Følelser som overstyrer tankene (og motsatt).

[AnonymBruker]

Jeg støtter begge svarene til nhd. Du har jo selv skrevet at du ikke har eksponert deg (i en annen tråd)? At du har tenkt mye, men ikke handlet. Ikke våget å gå videre og ut av komfortsonen din..

 

Så nå tror heller ikke du at jeg har forsøkt? Det er faktisk ikke så lett, trodde du forstod det siden du sier du har hatt det som meg... Jeg får det ikke til alene, skulle gjerne gjort det så jeg hadde sluppet dette styret med innleggelsen - har ikke lyst til å dra dit, føler jeg mister kontrollen når jeg må forholde meg til andres måter å gjøre ting på.

 

 

"Der er opp til deg om du vil ha en endring, eller om du vil fortsette i det samme, gamle sporet." - Det at jeg ikke har lykkes med å endre meg tilstrekkelig betyr ikke at jeg ikke ønsker en endring! 

Anonymous poster hash: b0fae...db6

[frosken]

 

Så nå tror heller ikke du at jeg har forsøkt? Det er faktisk ikke så lett, trodde du forstod det siden du sier du har hatt det som meg... Jeg får det ikke til alene, skulle gjerne gjort det så jeg hadde sluppet dette styret med innleggelsen - har ikke lyst til å dra dit, føler jeg mister kontrollen når jeg må forholde meg til andres måter å gjøre ting på.

 

 

"Der er opp til deg om du vil ha en endring, eller om du vil fortsette i det samme, gamle sporet." - Det at jeg ikke har lykkes med å endre meg tilstrekkelig betyr ikke at jeg ikke ønsker en endring! 

Anonymous poster hash: b0fae...db6

 

 

Jeg skulle ønske at du klarte å ta et endelig valg om at du skal møte opp til innleggelsen og gjennomføre den som best du kan. Det kan godt hende at du vil få det vanskelig under innleggelsen, men det vil være mennesker der som høyst sannsynlig både ønsker og er i stand til å hjelpe deg et skritt videre. Dersom du fastholder ditt ønske om å bli beskyttet mot vanskelige opplevelser, og du også ønsker å safe med å bruke xanor, så blir jeg usikker på om en innleggelse vil være til nytte. Det kreves en viss åpenhet og villighet til å samarbeide med de som skal hjelpe deg, for at en innleggelse skal bli konstruktiv.

 

For meg er det litt merkelig at du ikke bare tar avgjørelsen om å gjennomføre innleggelsen, og så lar alle motforestillingene bare komme og gå som de selv vil.

 

Har du vært til forvernssamtale med avdelingen ennå? Jeg vil anta at du skal til en forberedende samtale før innleggelsen, og denne vil kunne hjelpe deg til å få et realistisk bilde av hva som skal skje.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske at du klarte å ta et endelig valg om at du skal møte opp til innleggelsen og gjennomføre den som best du kan. Det kan godt hende at du vil få det vanskelig under innleggelsen, men det vil være mennesker der som høyst sannsynlig både ønsker og er i stand til å hjelpe deg et skritt videre. Dersom du fastholder ditt ønske om å bli beskyttet mot vanskelige opplevelser, og du også ønsker å safe med å bruke xanor, så blir jeg usikker på om en innleggelse vil være til nytte. Det kreves en viss åpenhet og villighet til å samarbeide med de som skal hjelpe deg, for at en innleggelse skal bli konstruktiv.

 

For meg er det litt merkelig at du ikke bare tar avgjørelsen om å gjennomføre innleggelsen, og så lar alle motforestillingene bare komme og gå som de selv vil.

 

Har du vært til forvernssamtale med avdelingen ennå? Jeg vil anta at du skal til en forberedende samtale før innleggelsen, og denne vil kunne hjelpe deg til å få et realistisk bilde av hva som skal skje.

