Gammel journal og ny lege.....

[AnonymBruker]

Jeg er litt fortvilet mildt sagt. Jeg har angst men behandler vil ikke gi meg benzo. Jeg har misbrukt det tidligere. Dette var jo veldig dumt av meg, for det følger meg i journalen, gjør det ikke? Da danner vel fastlegen seg et negativt bilde av meg, selv om jeg har sluttet, vil det følge meg reste av livet? Hva kan jeg gjøre? Har panikkangst og da får jeg det uutholdelig.

Har nå skiftet lege, og jeg håper hun er grei. Men hun danner vel seg et negativt bilde av meg når hun leser journalen. Har time der nå snart, og jeg er helt fortvilet for tida på grunn av ekstrem angst. Kan jeg spørre etter bdroligende? Hva kan jeg si?

Hilsen ei på gråten

Anonymous poster hash: 92416...acb

[psychotique]

Jeg ville heller spurt etter SSRI

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mye avhenger av hva du har prøvd tidligere. Har du fått skikkelig samtalebehandling, og har du prøvd SSRI?

Hvis det finnes en god grunn til din forverring, og en kan anta at denne er kortvarig, øker det sannsynligheten for å få benzo.

Det at du tidligere har misbrukt benzo, betyr at du er i større fare for å utvikle misbruk igjen. Derfor vil legen være skeptisk til å gi deg det på nytt - i hvert fall mer enn noen dager.

[AnonymBruker]

Mye avhenger av hva du har prøvd tidligere. Har du fått skikkelig samtalebehandling, og har du prøvd SSRI?Hvis det finnes en god grunn til din forverring, og en kan anta at denne er kortvarig, øker det sannsynligheten for å få benzo.Det at du tidligere har misbrukt benzo, betyr at du er i større fare for å utvikle misbruk igjen. Derfor vil legen være skeptisk til å gi deg det på nytt - i hvert fall mer enn noen dager.

Jeg er bare desperat etter å slippe det vonde, men det er vel uansett ikke mulig. Jeg har prøvd alle slags c-preparater uten at noe har virket noe særlig på meg og er derfor fortvilet. Går i samtaleterapi men jeg føler det ikke hjelper nok. Tenker at livet er så kort og så skal man ha det sånn. Når situasjonen er sånn og jeg sliter med panikkangst uten å ha noe å ta for det, ja da blir jeg sliten og lei.

Anonymous poster hash: 92416...acb

[Cammomille]

Jeg er bare desperat etter å slippe det vonde, men det er vel uansett ikke mulig. Jeg har prøvd alle slags c-preparater uten at noe har virket noe særlig på meg og er derfor fortvilet. Går i samtaleterapi men jeg føler det ikke hjelper nok. Tenker at livet er så kort og så skal man ha det sånn. Når situasjonen er sånn og jeg sliter med panikkangst uten å ha noe å ta for det, ja da blir jeg sliten og lei.

Anonymous poster hash: 92416...acb

Hvorfor vil du ikke lære deg mye måter å tenke/handle på når du får panikkangst? For meg er panikken altfor høy til at noe som helst slår den ut.. Og de har prøvd det meste forsvarlige av medisiner. Kun èn gang har de fått meg ut av panikk ved hjelp av medisiner, og da fikk jeg propofyl. (Samme som Michael Jackson døde av pga overdose). Det fikk jeg i inngangen til operasjon.

Tror så lenge du går rundt med en innstilling om at du ikke klarer det selv, men må ha en pille - da kommer du ikke videre. Og ja, det er kjempetøft å jobbe med det som er vanskelig, men det må til. Og ting tar tid!!

[FjellOgDalar]

Panikkangst er noe møkk. Rett og slett. Jeg har det selv, men jeg har effekt av SSRI som jeg i hovedsak bruker som depresjonsforebyggende... Det tar ikke bort angstanfallene, men de er mildere og lettere å håndtere.

