Når er det lov å gi opp?

[Gjest]

Tusen takk for utdypende svar! Du må ha kommet langt fra der du var, for du har en enorm selvinnsikt som jeg ikke er i nærheten av å ha. Du skriver blant annet dette: "Jeg var som deg ekstremt motstandsdyktig og ingenting nådde inn. Jeg hadde argumenter i mot det aller meste. Jeg lurte meg selv, for å si det sånn, for jeg sa også til meg selv og andre at jeg prøver å følge råd."  Jeg kan forstå det dere sier om at jeg kanskje ikke er verdens beste til å ta til meg de råd jeg får, jeg kan jo ikke motbevise det på noen måte, men lurer jeg meg selv? Jeg føler virkelig jeg prøver så godt jeg kan og det er det som er så frustrerende. Jeg ser ikke hva det er jeg gjør så feil og da er det veldig vanskelig å gjøre noe med det. Jeg prøver å gjøre noe konstruktivt for meg selv, jeg møter til timer (alltid forberedt), jeg velger å gå med på en innleggelse (enn så lenge i hvert fall...), jeg fortsetter i en gruppe jeg er i til tross for at jeg hadde lyst til å slutte og jeg prøver å lære av mine feil. Er ikke det å ta til seg råd, uansett om jeg har fått de her inne eller i RL? Når jeg leser det du skriver, så kan jeg nesten ikke forstå at du har hatt det som meg en gang, du har virkelig klart å endre deg og det står det stor respekt av! Igjen tusen takk for svar, ingen ting er som å høre om andres erfaringer - spesielt når de er av det positive slaget. Det er med på å gi meg et håp, selv om jeg ikke klarer å se det for meg selv enda, så er du i hvert fall et bevis på at det er mulig å gjøre noe med det!       Anonymous poster hash: d37a8...c11

Jo, det er å følge råd å møte opp presis, forberede deg, fortsette å holde ut i gruppa, si ja til en innleggelse osv. Veldig bra at du gjør dette, og det står det også stor respekt av.

Jobber du aktivt med tankene dine og det dere har diskutert i behandlingen mellom timene?

Du trenger ikke svare meg på disse spørsmålene. Gå inn i deg selv, kjenn godt etter, og vær 110% ærlig med deg selv.

Jeg er ikke i mål enda selv, men ja - jeg har vært i dine sko, og det er håp for deg også

[AnonymBruker]

Jeg synes det du skriver her er veldig fornuftig:-) Stopp når du graver deg for langt ned, ta en pause, prøv å få litt mer oversikt - og så kan du komme tilbake igjen.

 

Du skrev noe ovenfor i tråden som gjorde at jeg skjønte at du er inne i en vanskelig prosess i forhold til mennesker i behandlingsapparatet som tydeligvis betyr noe for deg. Jeg vet ikke om du har forholdt deg til behandleren din på dps lenge, eller om det er en ny behandler, men kanskje kan du jobbe med å være åpen med vedkommende om at du opplever at dere ikke har så god kontakt.  Det kan være en god øvingsoppgave for deg å være utforskende til hva det handler om at du opplever kontakten som ikke tilfredsstillende.

 

Fint å høre at jeg i det minste gjør en ting riktig da.

 

Jeg har gitt relasjonen til den behandleren jeg har nå flere sjanser, for å se om det bare er for at jeg har en dårlig dag det ikke fungerer, men det er det ikke. Jeg blir bare dårligere av å gå dit, for jeg blir så frustrert og fortvilet etterpå - det ødela resten av dagen i går. H*n vet at det ikke fungerer helt optimalt, og det har vært snakk om å evt. gjøre et behandlerbytte, men jeg er usikker på om det er lurt nå, siden det er h*n som er den som har hatt hovedansvaret for søknaden om innleggelse, selv om det er flere som har bidratt i prosessen.