 

Nei har ikke vært på det enda. Er så sliten av at tvilen hele tiden skal påvirke meg, klarer ikke overse den. Har det ikke så bra om dagen og det forsterker min frykt. Siden jeg ikke helt vet hva jeg går til enda lager jeg meg selv egne forestillinger og antagelser om ting (sikkert ikke helt realistiske), men for meg virker det ekte nok og det er vel derfor jeg prøver å lage meg "trygghetstiltak" som en forberedelse. Jeg ønsker jo å være åpen for å stole på og samarbeide med de som jobber der, jeg bare synes det er så vanskelig og jeg er redd ingen vil forstå meg. Står midt i en del andre vanskelige situasjoner og valg for øyeblikket, tror det bare er litt mye for meg nå og at det er derfor jeg lar angsten og tvilen påvirke meg så mye - har ikke like mye "å gå på" som ellers og jeg blir derfor mer usikker og umotivert... 

Anonymous poster hash: b0fae...db6

[Gjest]

Så nå tror heller ikke du at jeg har forsøkt? Det er faktisk ikke så lett, trodde du forstod det siden du sier du har hatt det som meg... Jeg får det ikke til alene, skulle gjerne gjort det så jeg hadde sluppet dette styret med innleggelsen - har ikke lyst til å dra dit, føler jeg mister kontrollen når jeg må forholde meg til andres måter å gjøre ting på. "Der er opp til deg om du vil ha en endring, eller om du vil fortsette i det samme, gamle sporet." - Det at jeg ikke har lykkes med å endre meg tilstrekkelig betyr ikke at jeg ikke ønsker en endring! Anonymous poster hash: b0fae...db6

Jo, jeg mener jeg forstår. Som du selv har skrevet noe om så kommer du ikke noen vei med tankens kraft - du må EKSPONERE deg, og slik jeg har forstått deg, er det eksponering du unngår/har unngått. Nettopp derfor er innleggelsen viktig for deg også, slik at du har mulighet til å komme videre.

Synes for øvrig at frosken har gitt deg et godt svar.

Igjen: Hvis du vil ha en endring, må du være villig til å (GRADVIS) gi slipp på komfortsonen/tryggheten din. Jeg mener innøeggelsen er en ypperlig mulighet til å begynne med det. Du er faktisk heldig som får en slik mulighet synes jeg

Endret 3. mars 2014 av hww

[AnonymBruker]

Jo, jeg mener jeg forstår. Som du selv har skrevet noe om så kommer du ikke noen vei med tankens kraft - du må EKSPONERE deg, og slik jeg har forstått deg, er det eksponering du unngår/har unngått. Nettopp derfor er innleggelsen viktig for deg også, slik at du har mulighet til å komme videre.

Synes for øvrig at frosken har gitt deg et godt svar.

Igjen: Hvis du vil ha en endring, må du være villig til å (GRADVIS) gi slipp på komfortsonen/tryggheten din. Jeg mener innøeggelsen er en ypperlig mulighet til å begynne med det. Du er faktisk heldig som får en slik mulighet synes jeg

 

Jeg føler meg så forferdelig fordi jeg strever slik med å akseptere at jeg ikke mestrer det på egenhånd, samtidig som jeg er så i tvil i forhold til innleggelse eller ikke. Føler meg utakknemlig og umotivert, men jeg vil jo egentlig gjøre de riktige tingene, det er bare at jeg lar angsten og den lave selvfølelsen min få være med å bestemme over mitt liv. De er mer overbevisende enn det jeg er og til sammen fører det til at jeg blir usikker og tviler på meg selv. Jeg vet jeg er heldig som har noen som tror på meg nok til at de skaffer meg hjelp, så da gjenstår det bare at jeg skal fullføre jobben selv, noe jeg ikke vet om jeg klarer og det er vanskelig å leve med andres forventninger når jeg ikke tror på det selv...

