Hvordan be om hjelp når man ikke tørr?

[Suumbee]

Jeg er ei jente på 24 år, og siden jeg var 13 år har jeg gått til en eller annen form for terapi. Psykolog student ved NTNU, psykolog i en frivillig org., helsesøstre ved vgs, psykiatrisk sykepeier, og sist (3 år siden) tiller DPS.

 

Tiller DPS ga meg en diagnose, uspesifisert personlighetsforstyrrelse, men gikk der bare i 3 mnd, så var langt i fra ferdig utredet.

 

Jeg sliter med angst. Angst for å møte folk jeg må forholde meg til. Angst for å vært sosial. Angst for at telefonen ringer, eller at jeg får en melding. Angst for at jeg får uplanlagt besøk, har egentlig angst for at som ikke er planlagt og er nøye gjennomtenkt. Angst for å sitte på bil, og kjøre selv utenom kjente kjøreruter. osv osv

 

Jeg er en kontrollfrik, som må ha kontroll på hvert ett skritt i hverdagen. Alt må vært planlagt, mister jeg kontrollen blir jeg hysterisk og begynner å hyperventilere.

 

Jeg er også ganske depressiv av meg, men det tror jeg har sammenheng i at jeg er så sliten. Så sliten at jeg noen ganger ikke har lyst til å leve mer. Selv om jeg aldri kommer til å ta mitt eget liv, hadde det vært godt med litt fred!

 

Jeg er stort sett kvalm hele dagen og har null matlyst, slik har det vært i snart ett år. Så nå er jeg redd for at jeg legger på meg om jeg begynner å spise normal mengde mat. Skjønner at dette har blitt en ond sirkel. Jeg har nok alltid hatt ett litt spesielt og anstrengt forhold til mat.

 

Greia er den at noen ganger tenker jeg at det hadde vært godt å fått snakket med noen om dette. (Jeg har ikke delt dette med noen andre enn tidligere behandlere). Men så blir jeg usikker på om det i hele tatt er noe å snakke om, er redd for å få beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg. En annen ting er jo at jeg tidligere ikke har klart å åpne meg, fordi jeg er redd for hva behandleren vil tenke om meg.

 

Burde jeg hatt noen å snakke med? Hvordan gå frem når man ikke tørr?

Jeg kommer aldri til å tørre å snakke med legen min om dette (ny lege),

eller noen andre... Føler meg litt låst.

 

 

 

 

 

 

[gakka92]

For meg høres det ut som at du kan ha godt av å snakke med noen slik at du får det bedre. Du vil nok ikke få beskjed om å skjerpe deg eller ta deg sammen. 

 

Jeg ser du skriver at du aldri kommer til å tørre å snakke med fastlegen om dine problemene, men det er desverre den eneste måten jeg vet om som du kan skaffe deg god hjelp på. 

Du kan jo begynne med å skrive ut det du har skrevet her og gi det til fastlegen? Skriv gjerne mer detaljert om dine problemer slik at fastlegen får et godt blide av din situasjon. Jeg synes du er flink til å uttrykke deg skriftlig, så det gir deg et godt utgangspunkt! 

 

 

Lykke til  

[AnonymBruker]

Min løsning på samme "sperre" var å skrive. Det var mye lettere å levere fra seg noe, gjerne på slutten av timen. 

Både fastlegen og behandlerne mine har lest side opp og side ned med mine innerste tanker og problemer, og for meg ble det starten på at jeg gradvis, over tid, kunne begynne å snakke om det.

 

En ting til....du må være tålmodig med deg selv. Det som har kommet over lang tid, trenger også tid for å bli "borte"

Anonymous poster hash: ba058...eba

[XbellaX]

Jeg er ei jente på 24 år, og siden jeg var 13 år har jeg gått til en eller annen form for terapi. Psykolog student ved NTNU, psykolog i en frivillig org., helsesøstre ved vgs, psykiatrisk sykepeier, og sist (3 år siden) tiller DPS.

 

Tiller DPS ga meg en diagnose, uspesifisert personlighetsforstyrrelse, men gikk der bare i 3 mnd, så var langt i fra ferdig utredet.

 

Jeg sliter med angst. Angst for å møte folk jeg må forholde meg til. Angst for å vært sosial. Angst for at telefonen ringer, eller at jeg får en melding. Angst for at jeg får uplanlagt besøk, har egentlig angst for at som ikke er planlagt og er nøye gjennomtenkt. Angst for å sitte på bil, og kjøre selv utenom kjente kjøreruter. osv osv

 

Jeg er en kontrollfrik, som må ha kontroll på hvert ett skritt i hverdagen. Alt må vært planlagt, mister jeg kontrollen blir jeg hysterisk og begynner å hyperventilere.

 

Jeg er også ganske depressiv av meg, men det tror jeg har sammenheng i at jeg er så sliten. Så sliten at jeg noen ganger ikke har lyst til å leve mer. Selv om jeg aldri kommer til å ta mitt eget liv, hadde det vært godt med litt fred!

 

Jeg er stort sett kvalm hele dagen og har null matlyst, slik har det vært i snart ett år. Så nå er jeg redd for at jeg legger på meg om jeg begynner å spise normal mengde mat. Skjønner at dette har blitt en ond sirkel. Jeg har nok alltid hatt ett litt spesielt og anstrengt forhold til mat.

