Jeg klarer ikke dette, tror jeg feiger ut...

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg skulle klare å bli trygg nok på meg selv til å kunne skrive under med fast nick, men det klarer jeg ikke. De siste dagene har vært vanskelige, fordi jeg har virkelig ønsket å ta meg sammen og hoppe ut i det, men jeg innser nå at det ikke går. Jeg trenger å få «nøytralisert» mine egne tanker gjennom å få tilbakemeldinger fra andre med alternative syn på det jeg tenker og siden jeg ikke har det i RL er jeg avhengig av å kunne skrive litt her inne. Hadde planlagt at den neste tråden jeg skulle starte skulle signeres, derfor har jeg ventet med å skrive, men nå holder jeg ikke ut lengere.

 

Det er nå bare noen få dager til jeg skal på denne vurderingssamtalen, lite vet jeg hva som skjer etter det og all denne usikkerheten er vanskelig å stå i. Selvfølgelig har jeg for lengst startet å stresse og jeg kjenner hvordan angsten regelrett vokser inne i meg for hver time som går. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom den dagen. Ikke nok med at jeg skal til et helt fremmed sted og snakke med helt fremmede om meg selv, jeg må også komme meg til og fra stedet uten mulighet for «å komme meg unna situasjonen», det vil si sitte i en bil sammen med den som skal være med meg dit (2 timer hver vei), for å reise alene er heller ingen mulighet. Jeg hater når det blir stille og jeg føler jeg burde si noe, så jeg forsøker å unngå situasjoner hvor jeg føler meg fastlåst, slik som i en bil. Når jeg blir stressa kommer jeg ikke på noe å si og når jeg må snakke om vanskelige (personlige) ting svikter stemmen totalt og ingen hører hva jeg sier uansett, forstår ikke hvordan jeg skal klare dette – jo mer jeg tenker på det jo verre blir det bare.

 

Dessuten får jeg sikkert ikke plass før etter sommeren uansett, sjekket ventelisten der og den var lang, orker ikke å bli skuffet – ha forventninger eller håp. Skal jeg om flere måneder igjennom dette «helvete» på nytt (går det lang tid mellom denne turen dit og til jeg eventuelt skal tilbake dit, blir det som å starte helt på nytt)? Hvordan skal jeg holde ut ventetiden, klare å holde motet og håpet oppe selv og ikke drukne ned i mine egne dystre tanker? Og hvor lenge holder jeg ut med å leve slik? De sier at det går mot lysere tider nå, men for meg er ikke det ensbetydende med at det blir bedre. Jeg hadde min tyngste periode i fjor vår/sommer og gruer meg til tiden fremover. Det å se at andre nyter livet og er lykkelige gjør meg bare mer deprimert så lenge jeg ikke ser muligheten for at jeg også en gang vil få det bedre, føle glede og lysten til å leve, fungere sosialt og i skole eller jobb og finne en mening med livet…

 

Anonymous poster hash: 44769...548

Anonymous poster hash: 44769...548

Anonymous poster hash: 44769...548

[psychotique]

Kan du ha et opphold på dps i mellomtiden?

[frosken]

Du trenger ikke å lage stress for deg selv mht det å skrive med fast nick.  Du sørger jo for å skrive nok opplysninger til at vi som har engasjert oss i forhold til deg kan "kjenne deg igjen", slik at du kan få svar som ikke bare er basert på det du har skrevet i ditt siste innlegg:-)

 

Jeg tenker at det er "normalt" å være engstelig og stresset før en slik vurderingssamtale. Du kan jo ikke på forhånd vite nøyaktig hvordan samtalen vil bli, og du har heller ingen absolutt garanti for at de vil tilby deg behandling etter å ha snakket med deg. I stedet for å vurdere å trekke deg, så kan du kanskje forsøke å vise deg selv litt ekstra omsorg og forståelse, kanskje kan du oppmuntre deg selv og minne deg på at det ikke er rart at du synes dette er ubehagelig.

 

De som skal snakke med deg vil også vite at det er vanlig å ikke synes det er så enkelt å komme til slike samtaler.

 

Om det skulle være ganske lang ventetid, så er jeg ikke sikkert på om det egentlig er så negativt for deg. Da får du god tid til å forberede deg til det som skal skje og du kan starte med å forsiktig utfordre deg selv litt hjemme. I tillegg tenker jeg at både ventetiden og opplegget med vurderingssamtale, kanskje tyder på at du er søkt til et behandlingsopplegg som mange ønsker - og da kan det være grunn til å også håpe at det er et bra behandlingstilbud:-)

 

Håper du ikke feiger ut, men møter på vurderingssamtalen. Det med bilturen kan dere kanskje løse gjennom å høre på musikk eller tilsvarende i bilen. Det går an å si til den du skal ha med deg at du gruer deg og derfor ikke orker å prate så mye.

