Avslutning.

[AnonymBruker]

Nå har jeg erfart baksiden med å slippe folk innenfor den muren jeg har bygd opp rundt meg selv. I ren desperasjon etter hjelp klarte jeg å skrive ærlig og uten å legge noe i mellom eller «å pynte» på sannheten fordi jeg skammer meg over meg selv. Det førte til at jeg for første gang følte at det var noen som så meg og forstod hvordan jeg hadde det og hvor fortvilet jeg var (og fortsatt er bare i litt mildere utgave).

 

Men nå har de gjort sin jobb og det var naturlig og avslutte samarbeidet, så selv om jeg fremdeles har oppfølging av andre så føler jeg meg utrolig ensom, sviktet og forlatt. Det er baksiden med å slippe folk inn på seg, noe jeg angrer på fordi det føles så vondt nå, men samtidig vet jeg det var riktig og nødvendig å gjøre det for endelig få til en endring på et behandlingsopplegg som ikke har fungert på en stund og jeg har bare ikke hatt energi og mot nok til å ta tak i det selv og kreve at noe skjer. I stedet blir jeg bare gående i håp at det vil snu av seg selv noe det ikke har gjort, så jeg trengte at noen stilte opp for meg og kom med nye innspill og vurderte endringer og diagnoser for å kunne skape en endring som forhåpentlig vis vil føre fram til bedre fungering og livskvalitet.

 

De har gjort det de kan for meg og det er naturlig å runde av nå, men det hindrer ikke den sorgen, følelsen av å bli forlatt/sviktet og den ensomheten og fortvilelsen som kommer i forbindelse med at det nå er slutt. Hvordan skal jeg takle det bedre? Jeg har prøvd, men klarte verken å si eller skrive noe om det og nå er jeg så sint på meg selv fordi jeg lukker meg totalt inne og ikke engang klarer å si noe som helst om hvordan jeg har det, er redd jeg skal miste kontrollen over følelsene mine ved å snakke om dem.

 

Føler jeg straffer både dem og meg selv med å være slik, men jeg kan ikke noe for det – vil på en måte at de skal synes jeg er vanskelig og at det er godt å slippe å se meg igjen For det er slik jeg føler at de tenker om meg og da er det lettere å forstå det og at det kan bekrefte det jeg selv føler -hvor håpløs jeg egentlig er og at jeg ikke fortjener bedre.

 

Er det unormalt å tenke slik jeg gjør og hvordan kan jeg slippe å sitte igjen med alle de vonde følelsene jeg har nå? Visste jo at det en dag ville være over, så hvorfor reagerer jeg så sterkt da?

 

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[XbellaX]

 

Nå har jeg erfart baksiden med å slippe folk innenfor den muren jeg har bygd opp rundt meg selv. I ren desperasjon etter hjelp klarte jeg å skrive ærlig og uten å legge noe i mellom eller «å pynte» på sannheten fordi jeg skammer meg over meg selv. Det førte til at jeg for første gang følte at det var noen som så meg og forstod hvordan jeg hadde det og hvor fortvilet jeg var (og fortsatt er bare i litt mildere utgave).

 

Men nå har de gjort sin jobb og det var naturlig og avslutte samarbeidet, så selv om jeg fremdeles har oppfølging av andre så føler jeg meg utrolig ensom, sviktet og forlatt. Det er baksiden med å slippe folk inn på seg, noe jeg angrer på fordi det føles så vondt nå, men samtidig vet jeg det var riktig og nødvendig å gjøre det for endelig få til en endring på et behandlingsopplegg som ikke har fungert på en stund og jeg har bare ikke hatt energi og mot nok til å ta tak i det selv og kreve at noe skjer. I stedet blir jeg bare gående i håp at det vil snu av seg selv noe det ikke har gjort, så jeg trengte at noen stilte opp for meg og kom med nye innspill og vurderte endringer og diagnoser for å kunne skape en endring som forhåpentlig vis vil føre fram til bedre fungering og livskvalitet.