 

Jeg er ikke så flink til å si rett ut det jeg mener, så det blir på en måte h*n som styrer samtalene mest og da føler jeg vi har fokus på feil ting, for eksempel hadde jeg skrevet ned noen punkter til timen i går, ting jeg er opptatt av og som jeg må få ryddet litt opp i tankene rundt og av disse tingene snakket vi om kun halvparten, resten ble ikke nevnt og fokuset var på de ting jeg ser på som mindre viktige. I tillegg føler jeg at vedkommende gjør meg mer forvirret enn nødvendig, da ting blir forklart på helt forskjellige måter, sett opp i mot det andre sier til meg - andre er i hvert fall så ærlige at de sier sannheten selv om jeg ikke alltid tar den like bra og muligens også "sorterer ut" hva jeg hører, det vil si at fokuset blir på de negative tingene som blir sakt. Heller det enn å få en dårlig bortforklaring / ikke si det som det er fordi jeg blir lei meg. 

 

Jeg er nok ikke så lett å kommunisere med og jeg har ikke så lett for å stole på folk og slippe de inn på meg, så mulig det er en del av problemet også. Men jeg føler meg bedre forstått av andre jeg har snakket med og da sitter jeg igjen med en helt annen følelse etter å ha vært der en time. Føler vi har fokus på helt forskjellige ting og at vi ofte snakker litt forbi hverandre, at jeg ikke får til å si det jeg mener (føler h*n ikke forstår meg) og det er en vond følelse å ha når man i utgangspunktet ikke har det bra fra før - det øker frustrasjonen min ytterligere...      

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Fint å høre at jeg i det minste gjør en ting riktig da.  Jeg har gitt relasjonen til den behandleren jeg har nå flere sjanser, for å se om det bare er for at jeg har en dårlig dag det ikke fungerer, men det er det ikke. Jeg blir bare dårligere av å gå dit, for jeg blir så frustrert og fortvilet etterpå - det ødela resten av dagen i går. H*n vet at det ikke fungerer helt optimalt, og det har vært snakk om å evt. gjøre et behandlerbytte, men jeg er usikker på om det er lurt nå, siden det er h*n som er den som har hatt hovedansvaret for søknaden om innleggelse, selv om det er flere som har bidratt i prosessen.  Jeg er ikke så flink til å si rett ut det jeg mener, så det blir på en måte h*n som styrer samtalene mest og da føler jeg vi har fokus på feil ting, for eksempel hadde jeg skrevet ned noen punkter til timen i går, ting jeg er opptatt av og som jeg må få ryddet litt opp i tankene rundt og av disse tingene snakket vi om kun halvparten, resten ble ikke nevnt og fokuset var på de ting jeg ser på som mindre viktige. I tillegg føler jeg at vedkommende gjør meg mer forvirret enn nødvendig, da ting blir forklart på helt forskjellige måter, sett opp i mot det andre sier til meg - andre er i hvert fall så ærlige at de sier sannheten selv om jeg ikke alltid tar den like bra og muligens også "sorterer ut" hva jeg hører, det vil si at fokuset blir på de negative tingene som blir sakt. Heller det enn å få en dårlig bortforklaring / ikke si det som det er fordi jeg blir lei meg.  Jeg er nok ikke så lett å kommunisere med og jeg har ikke så lett for å stole på folk og slippe de inn på meg, så mulig det er en del av problemet også. Men jeg føler meg bedre forstått av andre jeg har snakket med og da sitter jeg igjen med en helt annen følelse etter å ha vært der en time. Føler vi har fokus på helt forskjellige ting og at vi ofte snakker litt forbi hverandre, at jeg ikke får til å si det jeg mener (føler h*n ikke forstår meg) og det er en vond følelse å ha når man i utgangspunktet ikke har det bra fra før - det øker frustrasjonen min ytterligere...       Anonymous poster hash: d37a8...c11

Når jeg leser det du skriver her, tenker jeg at du burde byttet behandler. Det virker som du har prøvd lenge nok og gjort "din del" når det gjelder dette.

