Når er det lov å gi opp?

[Gjest]

Uff, dette minner meg så mye om meg og hvordan jeg var og holdt på..

Anbefaler deg på det sterkeste å lese svarene du har fått en gang til.

[AnonymBruker]

finn deg en hobby. Noe du får til. kanskje du da får bedre selvtillit

Anonymous poster hash: 25fba...be9

[frosken]

 

Har lest det på nytt, men forstår ikke hva du mener at jeg ikke har forstått... Det er vondt å skulle skuffe andre gang på gang - kan de ikke bare innse at jeg er håpløs og at det er meningsløst å tro på meg?

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Kanskje du blir nødt til å erfare smerten det vil innebære at de gir deg opp og stopper tilgang til behandling.

[AnonymBruker]

Kanskje du blir nødt til å erfare smerten det vil innebære at de gir deg opp og stopper tilgang til behandling.

 

Om det er den samme smerten som av å bli forlatt, så vet jeg godt hvordan det kjennes ut. Er faktisk i ferd med å avslutte noe som har betydd mye den siste tiden, det smerter mye - så mye at jeg heller vil skyve de unna meg enn å føle meg forlatt...  

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[frosken]

 

Om det er den samme smerten som av å bli forlatt, så vet jeg godt hvordan det kjennes ut. Er faktisk i ferd med å avslutte noe som har betydd mye den siste tiden, det smerter mye - så mye at jeg heller vil skyve de unna meg enn å føle meg forlatt...  

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Jeg merker at jeg er ambivalent i forhold til det å fortsette å svare deg. Jeg får litt lyst til å si "ok, gjør akkurat som du har lyst til. Unnvik alt som er vanskelig, bli sittende hjemme og sture, sørg for å få behandlingsapparatet til å gi deg opp - og så kan du jo finne ut av hvordan det vil bli".  Grunnen til at jeg får lyst til å si det, er at det virker litt som om jo mer vi forsøker å oppmuntre deg til å bruke det behandlingstilbudet som er planlagt optimalt, jo mer gir du deg hen til motstanden og fortvilelsen. Jeg får lyst til å dytte ansvaret tilbake til deg selv. Ditt liv, ditt ansvar.

 

Jeg håper for din del at du mobiliserer viljen din og møter til planlagt innleggelse, og at du ikke tillater deg selv å sabotere deg selv på denne måten.  Jeg er ikke i tvil om at det finnes muligheter for endring, men jeg er heller ikke i tvil om at du er i stand til å sabotere deg selv i en slik grad at behandling blir mislykket.

[AnonymBruker]

Jeg merker at jeg er ambivalent i forhold til det å fortsette å svare deg. Jeg får litt lyst til å si "ok, gjør akkurat som du har lyst til. Unnvik alt som er vanskelig, bli sittende hjemme og sture, sørg for å få behandlingsapparatet til å gi deg opp - og så kan du jo finne ut av hvordan det vil bli".  Grunnen til at jeg får lyst til å si det, er at det virker litt som om jo mer vi forsøker å oppmuntre deg til å bruke det behandlingstilbudet som er planlagt optimalt, jo mer gir du deg hen til motstanden og fortvilelsen. Jeg får lyst til å dytte ansvaret tilbake til deg selv. Ditt liv, ditt ansvar.

 

Jeg håper for din del at du mobiliserer viljen din og møter til planlagt innleggelse, og at du ikke tillater deg selv å sabotere deg selv på denne måten.  Jeg er ikke i tvil om at det finnes muligheter for endring, men jeg er heller ikke i tvil om at du er i stand til å sabotere deg selv i en slik grad at behandling blir mislykket.

 

Jeg hadde også gitt meg selv opp, forstår ikke hvorfor noen holder ut med meg. Jeg vet jeg bare ødelegger alt, det gjør jeg alltid. Hater meg selv og hater det livet jeg lever, hvordan skal jeg da klare å mobilisere noe som helst - jeg orker ikke gjøre noe "for meg selv", jeg fortjener ikke hjelp!  

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest Gargamel]

Hvordan skulle du ønske at ting var?

[frosken]

 

Jeg hadde også gitt meg selv opp, forstår ikke hvorfor noen holder ut med meg. Jeg vet jeg bare ødelegger alt, det gjør jeg alltid. Hater meg selv og hater det livet jeg lever, hvordan skal jeg da klare å mobilisere noe som helst - jeg orker ikke gjøre noe "for meg selv", jeg fortjener ikke hjelp!  