 

De har gjort det de kan for meg og det er naturlig å runde av nå, men det hindrer ikke den sorgen, følelsen av å bli forlatt/sviktet og den ensomheten og fortvilelsen som kommer i forbindelse med at det nå er slutt. Hvordan skal jeg takle det bedre? Jeg har prøvd, men klarte verken å si eller skrive noe om det og nå er jeg så sint på meg selv fordi jeg lukker meg totalt inne og ikke engang klarer å si noe som helst om hvordan jeg har det, er redd jeg skal miste kontrollen over følelsene mine ved å snakke om dem.

 

Føler jeg straffer både dem og meg selv med å være slik, men jeg kan ikke noe for det – vil på en måte at de skal synes jeg er vanskelig og at det er godt å slippe å se meg igjen For det er slik jeg føler at de tenker om meg og da er det lettere å forstå det og at det kan bekrefte det jeg selv føler -hvor håpløs jeg egentlig er og at jeg ikke fortjener bedre.

 

Er det unormalt å tenke slik jeg gjør og hvordan kan jeg slippe å sitte igjen med alle de vonde følelsene jeg har nå? Visste jo at det en dag ville være over, så hvorfor reagerer jeg så sterkt da?

 

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

 

 

Selv etter endt terapi vil jo livet fortsette å være en prøvelse i perioder, for de fleste mennesker, sårhet og smerte viskes ikke bort fra ditt følelsesregister, heldigvis.

 

Hvor lenge har du kjent på den følelsen du sitter med nå, hvilke tiltak har du forsøkt?

 

Jeg har lyst til å spørre deg om dette: "er redd jeg skal miste kontrollen over følelsene mine ved å snakke om dem". Hva vil det si, hva vil skje om du deler følelser helt konkret, på hvilken måte mister du kontrollen?

[AnonymBruker]

Selv etter endt terapi vil jo livet fortsette å være en prøvelse i perioder, for de fleste mennesker, sårhet og smerte viskes ikke bort fra ditt følelsesregister, heldigvis.

 

Hvor lenge har du kjent på den følelsen du sitter med nå, hvilke tiltak har du forsøkt?

 

Jeg har lyst til å spørre deg om dette: "er redd jeg skal miste kontrollen over følelsene mine ved å snakke om dem". Hva vil det si, hva vil skje om du deler følelser helt konkret, på hvilken måte mister du kontrollen?

 

Jeg står midt oppi det nå, vet ikke hvordan jeg skal håndtere det utenom å stenge meg selv inne og avvise de som har stilt opp for meg når jeg trengte det som mest. Er ikke for å straffe dem, selv om det kan oppfattes slik, er for å beskytte meg selv mot de vonde følelsene jeg har. 

 

Jeg har bare avsluttet en form for "tilleggsstøtte" som har vært uavhengig av den ordinære oppfølgingen jeg har fra DPS (men som ikke fungerer optimalt). Det har vært relativt tett oppfølging over kort tid, men likevel er det de som har kommet mest inn på meg, jeg var så desperat etter å få hjelp når jeg kom i kontakt med dem at jeg skrev veldig åpent og personlig om meg selv til den gang totalt fremmede (utrolig skummelt), og etter hvert er det de jeg har stolt på nok til å slippe inn på meg, noe veldig få personer får lov til å gjøre. De ga meg en følelse av at de forstod meg, at jeg stolte på dem og at de brydde seg nok til å se meg som en person, noe ikke alle behandlere gjør dessverre. Er derfor det er så sårt og at jeg føler meg så forlatt og ensom nå, har ingen jeg kan prate med føler jeg. 

 

Når jeg tenker på snakker om vanskelige følelser med andre klarer jeg ikke "holde maska" lengere, er ikke vant til å vise den følelsen av meg selv til andre, føler meg svak og mistilpasset i situasjonen og det er skummelt å dele så private tanker/følelser med noen, jeg er ikke vandt med det og derfor er det ekstra skummelt. Klarer ikke regulere det, enten så er jeg "stenansikt" og holder alt inne, eller så klarer jeg ikke kontrollere det i det hele tatt. Følelser som tristhet, sorg, nederlag/skuffelse, redsel, usikkerhet og sinne er det jeg fortrenger eller prøver å fortrenge...   