[AnonymBruker]

Jo, det er å følge råd å møte opp presis, forberede deg, fortsette å holde ut i gruppa, si ja til en innleggelse osv. Veldig bra at du gjør dette, og det står det også stor respekt av.

Jobber du aktivt med tankene dine og det dere har diskutert i behandlingen mellom timene?

Du trenger ikke svare meg på disse spørsmålene. Gå inn i deg selv, kjenn godt etter, og vær 110% ærlig med deg selv.

Jeg er ikke i mål enda selv, men ja - jeg har vært i dine sko, og det er håp for deg også

 

Takk

 

Du skriver at det er en stund siden du var som meg, men hvor lang tid tok det for deg å komme dit du er i dag...? Har du kun vært til samtaler på en poliklinikk/privatpraktiserende eller har du prøvd andre ting også (gruppe, dagbehandling, innleggelse m.m.)?  

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Jeg har gått i både gruppe og i individuell terapi. Har ikke prøvd dagbehandling og innleggelse.

Hos meg var det så ille her på dol at jeg ble utestengt herfra i ett år (og noen korte perioder før det). Tror det var i 2009. Men du holder ikke på slik jeg holdt på da, så det er egentlig noe annet. Poenget er bare å gi deg litt håp og vise at det er fullt mulig å komme videre.

Jeg kavet lenge, (alt startet i 2006/2007), selv om jeg hadde fremgang på noen områder. Jeg fulgte jo noen råd, og jeg gjennomførte flere vanskelige ting som samlivsbrudd, behandling hos bup pga min datter, hjelp fra barnevern, flytting, ny og vanskelig jobb pga min sterke sosiale angst osv. Men jeg tilegnet meg masse kunnskap og lærte mye om meg selv og andre. Mange råd jeg fikk her inne før fremgangen startet har jeg også hatt nytte av i ettertid. Sånn sett blir det vel feil å si at jeg sto på stedet hvil og ikke fulgte råd. Men hos meg stoppet det opp i 2008-2009 tror jeg, og jeg sto lenge på stedet hvil. Tror fremgangen startet i 2011-2012. Husker ikke eksakt.

Du bør være forberedt på at veien kan bli humpete. Noen ganger større humper enn andre. Det vil komme både nedoverbakker, tunge motbakker og rette, fine veier. I hovedsak ett skritt tilbake og to skritt frem. Det er også viktig at smører deg med tålmodighet og ikke gaper over alt på en gang. Som jeg skrev kan det synes uoverkommelig hvis du føler og vil endre "alt" på en gang. Det er også viktig at du ikke gir opp selv om alt er svart (har ikke vært flink til å takle det da men..).

Du har skrevet at de/behandlere har sagt at du har fått feil behandling og at du vil få annen behandling (?). Jeg synes det høres positivt ut og kan også være med å gi deg en ny og bedre start. Har de sagt noe om hva som vil bli annerledes?

Det gleder meg mye hvis mine erfaringer kan hjelpe deg. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å følge råd, selv om du har masse motstand i deg som sier at du ikke orker, makter, vil unnvike osv. Fremgangen vil sannsynligvis være størst da. Vær konstruktiv og fokusert på å mestre hverdagen. Ta opp ting du synes er vanskelig (selv om det evt er vanskelig å si det). Lytt godt til din behandler og tenk godt gjennom ting før du argumenterer i mot, til neste time. Er du fortsatt uenig neste time så tar du det opp. Selv om jeg sier at du skal være konstruktiv, så bør det være rom for å vise og ta opp ting som går på følelser også.

Dette er mine råd, og ingen fasit jeg har gjort masse feil gjennom hele prosessen, også etter at fremgangen startet, så jeg mener ikke å si at det er rosenrødt.

[AnonymBruker]

Jeg har gått i både gruppe og i individuell terapi. Har ikke prøvd dagbehandling og innleggelse.