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Jeg tror du må stoppe deg selv fra å ruse deg i denne selvforakten. Det er altfor enkelt å gi opp på denne måten, du som andre har en moralsk plikt til å gjøre det beste ut av de muligheter du har. Jeg har lyst til å si at nå er det nok, ta deg sammen og mobiliser kreftene dine i riktig retning. Samtidig har jeg ikke lyst til å gjøre deg enda mer fortvilet gjennom å si slike ting, men jeg velger å gjøre det i håp om at du verdsetter ærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg tror du må stoppe deg selv fra å ruse deg i denne selvforakten. Det er altfor enkelt å gi opp på denne måten, du som andre har en moralsk plikt til å gjøre det beste ut av de muligheter du har. Jeg har lyst til å si at nå er det nok, ta deg sammen og mobiliser kreftene dine i riktig retning. Samtidig har jeg ikke lyst til å gjøre deg enda mer fortvilet gjennom å si slike ting, men jeg velger å gjøre det i håp om at du verdsetter ærlighet.

 

Jeg setter pris på at folk er ærlige og jeg forstår det du og andre skriver. Har bare ikke krefter til å gjøre noe med saken. Men tror jeg logger av for noen timer, blir bare mer trist og fortvilet av å lese det dere skriver (ikke deres feil!) – forstår at dere har rett, jeg må slutte å ødelegge for meg selv, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det.

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Jeg setter pris på at folk er ærlige og jeg forstår det du og andre skriver. Har bare ikke krefter til å gjøre noe med saken. Men tror jeg logger av for noen timer, blir bare mer trist og fortvilet av å lese det dere skriver (ikke deres feil!) – forstår at dere har rett, jeg må slutte å ødelegge for meg selv, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det.  Anonymous poster hash: d37a8...c11

Hvordan du skal slutte å ødelegge for deg selv? Det gjør du ved å begynne å følge råd du får.

Hilsen ei med erfaring..

[AnonymBruker]

  

 

Jeg tror du må stoppe deg selv fra å ruse deg i denne selvforakten. Det er altfor enkelt å gi opp på denne måten, du som andre har en moralsk plikt til å gjøre det beste ut av de muligheter du har. Jeg har lyst til å si at nå er det nok, ta deg sammen og mobiliser kreftene dine i riktig retning. Samtidig har jeg ikke lyst til å gjøre deg enda mer fortvilet gjennom å si slike ting, men jeg velger å gjøre det i håp om at du verdsetter ærlighet.

 

 

Nå som jeg har fått det litt på avstand tror jeg at jeg forstår hva du mener når du skriver: «du må stoppe deg selv fra å ruse deg i denne selvforakten». Jeg «ødelegger meg selv» med å tenke nedlatende og negativt om meg selv hele tiden og jo mer jeg tenker, jo verre blir det. Til slutt ender jeg opp som «totalt verdiløs og mislykket» i mine egne øyne og da er veien inn i fortvilelsen, desperasjonen og håpløsheten kort. Det som er så vanskelig er å stoppe seg selv, det er nesten som at jeg ikke er bevisst det jeg holder på med, tankene spinner av sted ukontrollert og jeg innser ikke hva jeg holder på med og jeg ender med å grave meg selv ned til et stadium hvor eneste logiske løsningen er å gi opp… Skulle bare ønske jeg hadde noe eller noen som kunne hjelpe meg å stoppe i tide, før det går så langt, for det er så tungt stadig å falle så dypt.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Håper du klarer å snu snart.

Lykke til videre og god bedring.

[AnonymBruker]

Håper du klarer å snu snart.

Lykke til videre og god bedring.

 

Tusen takk.

 

Er ikke så flink til å endre måten jeg tenker på, er derfor jeg blir så fortvilet over meg selv som jeg gjør.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Tusen takk. Er ikke så flink til å endre måten jeg tenker på, er derfor jeg blir så fortvilet over meg selv som jeg gjør. Anonymous poster hash: d37a8...c11

Nei, jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver; du er _veldig_ motstandsdyktig. Jeg kom ingen vei med det jeg heller. Og jeg holdt på slik lenge.

Hvis du er som meg, så kommer du ikke videre du heller før du begynner å samarbeide med din behandler og gjøre noe aktivt med (følge) rådene du får.

Jeg har inntrykk av at du ikke følger noen av de rådene du får her på dol iallefall.. Men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg håper at du i hvertfall følger de råd du får av din behandler i RL og samarbeider med han/henne.