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[XbellaX]

 

Jeg står midt oppi det nå, vet ikke hvordan jeg skal håndtere det utenom å stenge meg selv inne og avvise de som har stilt opp for meg når jeg trengte det som mest. Er ikke for å straffe dem, selv om det kan oppfattes slik, er for å beskytte meg selv mot de vonde følelsene jeg har. 

 

Jeg har bare avsluttet en form for "tilleggsstøtte" som har vært uavhengig av den ordinære oppfølgingen jeg har fra DPS (men som ikke fungerer optimalt). Det har vært relativt tett oppfølging over kort tid, men likevel er det de som har kommet mest inn på meg, jeg var så desperat etter å få hjelp når jeg kom i kontakt med dem at jeg skrev veldig åpent og personlig om meg selv til den gang totalt fremmede (utrolig skummelt), og etter hvert er det de jeg har stolt på nok til å slippe inn på meg, noe veldig få personer får lov til å gjøre. De ga meg en følelse av at de forstod meg, at jeg stolte på dem og at de brydde seg nok til å se meg som en person, noe ikke alle behandlere gjør dessverre. Er derfor det er så sårt og at jeg føler meg så forlatt og ensom nå, har ingen jeg kan prate med føler jeg. 

 

Når jeg tenker på snakker om vanskelige følelser med andre klarer jeg ikke "holde maska" lengere, er ikke vant til å vise den følelsen av meg selv til andre, føler meg svak og mistilpasset i situasjonen og det er skummelt å dele så private tanker/følelser med noen, jeg er ikke vandt med det og derfor er det ekstra skummelt. Klarer ikke regulere det, enten så er jeg "stenansikt" og holder alt inne, eller så klarer jeg ikke kontrollere det i det hele tatt. Følelser som tristhet, sorg, nederlag/skuffelse, redsel, usikkerhet og sinne er det jeg fortrenger eller prøver å fortrenge...   

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

 

 

Hvordan har dere jobbet med dette i terapien? Hva har du lært om beskyttelse, kontroll og sårbarhet?

[AnonymBruker]

Hvordan har dere jobbet med dette i terapien? Hva har du lært om beskyttelse, kontroll og sårbarhet?

 

Fokus har vært på en del andre ting, har ikke snakket om det, mer enn at det ble nevnt sist uke at denne uken var siste samtale (sikkert for å "advare meg" på forhånd). Har hele tiden vært klar over at det ville være kortvarig og har uttrykt min frykt for å bli "forlatt". Det er min egen feil, jeg skulle aldri ha latt noen komme inn på meg, det er det som gjør det så vanskelig og uhåndterlig nå, vet ikke hvordan jeg skal takle de vonde følelsene jeg sitter igjen med.  

 

Har ikke lært noe om beskyttelse, kontroll og sårbarhet - så jeg er usikker på hva du mener når du spør om det...

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[XbellaX]

 

Fokus har vært på en del andre ting, har ikke snakket om det, mer enn at det ble nevnt sist uke at denne uken var siste samtale (sikkert for å "advare meg" på forhånd). Har hele tiden vært klar over at det ville være kortvarig og har uttrykt min frykt for å bli "forlatt". Det er min egen feil, jeg skulle aldri ha latt noen komme inn på meg, det er det som gjør det så vanskelig og uhåndterlig nå, vet ikke hvordan jeg skal takle de vonde følelsene jeg sitter igjen med.  

 

Har ikke lært noe om beskyttelse, kontroll og sårbarhet - så jeg er usikker på hva du mener når du spør om det...

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

 

 

Skal du fortsette i videre behandling andre steder nå? Jeg stusser litt over at dette (som jeg tolker som et ganske stort problem for deg) ikke har blitt tatt mer tak i (?), på den andre siden var det kanskje ikke tid til siden dette var et kortvarig opphold?

[AnonymBruker]

Skal du fortsette i videre behandling andre steder nå? Jeg stusser litt over at dette (som jeg tolker som et ganske stort problem for deg) ikke har blitt tatt mer tak i (?), på den andre siden var det kanskje ikke tid til siden dette var et kortvarig opphold?

 

Ja jeg har oppfølging av noen andre videre, men dette fungerer ikke så godt så jeg føler meg veldig alene og at det er opp til meg å holde motivasjonen og livslysten oppe, noe jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre når det føles tungt.