Hos meg var det så ille her på dol at jeg ble utestengt herfra i ett år (og noen korte perioder før det). Tror det var i 2009. Men du holder ikke på slik jeg holdt på da, så det er egentlig noe annet. Poenget er bare å gi deg litt håp og vise at det er fullt mulig å komme videre.

Jeg kavet lenge, (alt startet i 2006/2007), selv om jeg hadde fremgang på noen områder. Jeg fulgte jo noen råd, og jeg gjennomførte flere vanskelige ting som samlivsbrudd, behandling hos bup pga min datter, hjelp fra barnevern, flytting, ny og vanskelig jobb pga min sterke sosiale angst osv. Men jeg tilegnet meg masse kunnskap og lærte mye om meg selv og andre. Mange råd jeg fikk her inne før fremgangen startet har jeg også hatt nytte av i ettertid. Sånn sett blir det vel feil å si at jeg sto på stedet hvil og ikke fulgte råd. Men hos meg stoppet det opp i 2008-2009 tror jeg, og jeg sto lenge på stedet hvil. Tror fremgangen startet i 2011-2012. Husker ikke eksakt.

Du bør være forberedt på at veien kan bli humpete. Noen ganger større humper enn andre. Det vil komme både nedoverbakker, tunge motbakker og rette, fine veier. I hovedsak ett skritt tilbake og to skritt frem. Det er også viktig at smører deg med tålmodighet og ikke gaper over alt på en gang. Som jeg skrev kan det synes uoverkommelig hvis du føler og vil endre "alt" på en gang. Det er også viktig at du ikke gir opp selv om alt er svart (har ikke vært flink til å takle det da men..).

Du har skrevet at de/behandlere har sagt at du har fått feil behandling og at du vil få annen behandling (?). Jeg synes det høres positivt ut og kan også være med å gi deg en ny og bedre start. Har de sagt noe om hva som vil bli annerledes?

Det gleder meg mye hvis mine erfaringer kan hjelpe deg. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å følge råd, selv om du har masse motstand i deg som sier at du ikke orker, makter, vil unnvike osv. Fremgangen vil sannsynligvis være størst da. Vær konstruktiv og fokusert på å mestre hverdagen. Ta opp ting du synes er vanskelig (selv om det evt er vanskelig å si det). Lytt godt til din behandler og tenk godt gjennom ting før du argumenterer i mot, til neste time. Er du fortsatt uenig neste time så tar du det opp. Selv om jeg sier at du skal være konstruktiv, så bør det være rom for å vise og ta opp ting som går på følelser også.

Dette er mine råd, og ingen fasit jeg har gjort masse feil gjennom hele prosessen, også etter at fremgangen startet, så jeg mener ikke å si at det er rosenrødt.

 

Igjen takk for utfyllende svar og mange gode råd.  

 

Høres ut som du hadde det veldig vanskelig på den tiden. Spesielt siden du også hadde personer rundt deg å ta hensyn til (ex og barna). Jeg har ingen andre jeg ødelegger for heldigvis, det er meg selv det går ut over - ok, så er jeg en bekymring for mine nærmeste, men de trenger jo ikke å bry seg om meg om de ikke orker, ingen som tvinger dem.

 

Vet ikke hva som gjorde at du ikke fikk være her inne på den tiden, men for meg fremstår du jo som en veldig hyggelig og omtenksom person, så jeg har litt vanskelig for å forstå hva det var du gjorde som var så galt - håper du har rett i at jeg ikke gjør det samme som det du gjorde da, for jeg mener ikke å gjøre noe galt her inne. Jeg trenger bare et sted jeg kan få ut litt frustrasjon og få litt støtte når ting er vanskelig, vet jeg kan virke negativ og lite motivert, men jeg ønsker jo ikke å leve som jeg gjør nå - aller helst skulle jeg vært frisk i går... 

