Jeg er så lei, vil ut av dette nå !

[AnonymBruker]

Jeg blir gal av denne angsten, har hatt lidelsen i et år nå. Og det er så lenge, jeg føler at jo lengre jeg har det, jo mindre blir sjangsene for at jeg blir frisk, og disse tankene gjør meg så forferdelig deppa..

 

Nå sitter jeg her da, og ser på reklamer, serier og generelt alt på tv hvor glade folk er, at de KAN være med og spille inn reklamer, serier og sånn, og være uredde og bare kose seg. Samme med de rundt meg, kompiser som vil henge med meg og bare gjør akkurat det de vil, drar og møter folk etter jobb, har filmkvelder, evt sover over hos hverandre.. Jeg kunne aldri i verden ha gjort det, for jeg går med en konstant nervøsitet i magen, katastrofetanker hele tiden, formen er forskjellig fra dag til dag, det er så ustabilt!! 

 

Prøvde å komme over dette med kun terapi på DPS i noen måneder, til jeg bestemte meg for å prøve antidepressiva for 4 uker siden nå (Wellbutrin). Jeg har blitt bedre tror jeg, nå har jeg PMS i tillegg så er litt deppa og ekkel i formen, og er midt i et p-pille bytte som passet seg dårlig mtp evt bivirkninger som hodepine.. 

Angsten er litt bedre, jeg er ikke så nervøs-kvalm mere, så jeg klarer å spise LITT mer, men fortsatt ikke nok, jeg trener igjen, men har så lite energi at jeg kan ikke ta i på trening, da blir jeg bare kvalm og blir liggende resten av dagen. 

Men har funnet ut hvor mye jeg tålte, og treningen gjør meg bare godt - så jeg slutter ikke med det om dere tenker "du spiser ikke nok, burde ikke trene". 

 

Så.. Uff, jeg er bare så lei. Vil bare ha tilbake det uredde livet mitt, der jeg kunne planlegge ting, å møte folk da og da, bli med på filmkvelder, å bare kose meg først og fremst. KOSE MEG. Ikke være på besøk hos noen og føle ubehaget.. Ikke klare å kose meg pga det.

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon.. Jeg blir så utålmodig, det er forferdelig. Jobber heller ikke pga dette her forresten, og det savner jeg utrolig mye men er virkelig ikke klar for det helt enda.. 

Og må forrsten bare si, jeg lar aldri angsten stoppe meg i noe, jeg er med om noen spørr meg på ting om jeg føler meg ok (ikke er for kvalm eller alt for nedfor..) jeg bare skulle ønske jeg kunne kose meg. Jeg ser på alt som en utfordring bare.. 

 

Er det noen som har blitt helt friske av angst her? Føler jeg trenger noen suksesshistorier.. Vil bare finne megselv igjen, før jeg mister alle rundt meg pga at jeg er så fraværende og ikke megselv lenger

Anonymous poster hash: f1e4f...302