 

Det har ikke vært det som har stått i fokus, fokus har vært på å komme gjennom en krise, vurdere diagnose og vurdere (+sette i gang) arbeid med videre behandling og andre tiltak. Men ting tar tid så det er lite som har skjedd enda og jeg føler jeg snart er tilbake der jeg var for noen uker siden, det er derfor det er så vanskelig å avslutte nå.  

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[XbellaX]

 

Ja jeg har oppfølging av noen andre videre, men dette fungerer ikke så godt så jeg føler meg veldig alene og at det er opp til meg å holde motivasjonen og livslysten oppe, noe jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre når det føles tungt.

 

Det har ikke vært det som har stått i fokus, fokus har vært på å komme gjennom en krise, vurdere diagnose og vurdere (+sette i gang) arbeid med videre behandling og andre tiltak. Men ting tar tid så det er lite som har skjedd enda og jeg føler jeg snart er tilbake der jeg var for noen uker siden, det er derfor det er så vanskelig å avslutte nå.  

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

 

 

Hvordan kan du få den behandlingen du nå skal i gang med til å fungere bedre? Hva er det den mangler/hva ville gjort den bedre for deg?

[AnonymBruker]

Hvordan kan du få den behandlingen du nå skal i gang med til å fungere bedre? Hva er det den mangler/hva ville gjort den bedre for deg?

 

Jeg vet ikke hva som ville gjort den bedre, men det er ikke snakk om noe nytt riktig enda, enn så lenge er det tilbake til det gamle opplegget mens jeg venter på plass. Det er bare så veldig tungt nå og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde "hodet over vannet" når jeg ikke har noe eller noen som kan holde meg oppe.

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[XbellaX]

 

Jeg vet ikke hva som ville gjort den bedre, men det er ikke snakk om noe nytt riktig enda, enn så lenge er det tilbake til det gamle opplegget mens jeg venter på plass. Det er bare så veldig tungt nå og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde "hodet over vannet" når jeg ikke har noe eller noen som kan holde meg oppe.

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

 

 

Det har du, men slik jeg tolker deg velger du å ikke bruke det.

[AnonymBruker]

Det har du, men slik jeg tolker deg velger du å ikke bruke det.

 

Hva mener du med det?

Hvordan kan du vite det, du kjenner ikke meg og vet ikke hvordan jeg har det og om jeg har noen rundt meg eller ikke. Hjelper dessuten ikke med samtaler på et DPS, når du ikke klarer å gjøre deg forstått.

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[AnonymBruker]

Jeg savner psykologen min bare han har ferie eller tar helg eller er syk...Forstår godt hvordan du har det. Jeg gruer fælt til vi engang skal avslutte terapien. Nå føles det ut som jeg aldri vil klare meg uten han. Det er så jævlig å bli så avhengig av andre. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg, men jeg har dessverre ikke det. Jeg går også med konstant frykt for å bli sviktet og forlatt av han og det river meg snart i fillebiter. Jeg føler faktisk at jeg har det ille nå mens jeg går i behandling fordi frykten for å avslutte er så stor at jeg blir desperat og har mye angst. Noen ganger går jeg til verbalt angrep på han bare fordi jeg er så frustrert av denne frykten, mens andre ganger klamrer jeg meg til han...Jeg synes oppriktig synd på deg. Håper tiden vil hjelpe deg i håndtere sorgen. Klem 

Anonymous poster hash: c5650...392

[AnonymBruker]

 

Jeg savner psykologen min bare han har ferie eller tar helg eller er syk...Forstår godt hvordan du har det. Jeg gruer fælt til vi engang skal avslutte terapien. Nå føles det ut som jeg aldri vil klare meg uten han. Det er så jævlig å bli så avhengig av andre. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg, men jeg har dessverre ikke det. Jeg går også med konstant frykt for å bli sviktet og forlatt av han og det river meg snart i fillebiter. Jeg føler faktisk at jeg har det ille nå mens jeg går i behandling fordi frykten for å avslutte er så stor at jeg blir desperat og har mye angst. Noen ganger går jeg til verbalt angrep på han bare fordi jeg er så frustrert av denne frykten, mens andre ganger klamrer jeg meg til han...Jeg synes oppriktig synd på deg. Håper tiden vil hjelpe deg i håndtere sorgen. Klem 