 

Noe som har funket for meg er å eksponere meg selv gradvis for det jeg synes er skremmende under panikkanfall. Lage et slags "angsthierarki," og jobbe fra det minst skremmende og gå videre til det som er mer skremmende når diu takler første steg. Man kan framkalle hjertebank og skjelvinger med å drikke en balje kaffe, man kan bli særdeles andpusten av å løpe opp en bratt bakke, man kan få uvirkelighetsfølelse ved å stirre på samme punkt - i alle fall gjør jeg det... Kvelningsfornemmelser får jeg om jeg trekker pusten og holder. Å hyperventilere med vilje framkaller bla. svimmelhet og prikking i kroppen.

 

Lett men vanskelig, men det er to essensielle ting som kan få en igjennom et panikkanfall uten at det får ta kontrollen over deg.

 

1. Lær å ha kontroll på pusten. Om du hyperventilerer, vil du få økt ubehag som svimmelhet, prikking i kroppen. Når du mestrer dette, har du et fokus.

 

2. Ikke kjemp mot angsten, selv om det føles naturlig å gjøre det. Kroppens alarmsystemer skriker jo kjemp eller stikk, og slår på full alarmberedskap. Men det er en falsk alarm.. Jo mer man sier til seg selv at man ikke for alt i verden må få 100% panikk, jo større er sannsynligheten for å få 100% panikk. Forsøk å la angsten flyte, den er ikke farlig for deg selv om det føles slik. Tross ubehaget, vil anfallet gå mye raskere over. Etter hvert som man mestrer dette, kan du med stor sannsynlighet leve bedre med panikklidelsen.

 

Ingen quick fix, det krever hard jobbing. Imidlertid betaler det seg!

 

Ser noen nevne Propofol legre oppe. Det er et narkosemiddel og administres av anestesileger. Ikke noe man kan bruke hjemme.

 

Eksponeringsterapi er key i sånne tilfeller. Man kan behandle panikkangst uten medisiner. Benzo er ikke noen god løsning utover bruk når det er helt akutt, og snakk om lavest mulig forbruk. Jeg har en avtale med legen min om å føre logg over når jeg bruker benzo, gjort det rutinemessig i flere år. Slik kan både legen og jeg ha oversikt over forbruket. Det er også nyttig å se hvilke situasjoner som medfører behov for noe beroligende.

 

Jeg anbefaler alle som sliter med angst å lese boka "Trange rom og åpne plasser" av Torkild Berge og Arne Repål. Den forklarer på en lettfattelig måte hva angst er, de ulike angstlidelsene, svært mye nyttig om hvordan angstspøkelse lurer deg inn i vanskelige sirkler, og veldig mange tips til hvordan man kan øve seg opp til å mestre angsten. Eksempler på hvordan man kan gjøre eksponeringstrening. I det hele tatt en gjennomført grundig, men lettlest bok som mange har funnet nyttig. Den har hjulpet meg, gitt meg mye avklaring.

[frosken]

Jeg er litt fortvilet mildt sagt. Jeg har angst men behandler vil ikke gi meg benzo. Jeg har misbrukt det tidligere. Dette var jo veldig dumt av meg, for det følger meg i journalen, gjør det ikke? Da danner vel fastlegen seg et negativt bilde av meg, selv om jeg har sluttet, vil det følge meg reste av livet? Hva kan jeg gjøre? Har panikkangst og da får jeg det uutholdelig.

Har nå skiftet lege, og jeg håper hun er grei. Men hun danner vel seg et negativt bilde av meg når hun leser journalen. Har time der nå snart, og jeg er helt fortvilet for tida på grunn av ekstrem angst. Kan jeg spørre etter bdroligende? Hva kan jeg si?

Hilsen ei på gråten

Anonymous poster hash: 92416...acb

Det er lite klokt å starte en ny fastlegerelasjon med å be om benzo, og særlig med din bakgrunn. Mange fastleger er svært lite glad for pasienter som skifter til dem som fastlege i håp om å få benzo.