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å lage stress for deg selv mht det å skrive med fast nick.  Du sørger jo for å skrive nok opplysninger til at vi som har engasjert oss i forhold til deg kan "kjenne deg igjen", slik at du kan få svar som ikke bare er basert på det du har skrevet i ditt siste innlegg:-)

 

Jeg tenker at det er "normalt" å være engstelig og stresset før en slik vurderingssamtale. Du kan jo ikke på forhånd vite nøyaktig hvordan samtalen vil bli, og du har heller ingen absolutt garanti for at de vil tilby deg behandling etter å ha snakket med deg. I stedet for å vurdere å trekke deg, så kan du kanskje forsøke å vise deg selv litt ekstra omsorg og forståelse, kanskje kan du oppmuntre deg selv og minne deg på at det ikke er rart at du synes dette er ubehagelig.

 

De som skal snakke med deg vil også vite at det er vanlig å ikke synes det er så enkelt å komme til slike samtaler.

 

Om det skulle være ganske lang ventetid, så er jeg ikke sikkert på om det egentlig er så negativt for deg. Da får du god tid til å forberede deg til det som skal skje og du kan starte med å forsiktig utfordre deg selv litt hjemme. I tillegg tenker jeg at både ventetiden og opplegget med vurderingssamtale, kanskje tyder på at du er søkt til et behandlingsopplegg som mange ønsker - og da kan det være grunn til å også håpe at det er et bra behandlingstilbud:-)

 

Håper du ikke feiger ut, men møter på vurderingssamtalen. Det med bilturen kan dere kanskje løse gjennom å høre på musikk eller tilsvarende i bilen. Det går an å si til den du skal ha med deg at du gruer deg og derfor ikke orker å prate så mye.

 

Takk for svar. Skal forsøke å ikke tenke at jeg har gitt opp når det kommer til å skrive med nick her inne, men akkurat nå klarer jeg det bare ikke. Tror jeg må venne meg litt til tanken, rart at en bagatell som det kan være så utrolig vanskelig - forstår ikke logikken i det, men det sitter dypt i meg og jeg føler sterkt for å kunne være "usynlig" både her inne og ellers i livet.   

 

Fikk vite nå i ettermiddag at turen blir utsatt, vet ikke når det blir enda (mulig jeg får mer info i morgen). På en måte er jeg jo lettet, det vil si at "stress nivået" mitt er betydelig redusert, men samtidig er jeg veldig lei meg nå fordi det er for meg enda mer usikkerhet og at jeg vet at jeg på nytt må mobilisere krefter for å forberede meg. Satt oppe å grublet i hele natt og nå føler jeg det var til ingen nytte - må jo starte helt på nytt igjen når det nærmer seg tur dit, uansett om det blir rett over helgen eller senere.

 

Jeg føler at jeg på en måte sitter veldig fast i denne "evige" ventetiden. Har ikke så mye ellers i livet som holder meg gående nå, så blir det ikke noe ut av dette vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg har innsett at jeg ikke kommer meg ut av det fastlåste tankemønsteret mitt på egenhånd, for uansett hvor mye jeg tenker på ting endrer det ikke noe. For meg har det vært vanskelig "å innrømme" dette for meg selv, jeg følte meg veldig svak og det har tatt lang tid for meg å be om hjelp i første omgang, men også nå når jeg innser at jeg ikke klarer det på egenhånd og trenger mer (annen type) hjelp enn det jeg har fått til nå. Jeg hater meg selv fordi jeg ikke klarer å leve opp til mine egne og andres forventninger, jeg er totalt mislykket - i alt.    

Anonymous poster hash: 44769...548

[frosken]

Jeg forestiller meg at det har blitt klarere for deg i løpet av denne prosessen hvor gjerne du vil unngå ubehag, hvor vanskelig det er for deg å gjøre noe du ikke "har lyst til". Dersom det skulle bli noen måneders ventetid før du kommer i gang med det nye behandlingsopplegget, så ser jeg for meg at du i mellomtiden kan jobbe med dette avgrensede temaet hos din nåværende behandler. Kanskje kan dere komme frem til noen superenkle - men litt utfordrende - oppgaver som du kan prøve å trene på. Å ha noen enkle målsettinger hver uke - .men som du til gjengjeld gjennomfører uansett, tror jeg kan være en god forberedelse til ny behandling.

 

Dumt at vurderingssamtalen har blitt utsatt, håper det ikke blir lenge til du får vite når dere skal gjennomføre den.

[AnonymBruker]

Jeg forestiller meg at det har blitt klarere for deg i løpet av denne prosessen hvor gjerne du vil unngå ubehag, hvor vanskelig det er for deg å gjøre noe du ikke "har lyst til". Dersom det skulle bli noen måneders ventetid før du kommer i gang med det nye behandlingsopplegget, så ser jeg for meg at du i mellomtiden kan jobbe med dette avgrensede temaet hos din nåværende behandler. Kanskje kan dere komme frem til noen superenkle - men litt utfordrende - oppgaver som du kan prøve å trene på. Å ha noen enkle målsettinger hver uke - .men som du til gjengjeld gjennomfører uansett, tror jeg kan være en god forberedelse til ny behandling.