 

Greia er den at noen ganger tenker jeg at det hadde vært godt å fått snakket med noen om dette. (Jeg har ikke delt dette med noen andre enn tidligere behandlere). Men så blir jeg usikker på om det i hele tatt er noe å snakke om, er redd for å få beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg. En annen ting er jo at jeg tidligere ikke har klart å åpne meg, fordi jeg er redd for hva behandleren vil tenke om meg.

 

Burde jeg hatt noen å snakke med? Hvordan gå frem når man ikke tørr?

Jeg kommer aldri til å tørre å snakke med legen min om dette (ny lege),

eller noen andre... Føler meg litt låst.

 

Du må ha hjelp, begynn hos din fastlege og be om å bli henvist videre. Du sier du ikke våger, alternativet er å leve i det angsthelvete du lever i nå. 

Jeg liker overnevnte forslag om å ta med noe du har skrevet som du kan levere din lege.

[psychotique]

Jeg synes også det er mye lettere å skrive enn å snakke. Og da er man også helt sikker at man får formidlet alt man vil si.

[FjellOgDalar]

Signerer de som har utbytte av å skrive. Du uttrykker et så omfattende angstproblem at jeg virkelig får vondt av deg, og ønsker at du får seriøs hjelp. Å skrive ut innlegget ditt er en god ide. Send det gjerne til fastlegen din i forkant av timen, slik at denne vet litt om hvorfor du kommer. Selv opplever jeg det som trygt å føle at legen er forberedt på hva jeg kommer for.

 

Det å skamme seg, være flau, ha angst for hva leger/psykologer etc. tenker om en er noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Jeg har fått høre at "Nå må du ikke være for flau til å be om den hjelplen du trenger!" Det er noe i det. Første bøygen er å ta skrittet med fastlegen. Som regel har fastlegen din flere andre pasienter med samme problemstilling. Angst er noe du ikke er aleine om; det er en svært vanlig lidelse. Om legen din ikke tar deg seriøst, bytt. Jeg vet hvor tøft dette kan være, men jeg fikk veldig god hjelp. Henvisning til Psykiatrisk poliklinikk, hvor jeg raskt fikk time og hjelp.

 

Evt... Har du noen du stoler på som kunne fulgt deg til fastlegen? Det kan kanskje gjøre det lettere for deg?

 

Jeg tror at det er veldig viktig at du søker hjelp nå, for angst blir fort noe som bygger seg opp jo lengre man venter. Dessuten er det svært smertefullt å slite aleine.

 

Evt. kan du forsøke å kontakte Angstringen, som er en selvhjelpsorganisasjon hvor folk med angst møtes og støtter hverandre. Info på angstringen.no Jeg har ikke erfaring derifra, men jeg vet at mange har fått god hjelp der.

 

Ønsker deg virkelig alt godt! Finnes ikke noe mer smertefullt enn å slite aleine slik!

[Suumbee]

Hei, og takk for svar!

 

Ser dere mener at å skrive kan være en god ide, og jeg er jo enig i det, derfor valgte jeg å skriver her. Problemt er at jeg har sittet hele uken i frykt for at alle jeg kjenner har lest dette og klart å koble det opp mot meg. Det samme skjer hvis jeg skriver noe på ett ark jeg må levere ifra meg, da sitter jeg å er livredd for at noen andre enn lege/behandler leser det. En annen ting er jo at jeg ikke bare kan rase noe ned på ett papir og ferdig med det. Alt må på en måte være rett, skrevet rett og se rett ut, og da ender det med at jeg aldri får kommet i gang eller aldri blir fornøyd. Vet selv at ikke alt jeg skriver er lettlest og fri for feil, men jeg må på en måte ha godkjent det.

 

En av grunnene til at jeg ikke tørr å be om hjelp er at jeg er redd det i senere tid kan brukes i mot meg. Jeg sier ingen ting til samboeren min i frykt om at han skal forlate meg og bruke dette i mot meg for å få 100% samvær med ungen vår.

 

Ang jobbsituasjonen min, vet jeg ikke lengre hva jeg skal gjøre. Jeg trives kjempe godt med å jobbe, bruke kroppen, se fremgang og føle med til nytte. Jeg liker å 'jobbe rævva av meg'.

Men der jeg jobber nå og det jeg jobber med fremprovoserer så mye angst, at jeg bruker mesteparten av dagen til å grue meg til neste dag jeg skal på jobb.

 

En tredje ting er at frykten for bakterier blir bare værre og værre. Noen ganger ser jeg på ungen min som en stor bæsje bakterie, og da er det rett i dusjen. Ellers kan jeg ikke drikke springvannet på jobb pga at jeg ser for meg at det er forpestet med bakterier. Hvis jeg kjøper meg drikke så må jeg ha et øye på den hele tiden, hvis ikke så er jeg sikker på at det er noen som prøver å forgifte meg med å putte noe i drikken min. Jeg ser jo at dette ikke henger på greip,men slik er det altså.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I tillegg til angst og depresjon leser jeg mye skepsis på grensen til paranoia i det du skriver. Jeg er helt sikker på at det ville hjelpe deg mye med f. eks. Seroquel depot 300 mg.