 

Det beste du kan gjøre, tror jeg , er å snakke åpent med henne både om din angst og ditt tidligere misbruk av benzo. Da gir du henne et grunnlag for å stole på deg, og så kan dere sammen prøve å finne noen løsninger.

[AnonymBruker]

Jeg ville heller spurt etter SSRI

Hm, har prøvd mange typer antideppressiva men enten uten effekt, eller plagsomme (mildt sagt) bivirkninger.

Anonymous poster hash: 92416...acb

[AnonymBruker]

Det er lite klokt å starte en ny fastlegerelasjon med å be om benzo, og særlig mebehandletbakgrunn. Mange fastleger er svært lite glad for pasienter som skifter til dem som fastlege i håp om å få benzo.

 

Det beste du kan gjøre, tror jeg , er å snakke åpent med henne både om din angst og ditt tidligere misbruk av benzo. Da gir du henne et grunnlag for å stole på deg, og så kan dere sammen prøve å finne noen løsninger.

Jeg har litt problemer med å være ærlig om mitt tidligere misbruk. Det er rett og slett for skamfullt for meg. Jeg er litt sånn lei av å bli behandlet med fordommer også, rett og slett. Fordi jeg misbrukte benzo for mange år siden. Og når jeg dessuten går rundt med angst 90% av tiden, ja da blir jeg lei. Føler ingen forstår den biten. Ikke når jeg er ærlig om alt heller. Så hva er da vitsen med et "konstrukt" samarbeid. Jeg sa til dem at jeg misbrukte benzo for nettopp å være ærlig. Men det førte til intet annet enn bråseponering. Så har ikke "bare" gode erfaringer med ærlighet.

Anonymous poster hash: 92416...acb

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke lære deg mye måter å tenke/handle på når du får panikkangst? For meg er panikken altfor høy til at noe som helst slår den ut.. Og de har prøvd det meste forsvarlige av medisiner. Kun èn gang har de fått meg ut av panikk ved hjelp av medisiner, og da fikk jeg propofyl. (Samme som Michael Jackson døde av pga overdose). Det fikk jeg i inngangen til operasjon.

Tror så lenge du går rundt med en innstilling om at du ikke klarer det selv, men må ha en pille - da kommer du ikke videre. Og ja, det er kjempetøft å jobbe med det som er vanskelig, men det må til. Og ting tar tid!!

Ting tar tid? Ja, kanskje hele livet. Jeg har hatt det slik i over 30 år.

Anonymous poster hash: 92416...acb

[AnonymBruker]

Panikkangst er noe møkk. Rett og slett. Jeg har det selv, men jeg har effekt av SSRI som jeg i hovedsak bruker som depresjonsforebyggende... Det tar ikke bort angstanfallene, men de er mildere og lettere å håndtere.

 

Noe som har funket for meg er å eksponere meg selv gradvis for det jeg synes er skremmende under panikkanfall. Lage et slags "angsthierarki," og jobbe fra det minst skremmende og gå videre til det som er mer skremmende når diu takler første steg. Man kan framkalle hjertebank og skjelvinger med å drikke en balje kaffe, man kan bli særdeles andpusten av å løpe opp en bratt bakke, man kan få uvirkelighetsfølelse ved å stirre på samme punkt - i alle fall gjør jeg det... Kvelningsfornemmelser får jeg om jeg trekker pusten og holder. Å hyperventilere med vilje framkaller bla. svimmelhet og prikking i kroppen.

 

Lett men vanskelig, men det er to essensielle ting som kan få en igjennom et panikkanfall uten at det får ta kontrollen over deg.

 

1. Lær å ha kontroll på pusten. Om du hyperventilerer, vil du få økt ubehag som svimmelhet, prikking i kroppen. Når du mestrer dette, har du et fokus.

 

2. Ikke kjemp mot angsten, selv om det føles naturlig å gjøre det. Kroppens alarmsystemer skriker jo kjemp eller stikk, og slår på full alarmberedskap. Men det er en falsk alarm.. Jo mer man sier til seg selv at man ikke for alt i verden må få 100% panikk, jo større er sannsynligheten for å få 100% panikk. Forsøk å la angsten flyte, den er ikke farlig for deg selv om det føles slik. Tross ubehaget, vil anfallet gå mye raskere over. Etter hvert som man mestrer dette, kan du med stor sannsynlighet leve bedre med panikklidelsen.

