AnonymBruker]

Her tror jeg ikke du vet hva du snakker om. Foreslår at du leser stjernestøv sitt innlegg en gang til.

 

Har lest det på nytt, men forstår ikke hva du mener at jeg ikke har forstått... Det er vondt å skulle skuffe andre gang på gang - kan de ikke bare innse at jeg er håpløs og at det er meningsløst å tro på meg?

Anonymous poster hash: d37a8...c11