Håper også at du vil få riktig behandling. Din behandler har jo sagt at du ikke har fått riktig behandling. Håper du holder deg fast i det. Det er håp, men du må snu, er mltt råd.

Velment hilsen fra ei som kjenner seg igjen (men det trenger selvsagt ikke bety at det er slik for deg).

[AnonymBruker]

Nei, jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver; du er _veldig_ motstandsdyktig. Jeg kom ingen vei med det jeg heller. Og jeg holdt på slik lenge.

Hvis du er som meg, så kommer du ikke videre du heller før du begynner å samarbeide med din behandler og gjøre noe aktivt med (følge) rådene du får.

Jeg har inntrykk av at du ikke følger noen av de rådene du får her på dol iallefall.. Men jeg kan selvsagt ta feil. Jeg håper at du i hvertfall følger de råd du får av din behandler i RL og samarbeider med han/henne.

Håper også at du vil få riktig behandling. Din behandler har jo sagt at du ikke har fått riktig behandling. Håper du holder deg fast i det. Det er håp, men du må snu, er mltt råd.

Velment hilsen fra ei som kjenner seg igjen (men det trenger selvsagt ikke bety at det er slik for deg).

 

Jeg prøver å gjøre det dere foreslår, det er bare ikke så lett alltid. Som frosken skrev så skulle jeg «ta meg sammen og stoppe meg i å ødelegge for meg selv», men hvordan gjør jeg egentlig det? Jeg gikk unna PC’n i noen timer i går for jeg hadde det ikke bra, er ikke det å gjøre noe – selv om det bare virker midlertidig, ga det meg i hvert fall litt «fri» fra meg selv.

 

Vet ikke hvilke råd du mener jeg ikke følger – kan du komme med noen eksempler?

 

I RL er jeg nå inne i en tung periode nå, jeg er søkt inn til innleggelse, men der er det ventetid. De jeg har hatt best kontakt med så langt og som har holdt meg oppe den siste tiden skal avslutte oppfølgingen av meg om noen dager, og den behandleren jeg står igjen med da (min behandler på DPS) klarer jeg ikke samarbeide så bra med, kjemien stemmer ikke og jeg får en følelse av at h*n ikke forstår meg og at det ikke hjelper å snakke med vedkommende. Var der senest i dag og da fikk jeg igjen bekreftet det jeg føler om at vi ikke kommuniserer bra, det gjør at jeg føler jeg står veldig alene om å skulle «kjempe for meg selv» fremover, og det er ikke så lett å gjøre når jeg ikke «bryr meg om meg selv» - hvis du forstår hva jeg mener med det…       

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Jeg synes du skal lese svarene du har fått av frosken maaaaaange ganger, i ro og fred. Bruk god tid på det. La det synke svært godt inn, og ikke argumentere i mot. Stopp deg selv fra å argumentere i mot det hun har skrevet til deg. ta på deg andre briller enn du har hatt på hittil når du leser dem.

 

Jeg har for øvrig vært gjennom det frosken også skriver noe om; behandler sa til meg at det var nok og ønsket meg lykke til videre. Min verden raste da totalt sammen. Først da tok jeg meg sammen. Jeg unner deg ikke å oppleve dette, men for meg var det nødvendig for å våkne opp når ingenting annet funket. Jeg var som deg ekstremt motstandsdyktig og ingenting nådde inn. Jeg hadde argumenter i mot det aller meste. Jeg lurte meg selv, for å si det sånn, for jeg sa også til meg selv og andre at jeg prøver å følge råd.

 

Det var mange her inne som prøvde å få meg til å forstå, slik vi prøver å få deg til å forstå. De snakket til en vegg, akkurat som jeg opplever at vi gjør mht deg. Du hører hva vi sier, men alt kommer bare i retur "ja men....". Du argumenterer veldig mye og tar ikke til deg det vi skriver til deg skikkelig. Og hvis du er slik også mot dine behandlere i rl, så skjønner jeg godt at du ikke har kommet noe videre.

 

Beklager at jeg sier det, men det er bare vel ment. Og som frosken sier, så er jeg litt skeptisk med å si det fordi jeg ikke ønsker at du skal enda mer fortvilet. Men hvis du klarer å ta deg sammen, som frosken sier, våkne opp, begynn å ta ansvar for endring og ikke legg alt ansvaret over på dine hjelpere, så skal du se at du vil oppleve endring og bedring du også. 

 

Slutt å velte deg i selvmedlidenhet, ikke legg alt ansvaret (og jobben) over på dine hjelpere. Det er du som må gjennomføre råd og tiltak, selv om det koster mye. Du må være villig til å ta på deg ubehag i dag, for å oppnå en fordel i morgen. Og tro meg, det vil bli bedre. 