 

Ingen quick fix, det krever hard jobbing. Imidlertid betaler det seg!

 

Ser noen nevne Propofol legre oppe. Det er et narkosemiddel og administres av anestesileger. Ikke noe man kan bruke hjemme.

 

Eksponeringsterapi er key i sånne tilfeller. Man kan behandle panikkangst uten medisiner. Benzo er ikke noen god løsning utover bruk når det er helt akutt, og snakk om lavest mulig forbruk. Jeg har en avtale med legen min om å føre logg over når jeg bruker benzo, gjort det rutinemessig i flere år. Slik kan både legen og jeg ha oversikt over forbruket. Det er også nyttig å se hvilke situasjoner som medfører behov for noe beroligende.

 

Jeg anbefaler alle som sliter med angst å lese boka "Trange rom og åpne plasser" av Torkild Berge og Arne Repål. Den forklarer på en lettfattelig måte hva angst er, de ulike angstlidelsene, svært mye nyttig om hvordan angstspøkelse lurer deg inn i vanskelige sirkler, og veldig mange tips til hvordan man kan øve seg opp til å mestre angsten. Eksempler på hvordan man kan gjøre eksponeringstrening. I det hele tatt en gjennomført grundig, men lettlest bok som mange har funnet nyttig. Den har hjulpet meg, gitt meg mye avklaring.

Takk for gode innspill og råd. Synes det du skriver høres fornuftig ut. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det alene. Ba poliklinikken om spesifikk hjelp til eksponering men fikk det ikke. Tror ikke jeg kan klare det selv. Jeg er livredd alle fastlåste situasjoner, og det er jo mange situasjoner som er "fastlåste" om du skjønner. Hadde det ikke vært for mannen min så hadde jeg nok råtnet bort her jeg sitter.

Boka du nevner har jeg også hørt om før. Tror jeg skal ta meg en tur på biblioteket.

Anonymous poster hash: 92416...acb

[Cammomille]

Ting tar tid? Ja, kanskje hele livet. Jeg har hatt det slik i over 30 år.

Anonymous poster hash: 92416...acb

Hvis du har hatt det sånn i over 30 år vil jeg påstå du ikke har truffet på rett behandler. Du går til samtaleterapi var det sånn? Det er stor hjelp hvis du klarer å være åpen om dette med din behandler. Vedkommende er der for å hjelpe deg, og kan fort overraske hvis han/hun virkelig får sjansen.

Jeg skjønner veldig godt desperasjonen på å få det bedre, men det er en mening med at det tar tid også. Hvis du hadde blitt "pang"-frisk over natten hadde du nok fått en enda større smell. Man må henge med i svingningene og forandringene :-)

[AnonymBruker]

Hvis du har hatt det sånn i over 30 år vil jeg påstå du ikke har truffet på rett behandler. Du går til samtaleterapi var det sånn? Det er stor hjelp hvis du klarer å være åpen om dette med din behandler. Vedkommende er der for å hjelpe deg, og kan fort overraske hvis han/hun virkelig får sjansen.

Jeg skjønner veldig godt desperasjonen på å få det bedre, men det er en mening med at det tar tid også. Hvis du hadde blitt "pang"-frisk over natten hadde du nok fått en enda større smell. Man må henge med i svingningene og forandringene :-)

Ja det er ikke lett for jeg er sliten nå. Men skal snakke med behandler. Vet ikke om jeg tør å snakke med legen om angsten. Har jo aldri møtt henne før. Men samtidig er det nok viktig at jeg gjør det...håper jeg kommer til en ok lege som tar meg på alvor. Er veldig spent. Men ærlig skal jeg være. Er ikke så flink til å lyve

Anonymous poster hash: 92416...acb