Autoriteter

[AnonymBruker]

Hei! 

 

Jeg har et problem med autoriteter og da mener jeg ikke slik at jeg hater dem på noe vis, men jeg har så enrom respekt for dem at jeg reduserer meg selv til et sosialt inkompotent barn i deres nærvær. Jeg er egentlig "redd" alle mennesker som jeg anser for å være bedre enn meg - altså legen min, faren min, polititet, alle forelesere og veiledere, folk som er eldre enn meg osv. 

Jeg er livredd for å svare disse menneskene feil, som ender med at jeg ikke svarer i det hele tatt og bare står og ser dum ut. Når jeg allikvel klarer å holde en samtale streber jeg så etter bekreftelse fra dem at alle samtalene jeg har blir preget av dette. 

 

Jeg har allikvel klart å overleve bra frem til nå, men det viser seg at jeg neste semester skal ha muntlig eksamen foran en av de jeg ser mest opp til i hele verden - krise! Det kommer jo aldri i verden til å gå bra og jeg trenger å komme meg over denne æresfrykten raskt, ellers vil jeg jo stryke faget. 
Hva kan jeg gjøre? Jeg vet at frykten min er irrasjonell, men det går ikke over allikevel. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2fde5...01f

[Gjest Gargamel]

Følgende teknikk hjelper meg. Jeg har lært den av en proff musiker som bruker det i forhold til solospill i konserter.

 

1 JA du vil 100% sikkert bli nervøs. Sånn er det bare.

2. Fokuser på at du skal gjøre en god jobb selv om du er nervøs. Det eneste som gjelder da er å kunne stoffet godt nok. Fokuser på å lese masse.

 

Kjedelig, men effektiv løsning.

[gakka92]

Følgende teknikk hjelper meg. Jeg har lært den av en proff musiker som bruker det i forhold til solospill i konserter.

 

1 JA du vil 100% sikkert bli nervøs. Sånn er det bare.

2. Fokuser på at du skal gjøre en god jobb selv om du er nervøs. Det eneste som gjelder da er å kunne stoffet godt nok. Fokuser på å lese masse.

 

Kjedelig, men effektiv løsning.

Men problemet mitt er at selv om de spør om noe jeg kan, tørr jeg ikke svare i tilfelle det muligens kunne være feil. 

Eksempler kan være: 

- En eldre dame spør meg om hun kan ta en bestemt t-bane til sentrum og selv om jeg vet utrolig godt at alle banene går til sentrum, må jeg fortsatt gå bort for å undersøke tavla for sikkerhets skyld før jeg tørr svare henne. 

- Selv om foreleseren spør meg om noe jeg vet skikkelig godt svaret på tørr jeg ikke si det fordi jeg fortsatt er livredd for at det skal være feil. 

 

Jeg vet det er helt latterlig oppførsel av meg, men jeg føler at de må like meg og svarer jeg feil vil de ikke gjøre det.