Trøtt type

[AnonymBruker]

Min samboer er kronisk sliten. Dette kommer av tung jobb og mistrivsel + lite søvn.

Sover 5-6 timer om natta og 2-3 timer på ettermiddagen. Det sier seg jo selv at man blir trøtt og sliten da.

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg er lei av å være rundt han, enten sover han om ettermiddagen eller er "ukontaktbar" en god stund etter å ha sovet på ettermiddagen. 

Jeg har latt han gjøre som han vil, prøvd å blidgjøre han når han våkner og skravlet i vei slik jeg pleier ( selv om det er lite respons:)).

 

Nå har jeg begynt å resignere selv, prater minst mulig med han. Orker nesten ikke være rundt han... huff, det er så leit. Han sier han ikke er deprimert, men han mistrives stort på jobb også.

 

Finnes det noen råd her? Dette er en mann jeg er veldig glad i! Han har jo mange positive sider også! Men kan jo ikke endre søvnmønsteret til en som ikke vil?

Vi har ingen barn å ta hensyn til og godt er det!

Jeg vil ikke gå ifra han, men ønsker at han ikke skal slite seg helt ut av mangel på søvn. Det virker som han har brent seg helt ut.

 

 

Anonymous poster hash: 2ea14...118

[motorPrøysen]

 

Min samboer er kronisk sliten. Dette kommer av tung jobb og mistrivsel + lite søvn.

Sover 5-6 timer om natta og 2-3 timer på ettermiddagen. Det sier seg jo selv at man blir trøtt og sliten da.

 

Anonymous poster hash: 2ea14...118

 

 

Jeg må ærlig si at jeg ikke forstår hva du mener her. Han sover altså mellom 7-9 timer per døgn, 8 timer i snitt. Det er helt normalt og antagelig mer enn gjennomsnittet sover.

[AnonymBruker]

Det er vel det at han er helt utslitt når han kommer fra jobb, og blir enda trøttere av å sove noen timer på ettermiddagen. Jeg tenker at det ikke er bra for helsa i lengden og dele opp søvnen sånn. I tillegg blir jeg deppa av å være rundt han når han ikke sier knapt et ord hver kveld.

Så jeg lurte på om det er noe jeg bør gjøre?

Anonymous poster hash: 2ea14...118

[AnonymBruker]

Du kan oppmuntre han til å forsøke å finne en annen jobb som han kanskje vil trives bedre i ?

Anonymous poster hash: 4d7d4...6a8

[Gjest Gargamel]

Det høres ut som problemet er stress på jobben, som du sier. Han har ting som kverner rundt i hodet sitt dag og natt, og klarer ikke engasjere seg i hjemmets små og store problemer. Han har nok stort behov for å koble ut helt alene. Kanskje han velger å være våken utover natta fremfor å være våken på dagen med andre folk. Han klarer ikke engasjere seg i smalltalk om hverdagslige ting selv om han kanskje forsøker.

Ikke ta det personlig at han er vanskelig å få kontakt med. Det blir bra igjen når stresset er borte. Faktisk kan du gjerne snakke om jobbproblemene hans med ham hvis han vil. Da spiller dere i alle fall på samme lag og får en reell kontakt du savner.

Det sier seg selv at han ikke kan holde på sånn lenge. Det er veldig usunt for kropp og sjel.

[tonie]

Overtal trøttingen din til å droppe ettermiddagshvilen og heller legge seg tidligere om kvelden. Han greier nok å snu det søvnproblemet der hvis han virkelig vil det.

[AnonymBruker]

Det var gode råd. Takk for det. Det skal jeg ta med meg, og la han være litt mer i fred. Han vil helst ikke snakke om jobben i det hele tatt så jeg har sluttet å spørre så mye. Men skal prøve litt mer.