 

Jeg har gått i samtaler over flere år nå. Har lært mye om meg selv og hva jeg bør/ikke bør gjøre, men jeg klarer ikke gjennomføre noe i praksis. Jeg klarer ikke jobbe med meg selv, utfordre meg selv alene og gjøre ting jeg er redd for - jo jeg gjør noe, men alltid innen mine egne rammer (trygghetstiltak) - aldri helt uten "forsikringer" mot det jeg frykter. Det er derfor jeg ikke kommer videre, kan ikke belage meg på å leve slik fremover, er avhengig av å ha ting på min måte for å fungere, men "min måte" samsvarer ikke med samfunnet sin/andre sine ideer. De vil at jeg skal prøve en innleggelse nettopp for å utfordre meg selv (alle mulige situasjoner i hverdagen hvor jeg ødelegger for meg selv med måten jeg tenker på) i praksis, siden jeg ikke klarer det på egen hånd. At jeg lærer meg noen nye måter å håndtere angst på, slik at jeg kan fortsette å utvikle meg ved hjelp av oppfølging poliklinisk når jeg kommer hjem igjen. At jeg skal kunne omgås mennesker rundt meg litt annerledes, stole på (åpne opp for andre måter å tenke på), være sosial - ikke isolere meg, samarbeide med andre (ikke gjøre ting kun på min måte), m.m. Så med "ny behandling" mener de at det er lurt av meg å forsøke en innleggelse, noe jeg så langt har gått med på (venter på plass), da jeg har jobbet både individuelt og i gruppe over tid uten å komme videre... 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Jeg var veldig syk og utagerende på dol på den tiden, men det er overhode ingen unnskyldning. Nei, du har IKKE gjort noe galt her inne (som jeg vet om i hvert fall), det kan du være helt trygg på. 

 

Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil leve som du gjør nå, og at du helst skulle vært frisk i går - det vet jeg mye om. Hold godt fast i dette, det gir både håp og motivasjon (det er min erfaring da).

 

Jeg er ingen fagperson, men jeg mener feilen hos deg ligger i det du skriver her:

 

"Har lært mye om meg selv og hva jeg bør/ikke bør gjøre, men jeg klarer ikke gjennomføre noe i praksis. Jeg klarer ikke jobbe med meg selv, utfordre meg selv alene og gjøre ting jeg er redd for - jo jeg gjør noe, men alltid innen mine egne rammer (trygghetstiltak) - aldri helt uten "forsikringer" mot det jeg frykter."

 

Ser du selv at du unngår å gjennomføre/handle fordi du ikke tør å gå utenfor komfortsonen din? For øvrig bra at du gjør noe, men du må gå et skritt videre og ut av komfortsonen din - da skal du se at det blir endringer i ønskelig retning.

 

"De vil at jeg skal prøve en innleggelse nettopp for å utfordre meg selv (alle mulige situasjoner i hverdagen hvor jeg ødelegger for meg selv med måten jeg tenker på) i praksis, siden jeg ikke klarer det på egen hånd. At jeg lærer meg noen nye måter å håndtere angst på, slik at jeg kan fortsette å utvikle meg ved hjelp av oppfølging poliklinisk når jeg kommer hjem igjen. At jeg skal kunne omgås mennesker rundt meg litt annerledes, stole på (åpne opp for andre måter å tenke på), være sosial - ikke isolere meg, samarbeide med andre (ikke gjøre ting kun på min måte), m.m. "

 

Dette synes jeg høres veldig, veldig bra ut for deg. Jeg har aldri vært innlagt, men om jeg var deg ville jeg utnyttet innleggelsen max til å øve på vanskelige inkl praktiske ting. Gi deg selv mulighet til å gå videre. Jeg føler meg rimelig sikker på at du klarer dette om du vil, ut fra hvordan du uttrykker ditt ønske om endring

Endret 28. februar 2014 av hww

[AnonymBruker]

Jeg var veldig syk og utagerende på dol på den tiden, men det er overhode ingen unnskyldning. Nei, du har IKKE gjort noe galt her inne (som jeg vet om i hvert fall), det kan du være helt trygg på. 