Anonymous poster hash: c5650...392

 

 

Takk for svar. Det er vondt å føle seg så alene (og forlatt), unner ingen å ha det slik. Skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg kan håndtere de vonde følelsene i stedet for at de vokser seg større og større fordi jeg holder de for meg selv. Til slutt blir det for mye, har vært der før og er redd det blir slik nå også - vet ikke hvordan jeg skal forhindre det, har ingen å prate med som forstår meg og så er jeg redd for å igjen slippe folk inn, da blir jeg bare såret på nytt.

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

[XbellaX]

 

Hva mener du med det?

Hvordan kan du vite det, du kjenner ikke meg og vet ikke hvordan jeg har det og om jeg har noen rundt meg eller ikke. Hjelper dessuten ikke med samtaler på et DPS, når du ikke klarer å gjøre deg forstått.

Anonymous poster hash: 9b6be...53a

 

På bakgrunn av det du skriver, du opplevere noe er feil men vet ikke hva -du trenger ikke konkret vite hva som er feil i opplegget men det vil hjelpe dine behandlere/ditt team om du klarer å formidle at noe kjennes feil for deg. Å gå i behandling krever også at du gir tilbakemeldinger når noe ikke kjennes bra/riktig.

Jeg håper at frykten for å bli forlatt er noe som kanskje kan bli mer tydelig i behandlingen enn tidligere. Jeg har ingen problemer med å forstå at du kan oppleve det som brutalt å avslutte denne "krisebehandlingen" du har fått, kanskje du kan bruke den til å sammenligne hva som fungerte i den vs hva som ikke fungerer i den nåværende behandlingen?

 

Du etterlyser konkrete tiltak for å håndtere følelsene, forsøk å skrive dem ned. Dette kan være verdifullt i senere terapi. Tving fokuset bort og gi deg noen pauser iblant, det kan gi følelsene mindre næring. Om du har mer tid igjen der du er kan du jo forsøke å utfordre deg selv ved å spørre om hjelp til å avslutte nåværende terapi på en ok måte, behandlere og pleiere kan ofte hjelpe til med å "lukke" åpne dører på en noe mer skånsom måte enn det pasienten klarer selv.

[AnonymBruker]

På bakgrunn av det du skriver, du opplevere noe er feil men vet ikke hva -du trenger ikke konkret vite hva som er feil i opplegget men det vil hjelpe dine behandlere/ditt team om du klarer å formidle at noe kjennes feil for deg. Å gå i behandling krever også at du gir tilbakemeldinger når noe ikke kjennes bra/riktig.

Jeg håper at frykten for å bli forlatt er noe som kanskje kan bli mer tydelig i behandlingen enn tidligere. Jeg har ingen problemer med å forstå at du kan oppleve det som brutalt å avslutte denne "krisebehandlingen" du har fått, kanskje du kan bruke den til å sammenligne hva som fungerte i den vs hva som ikke fungerer i den nåværende behandlingen?

 

Du etterlyser konkrete tiltak for å håndtere følelsene, forsøk å skrive dem ned. Dette kan være verdifullt i senere terapi. Tving fokuset bort og gi deg noen pauser iblant, det kan gi følelsene mindre næring. Om du har mer tid igjen der du er kan du jo forsøke å utfordre deg selv ved å spørre om hjelp til å avslutte nåværende terapi på en ok måte, behandlere og pleiere kan ofte hjelpe til med å "lukke" åpne dører på en noe mer skånsom måte enn det pasienten klarer selv.

 

Tusen takk for svar!

 

Det var det jeg trengte å høre, hvordan jeg skal håndtere følelsene rent praktisk og også hvordan jeg skal kunne ta det med inn i terapien. Skal prøve å finne ut hva som ikke fungerer med det opplegget jeg er i nå. Det er på sikt snakk om å prøve noe annet, men der er det ventetid, og det føles som en evighet når det er som nå.

Anonymous poster hash: 9b6be...53a