Anonymous poster hash: 2ea14...118

[Gjest gjesteleser]

Jeg kan godt forstå at du blir frustrert. Jeg har en mann som jobber skift, og de ukene han jobber nattskift eller morgenskift føler jeg meg litt alene. Morgenskiftukene står han opp i femtida, da har han kanskje sovet 5-6 timer. Når han kommer hjem fra jobb sitter han som en zombie i sofaen med pc på fanget. Ofte sover han en time på ettermiddagen. Uansett sovner han i sofaen på kvelden. Jeg prøver så godt jeg kan å gi ham fred, unngå å mase på ham, snakke om hyggelige ting, ordne middag til ham osv. Jeg står opp sammen med ham om morgenen for å lage frokost mens han er på badet, ellers vet jeg at frokost for hans del blir en bolle frokostblanding som han hiver i seg i full fart(noe som forverrer hans irritable tarm). Klart jeg merker at det gjør noe med meg også å få avbrutt søvnen min grytidlig hver morgen(sliter med å sovne igjen selv om jeg egentlig kan sove litt over en time etter at han har dratt). Det føles også ganske ensomt å ha et forhold til en som ikke gir noe tilbake, som ikke gir meg en klem og sier takk, som knapt prater med meg på kveldstid, som aldri har ork til sex eller kos. Av og til føler jeg at bare er i veien de ukene han er trøttest. Men jeg prøver å huske på at han er en annen person når han bare får sovet noen netter... Det hender jo at jeg får lyst til å riste ham og si at selv om han syns det er kjipt å legge seg tidlig TRENGER kroppen hans mer sammenhengende søvn enn det han får, han ligger jo bare på sofaen og halvsover uansett? For det er nettopp sammenhengende søvn som utgjør hele forskjellen, den timen på ettermiddagen kan aldri veie opp for timene han mangler om natta. Jeg håper bare han får høre det fra noen andre, kanskje han da tar det alvorlig nok til å faktisk legge seg tidligere. At jeg sier det er iallefall ikke nok. Jeg håper også at han etterhvert bytter jobb, så jeg slipper å liste meg rundt i vår egen leilighet halve døgnet for å ta hensyn til ham hele tiden.

Endret 4. mars 2014 av gjesteleser

[AnonymBruker]

Hei "gjesteleser" Morsom nick du har forresten:)

 

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i alt du skriver og må nesten si at jeg føler med deg.

Det å få en hadeklem eller nattaklem og en mann som sitter som et vrak på sofaen innbyr ikke akkurat til mere nærhet. Jeg har hele tiden også gått på tå hev når jeg kommer hjem fra jobb fordi han da sover, selv om han ikke jobber skift. Jeg savner en å prate med, som møter meg i døra med smil.. istedet møter jeg en trøtt man som såvidt orker å si hei...

 

Jeg har alltid prøvd å gjøre stemningen god og prøvd å få han våken på en måte, men merker nå at jeg har resignert mer og mer. Jeg orker ikke bruke krefter.. merker at jeg blir som han, jeg ser knapt på han når han står opp om ettermiddagen fordi jeg orker ikke set det trøtte ansiktet. Kanskje jeg gjør det bevisst også, slik at han kan se hvordan det føles å ikke bli sett. Når jeg ikke snakker, er det ingen som snakker her.

 

Nei, huff. Kjenner at jeg blir litt trist. Når jeg en sjelden gang spør om han kan massere meg f.eks. så er det såvidt han orker å løfte hånda, så jeg spør aldri om slike ting. Jeg har mindre og mindre lyst til å stryke han på ryggen og gjøre ting for han slik jeg har gjort før, for jeg får aldri noe tilbake.. egentlig lurer jeg på om han er deprimert. Han er en mann med få ord, så selv om jeg spør får jeg ikke svar. Jeg vet ikke engang om han har kontakt med sine egne følelser. .... sukk....

 

Jeg har også tenkt at jeg håper noen andre kan "stramme han" opp litt. Men det er jo ingen andre som ser at han er sånn. Han er jo annerledes når han ikke er hjemme. På en måte slikr vi lenger og lenger vekk fra hverandre. Kanskje det ikke er noen framti for oss uansett. Kanskje han egentlig ikke er interessert lenger. På en måte føler jeg at jeg aldri blir kjent med han, selv etter flere år.

Sukk.

Anonymous poster hash: 2ea14...118

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror at mange, uten å være bevisst det selv, har kommet inn i en livsstil der de problemer som nevnes her er selvvedlikeholdende evt også selvforsterkende.

 

Det viktige er å bli bevisst at det er slik, samt et klart ønske om en annen type liv.

 

Lengre sammenhengende søvn, aktivitet i stedet for sofa og tv er sentrale punkter for å få til endring.