 

Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil leve som du gjør nå, og at du helst skulle vært frisk i går - det vet jeg mye om. Hold godt fast i dette, det gir både håp og motivasjon (det er min erfaring da).

 

Jeg er ingen fagperson, men jeg mener feilen hos deg ligger i det du skriver her:

 

"Har lært mye om meg selv og hva jeg bør/ikke bør gjøre, men jeg klarer ikke gjennomføre noe i praksis. Jeg klarer ikke jobbe med meg selv, utfordre meg selv alene og gjøre ting jeg er redd for - jo jeg gjør noe, men alltid innen mine egne rammer (trygghetstiltak) - aldri helt uten "forsikringer" mot det jeg frykter."

 

Ser du selv at du unngår å gjennomføre/handle fordi du ikke tør å gå utenfor komfortsonen din? For øvrig bra at du gjør noe, men du må gå et skritt videre og ut av komfortsonen din - da skal du se at det blir endringer i ønskelig retning.

 

"De vil at jeg skal prøve en innleggelse nettopp for å utfordre meg selv (alle mulige situasjoner i hverdagen hvor jeg ødelegger for meg selv med måten jeg tenker på) i praksis, siden jeg ikke klarer det på egen hånd. At jeg lærer meg noen nye måter å håndtere angst på, slik at jeg kan fortsette å utvikle meg ved hjelp av oppfølging poliklinisk når jeg kommer hjem igjen. At jeg skal kunne omgås mennesker rundt meg litt annerledes, stole på (åpne opp for andre måter å tenke på), være sosial - ikke isolere meg, samarbeide med andre (ikke gjøre ting kun på min måte), m.m. "

 

Dette synes jeg høres veldig, veldig bra ut for deg. Jeg har aldri vært innlagt, men om jeg var deg ville jeg utnyttet innleggelsen max til å øve på vanskelige inkl praktiske ting. Gi deg selv mulighet til å gå videre. Jeg føler meg rimelig sikker på at du klarer dette om du vil, ut fra hvordan du uttrykker ditt ønske om endring

 

Ja jeg har begynt å forstå at det er et problem at jeg unnviker vanskelige ting og at det er en endring her jeg absolutt trenger, selv hvor vanskelig det måtte være. Men det er dessverre stor forskjell på å prøve å fikse "problemer" kun ved tankens kraft i stedet for å faktisk gjøre noe med det i praksis. Jeg er mye bedre i å tenke på ting enn jeg er til å gjennomføre, så hadde jeg kunne løst alt kun med å tenke, tror jeg at ting ville vært annerledes.  

 

Er bare så ufattelig skummelt å skulle gi slipp på kontrollen jeg har skapt meg gjennom alle "trygghetstiltakene mine", samtidig som jeg må ta utfordringer jeg normalt sett unngår - blir liksom litt for mye på en gang...   

 

Jeg har vel fått en forståelse av at en innleggelse muligens ikke er så farlig som jeg skal ha det til å være, at det er noe jeg sannsynligvis kommer til å overleve, men samtidig vet jeg at det vil bli utfordrende og vanskelig og det er vel det som gjør at jeg fremdeles er i tvil - selv om jeg objektivt sett (når jeg leser det jeg skriver) forstår at jeg ikke bør være i tvil om hva jeg skal velge. 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Hvis du vil ha en endring, må du være villig til å (_gradvis_) ofre komfortsonen din.

[AnonymBruker]

Hvis du vil ha en endring, må du være villig til å (_gradvis_) ofre komfortsonen din.

 

Hvordan var du? Måtte du ha full kontroll i enhver situasjon, unngikk du alt ubehagelig og skummelt eller var det litt begge deler (eller noe annet)?

 

Hvordan klarte du å utvide komfortsonen din? Fikk du støtte av noen eller gjorde du det på egenhånd? Har du noen tips på hvordan jeg kan gjøre det, utenom "just do it"... Vet det er det som må til, men vet ikke hvordan jeg skal få det til - jeg er nesten villig til å fortsette som før for å unngå ubehag, selv om jeg vet at jeg da vil ødelegge enhver sjanse for et godt liv, så fastlåst er tanken om å beholde kontrollen...