 

Jeg unner deg alt godt, så jeg håper du ikke misforstår meg. Jeg prøver bare å vise deg at jeg har vært som deg, jeg sto på stedet hvil lenge og kom ingen vei fordi jeg gjorde akkurat de samme feilene som du gjør. Endringen og bedringen (inkl bedring av angst og depresjon) kom først da jeg begynte å følge råd og ikke argumentere i mot alt. 

 

for øvrig: dette er en prosess som tar tid, det er ingen som sier at du må bygge hele huset på kort tid. Du må ta små skritt om gangen og ikke gape over alt på en gang, for da kan alt synes umulig. I hvertfall så følte jeg det slik. 

 

Du kan jo starte med å lese dette som frosken skriver, med andre briller. det er for øvrig et godt eks på råd du ikke følger:

 

''Unnvik alt som er vanskelig, bli sittende hjemme og sture, sørg for å få behandlingsapparatet til å gi deg opp - og så kan du jo finne ut av hvordan det vil bli".  Grunnen til at jeg får lyst til å si det, er at det virker litt som om jo mer vi forsøker å oppmuntre deg til å bruke det behandlingstilbudet som er planlagt optimalt, jo mer gir du deg hen til motstanden og fortvilelsen. Jeg får lyst til å dytte ansvaret tilbake til deg selv. Ditt liv, ditt ansvar.''

[Gjest]

En ting til: ja, jeg tror jeg forstår hva du mener med "ikke bryr meg om meg selv". Det var det jeg mente med at du velter deg i selvmedlidenhet.

Som sagt: ingenting er vondt ment og hvis det ikke er slik for deg så må du bare se bort fra det.

Ps. Jeg synes du virker som en snill person, og det er nok også mye derfor jeg for min del blir så engasjert i deg. Du fortjener å få det bra. Du må bare ta en helomvending for at du skal få det bra...

Endret 27. februar 2014 av hww

[AnonymBruker]

 

Jeg synes du skal lese svarene du har fått av frosken maaaaaange ganger, i ro og fred. Bruk god tid på det. La det synke svært godt inn, og ikke argumentere i mot. Stopp deg selv fra å argumentere i mot det hun har skrevet til deg. ta på deg andre briller enn du har hatt på hittil når du leser dem.

 

Jeg har for øvrig vært gjennom det frosken også skriver noe om; behandler sa til meg at det var nok og ønsket meg lykke til videre. Min verden raste da totalt sammen. Først da tok jeg meg sammen. Jeg unner deg ikke å oppleve dette, men for meg var det nødvendig for å våkne opp når ingenting annet funket. Jeg var som deg ekstremt motstandsdyktig og ingenting nådde inn. Jeg hadde argumenter i mot det aller meste. Jeg lurte meg selv, for å si det sånn, for jeg sa også til meg selv og andre at jeg prøver å følge råd.

 

Det var mange her inne som prøvde å få meg til å forstå, slik vi prøver å få deg til å forstå. De snakket til en vegg, akkurat som jeg opplever at vi gjør mht deg. Du hører hva vi sier, men alt kommer bare i retur "ja men....". Du argumenterer veldig mye og tar ikke til deg det vi skriver til deg skikkelig. Og hvis du er slik også mot dine behandlere i rl, så skjønner jeg godt at du ikke har kommet noe videre.

 

Beklager at jeg sier det, men det er bare vel ment. Og som frosken sier, så er jeg litt skeptisk med å si det fordi jeg ikke ønsker at du skal enda mer fortvilet. Men hvis du klarer å ta deg sammen, som frosken sier, våkne opp, begynn å ta ansvar for endring og ikke legg alt ansvaret over på dine hjelpere, så skal du se at du vil oppleve endring og bedring du også. 

 

Slutt å velte deg i selvmedlidenhet, ikke legg alt ansvaret (og jobben) over på dine hjelpere. Det er du som må gjennomføre råd og tiltak, selv om det koster mye. Du må være villig til å ta på deg ubehag i dag, for å oppnå en fordel i morgen. Og tro meg, det vil bli bedre. 

 

Jeg unner deg alt godt, så jeg håper du ikke misforstår meg. Jeg prøver bare å vise deg at jeg har vært som deg, jeg sto på stedet hvil lenge og kom ingen vei fordi jeg gjorde akkurat de samme feilene som du gjør. Endringen og bedringen (inkl bedring av angst og depresjon) kom først da jeg begynte å følge råd og ikke argumentere i mot alt. 