 

Anonymous poster hash: b0fae...db6

[Gjest]

Jeg føler meg så forferdelig fordi jeg strever slik med å akseptere at jeg ikke mestrer det på egenhånd, samtidig som jeg er så i tvil i forhold til innleggelse eller ikke. Føler meg utakknemlig og umotivert, men jeg vil jo egentlig gjøre de riktige tingene, det er bare at jeg lar angsten og den lave selvfølelsen min få være med å bestemme over mitt liv. De er mer overbevisende enn det jeg er og til sammen fører det til at jeg blir usikker og tviler på meg selv. Jeg vet jeg er heldig som har noen som tror på meg nok til at de skaffer meg hjelp, så da gjenstår det bare at jeg skal fullføre jobben selv, noe jeg ikke vet om jeg klarer og det er vanskelig å leve med andres forventninger når jeg ikke tror på det selv...   Anonymous poster hash: b0fae...db6

Hvorfor tillater du å la selvfølelsen og angsten vinne da?

[AnonymBruker]

Hvorfor tillater du å la selvfølelsen og angsten vinne da?

 

Jeg vet ikke hvorfor, det bare skjer - gang på gang.

 

Tror faktisk ikke at jeg kan klare noe som helst, selvfølelsen er elendig.    

 

Skal forresten egentlig på et møte i morgen, men siden det er planlagt å være det siste møtet vurderer jeg om jeg skal dra eller ikke. Jeg føler meg sviktet på en måte, selv om jeg har fått mye hjelp fra dem og jeg vet at det er riktig å avslutte nå. Jeg kan ikke noe for det, men jeg føler at jeg nå blir forlatt og overlatt helt alene til meg selv. Jeg takler avvisning med å heller være den som avviser for å slippe å kjenne på følelsene mine, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å stå i dem. Vet at jeg burde møte opp, men jeg blir så usikker på meg selv - hvordan jeg vil reagere når vi snakker om det (de vet at jeg har problemer med dette). Jeg hater å miste kontrollen over følelsene mine når det er andre i nærheten, holder alt for meg selv om jeg kan og prøver å ikke føle så mye - er tryggest det... 

Anonymous poster hash: b0fae...db6

[AnonymBruker]

 

Jeg vet ikke hvorfor, det bare skjer - gang på gang.

 

Tror faktisk ikke at jeg kan klare noe som helst, selvfølelsen er elendig.    

 

Skal forresten egentlig på et møte i morgen, men siden det er planlagt å være det siste møtet vurderer jeg om jeg skal dra eller ikke. Jeg føler meg sviktet på en måte, selv om jeg har fått mye hjelp fra dem og jeg vet at det er riktig å avslutte nå. Jeg kan ikke noe for det, men jeg føler at jeg nå blir forlatt og overlatt helt alene til meg selv. Jeg takler avvisning med å heller være den som avviser for å slippe å kjenne på følelsene mine, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å stå i dem. Vet at jeg burde møte opp, men jeg blir så usikker på meg selv - hvordan jeg vil reagere når vi snakker om det (de vet at jeg har problemer med dette). Jeg hater å miste kontrollen over følelsene mine når det er andre i nærheten, holder alt for meg selv om jeg kan og prøver å ikke føle så mye - er tryggest det... 

Anonymous poster hash: b0fae...db6

 

 

Det endte med at jeg dro på møtet, men nå føler jeg at jeg heller skulle blitt hjemme. Jeg er så sint på meg selv, klarte ikke si noe om hvordan jeg har det - hva jeg tenker og føler om det som skjer nå. Fikk ikke ut et eneste ord, var bare så trist inni meg og var redd jeg skulle miste kontrollen om jeg skulle si noe om det. De er nok glade de slipper å ha noe mer med meg å gjøre. Det var bokstaveligtalt som å prate til en vegg, som kun nikket, ristet på hodet eller løftet skuldrene til svar når de spurte om noe. Ikke orker jeg å se noen i øynene heller, synes synd på de som skulle snakke med meg og helst av alt hadde jeg lyst å synke ned i jorden der jeg satt, hater at folk ser på meg og forventer at jeg skal si noe når jeg ikke klarer det.  Hadde vært best om jeg bare ble hjemme i dag, som jeg hadde lyst til - hadde det ikke vært fordi jeg er pliktoppfyllende til å møte på avtaler, så hadde jeg ikke vært der. Men følte egentlig det bare var bortkastet tid i dag...

Anonymous poster hash: b0fae...db6