 

Jeg sliter med å ha nyanser på ting, enten har jeg full kontroll eller ingen kontroll overhodet, enten har jeg masse angst eller så er jeg rolig, finnes ingen mellomting på en måte. Er dette noe jeg lurer meg selv til å tro på eller er det slik for alle andre også? 

 

Beklager hvis dette innlegget er med på å styrke det dere mener er "min motstand mot endring", er ikke slik det er ment - jeg spør fordi jeg vil prøve å gjøre noe med ting i stedet for å gi opp (slik jeg opprinnelig ønsket å gjøre når jeg startet denne tråden - så noe har endret seg på veien ).  

 

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Ja, jeg måtte ha full kontroll, og jeg unngikk veldig mye, men jeg måtte også tvinge meg noen ganger, Feks gå på foreldremøter.

Komfortsonen utvidet jeg ved trening og atter trening. Jeg gjorde mye i samarbeid med behandler - hn var min veileder og støtte, jeg var den som gjennomførte/trente/handlet. Anbefaler deg å gjøre det samme, og som jeg sa ville jeg utnyttet innleggelsen max til dette.

Selvfølgelig frister det for deg å fortsette i samme spor, da slipper du jo å gjøre ubehagelige ting, men det er vel ikke det du vil? Er du fornøyd med livet slik det er idag?

Nyanser: jeg har lært masse underveis og nå skjer det mer eller mindre automatisk at jeg for det neste ikke ser sort/hvitt på ting.

Jeg hadde ikke giddet å svare deg mer hvis jeg ikke la merke til at det har skjedd noen fremskritt hos deg disse dagene

[AnonymBruker]

Ja, jeg måtte ha full kontroll, og jeg unngikk veldig mye, men jeg måtte også tvinge meg noen ganger, Feks gå på foreldremøter.

Komfortsonen utvidet jeg ved trening og atter trening. Jeg gjorde mye i samarbeid med behandler - hn var min veileder og støtte, jeg var den som gjennomførte/trente/handlet. Anbefaler deg å gjøre det samme, og som jeg sa ville jeg utnyttet innleggelsen max til dette.

Selvfølgelig frister det for deg å fortsette i samme spor, da slipper du jo å gjøre ubehagelige ting, men det er vel ikke det du vil? Er du fornøyd med livet slik det er idag?

Nyanser: jeg har lært masse underveis og nå skjer det mer eller mindre automatisk at jeg for det neste ikke ser sort/hvitt på ting.

Jeg hadde ikke giddet å svare deg mer hvis jeg ikke la merke til at det har skjedd noen fremskritt hos deg disse dagene

 

Jeg ønsker jo ikke leve slik jeg gjør, har det ikke godt (trives ikke med meg selv), og fungerer ikke sosialt eller i arbeid. Hyggelig å høre at du mener jeg har hatt framskritt, føler vel egentlig ikke jeg har hatt så store framskritt selv, men innstillingen min er vel litt endret i hvert fall.

 

Hvordan taklet du forresten tvilen og tilbake stegene som sikkert kom til deg også?

Anonymous poster hash: d37a8...c11

[Gjest]

Jeg ønsker jo ikke leve slik jeg gjør, har det ikke godt (trives ikke med meg selv), og fungerer ikke sosialt eller i arbeid. Hyggelig å høre at du mener jeg har hatt framskritt, føler vel egentlig ikke jeg har hatt så store framskritt selv, men innstillingen min er vel litt endret i hvert fall.  Hvordan taklet du forresten tvilen og tilbake stegene som sikkert kom til deg også? Anonymous poster hash: d37a8...c11

Har som sagt vært så flink til å takle tilbakestegene.

Det er bra at innstillingen din er litt endret om ikke annet