 

for øvrig: dette er en prosess som tar tid, det er ingen som sier at du må bygge hele huset på kort tid. Du må ta små skritt om gangen og ikke gape over alt på en gang, for da kan alt synes umulig. I hvertfall så følte jeg det slik. 

 

Du kan jo starte med å lese dette som frosken skriver, med andre briller. det er for øvrig et godt eks på råd du ikke følger:

 

''Unnvik alt som er vanskelig, bli sittende hjemme og sture, sørg for å få behandlingsapparatet til å gi deg opp - og så kan du jo finne ut av hvordan det vil bli".  Grunnen til at jeg får lyst til å si det, er at det virker litt som om jo mer vi forsøker å oppmuntre deg til å bruke det behandlingstilbudet som er planlagt optimalt, jo mer gir du deg hen til motstanden og fortvilelsen. Jeg får lyst til å dytte ansvaret tilbake til deg selv. Ditt liv, ditt ansvar.''

 

 

Tusen takk for utdypende svar!

 

Du må ha kommet langt fra der du var, for du har en enorm selvinnsikt som jeg ikke er i nærheten av å ha. Du skriver blant annet dette: "Jeg var som deg ekstremt motstandsdyktig og ingenting nådde inn. Jeg hadde argumenter i mot det aller meste. Jeg lurte meg selv, for å si det sånn, for jeg sa også til meg selv og andre at jeg prøver å følge råd."

 

Jeg kan forstå det dere sier om at jeg kanskje ikke er verdens beste til å ta til meg de råd jeg får, jeg kan jo ikke motbevise det på noen måte, men lurer jeg meg selv? Jeg føler virkelig jeg prøver så godt jeg kan og det er det som er så frustrerende.

 

Jeg ser ikke hva det er jeg gjør så feil og da er det veldig vanskelig å gjøre noe med det. Jeg prøver å gjøre noe konstruktivt for meg selv, jeg møter til timer (alltid forberedt), jeg velger å gå med på en innleggelse (enn så lenge i hvert fall...), jeg fortsetter i en gruppe jeg er i til tross for at jeg hadde lyst til å slutte og jeg prøver å lære av mine feil. Er ikke det å ta til seg råd, uansett om jeg har fått de her inne eller i RL?

 

Når jeg leser det du skriver, så kan jeg nesten ikke forstå at du har hatt det som meg en gang, du har virkelig klart å endre deg og det står det stor respekt av!

 

Igjen tusen takk for svar, ingen ting er som å høre om andres erfaringer - spesielt når de er av det positive slaget. Det er med på å gi meg et håp, selv om jeg ikke klarer å se det for meg selv enda, så er du i hvert fall et bevis på at det er mulig å gjøre noe med det!     

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[AnonymBruker]

Til frosken og alle andre som har svart meg, tusen takk for svar dere også!

 

Jeg vil beklage for at jeg er så lite mottagelig og at det er som å snakke med en vegg, det er virkelig ikke meningen. Jeg blir bare så fortvilet og da lar jeg følelsene gå foran fornuften, skal prøve å slutte med det - om ikke annet gå unna dataen for en stund til jeg har fått ting litt på avstand.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[frosken]

 

Til frosken og alle andre som har svart meg, tusen takk for svar dere også!

 

Jeg vil beklage for at jeg er så lite mottagelig og at det er som å snakke med en vegg, det er virkelig ikke meningen. Jeg blir bare så fortvilet og da lar jeg følelsene gå foran fornuften, skal prøve å slutte med det - om ikke annet gå unna dataen for en stund til jeg har fått ting litt på avstand.

Anonymous poster hash: d37a8...c11

 

Jeg synes det du skriver her er veldig fornuftig:-) Stopp når du graver deg for langt ned, ta en pause, prøv å få litt mer oversikt - og så kan du komme tilbake igjen.

 

Du skrev noe ovenfor i tråden som gjorde at jeg skjønte at du er inne i en vanskelig prosess i forhold til mennesker i behandlingsapparatet som tydeligvis betyr noe for deg. Jeg vet ikke om du har forholdt deg til behandleren din på dps lenge, eller om det er en ny behandler, men kanskje kan du jobbe med å være åpen med vedkommende om at du opplever at dere ikke har så god kontakt.  Det kan være en god øvingsoppgave for deg å være utforskende til hva det handler om at du opplever kontakten som ikke tilfredsstillende.