 

Dumt at vurderingssamtalen har blitt utsatt, håper det ikke blir lenge til du får vite når dere skal gjennomføre den.

 

Ja, du har rett i at jeg nå ser selv hvordan jeg unngår vanskelige, utfordrende og ubehagelige ting. Før dette har jeg nok bare lukket øynene for det, ikke innrømmet hvor stor del av problemet dette er eller hvor gjennomgående det er. Men jeg får litt "panikk" når jeg innser hvor vanskelig det er for meg å gjøre noe med det, det er som å kjempe mot meg selv samtidig som jeg prøver å oppnå noe. Jeg ble veldig lei meg når jeg fikk beskjed om at de måtte flytte den, men ut i fra grunnen til at den ble flyttet på så vil jeg tro det vil bli en ny time innen relativt kort tid.  

 

Jeg har prøvd noe lignende det du foreslår, men det fungerte overhodet ikke. Jeg ble helt fastlåst i et "system" jeg lagde meg for å gjennomføre, og alle ting som ikke passet inn i dette systemet ble vanskelig å gjennomføre og om jeg ikke klarte det slik jeg ønsket, ble det totalt katastrofe og jeg følte det ble helt mislykket. Jeg følte meg totalt mislykket som person, for det var det "enkleste" jeg skulle få bedre rutine over (matinntak), noe som ikke burde være et problem. Egentlig så tror jeg mitt ekstreme behov for kontroll ødelegger en del også, så når jeg føler at mye er uoversiktlig og usikkert, tar jeg desto mer kontroll over de få tingene jeg klarer å kontrollere, selv om det ikke nødvendigvis er særlig bra for meg det jeg holder på med. Derfor ser jeg ikke helt for meg hvordan det du beskriver kan gjennomføres i praksis, vet ikke hvilke områder jeg skal konsentrere meg om, det er så mye som ikke "fungerer" og mye (alt?) henger jo veldig i sammen og påvirkes av hverandre...       

Anonymous poster hash: 44769...548

[frosken]

 

Ja, du har rett i at jeg nå ser selv hvordan jeg unngår vanskelige, utfordrende og ubehagelige ting. Før dette har jeg nok bare lukket øynene for det, ikke innrømmet hvor stor del av problemet dette er eller hvor gjennomgående det er. Men jeg får litt "panikk" når jeg innser hvor vanskelig det er for meg å gjøre noe med det, det er som å kjempe mot meg selv samtidig som jeg prøver å oppnå noe. Jeg ble veldig lei meg når jeg fikk beskjed om at de måtte flytte den, men ut i fra grunnen til at den ble flyttet på så vil jeg tro det vil bli en ny time innen relativt kort tid.  

 

Jeg har prøvd noe lignende det du foreslår, men det fungerte overhodet ikke. Jeg ble helt fastlåst i et "system" jeg lagde meg for å gjennomføre, og alle ting som ikke passet inn i dette systemet ble vanskelig å gjennomføre og om jeg ikke klarte det slik jeg ønsket, ble det totalt katastrofe og jeg følte det ble helt mislykket. Jeg følte meg totalt mislykket som person, for det var det "enkleste" jeg skulle få bedre rutine over (matinntak), noe som ikke burde være et problem. Egentlig så tror jeg mitt ekstreme behov for kontroll ødelegger en del også, så når jeg føler at mye er uoversiktlig og usikkert, tar jeg desto mer kontroll over de få tingene jeg klarer å kontrollere, selv om det ikke nødvendigvis er særlig bra for meg det jeg holder på med. Derfor ser jeg ikke helt for meg hvordan det du beskriver kan gjennomføres i praksis, vet ikke hvilke områder jeg skal konsentrere meg om, det er så mye som ikke "fungerer" og mye (alt?) henger jo veldig i sammen og påvirkes av hverandre...       

Anonymous poster hash: 44769...548

 

Jeg ser for meg at du kan velge f.eks. en enkel liten aktivitet som du skal gjennomføre hver dag. Snakket for noen dager siden med en som fortalte at hun i en lang periode hadde hatt som daglig utfordring å gå til nærmeste hobbybutikk fordi hun trengte å komme seg ut. Jeg aner ikke hva som kan være en passe utfordring for deg, men poenget er ikke å ende opp i en slags tvangspreget hverdag, men å gjennomføre noen små og helt konkrete målsettinger. De skal ikke være veldig angstprovoserende, men heller ikke noe du kan "gjøre i søvne ."

[AnonymBruker]

Jeg ser for meg at du kan velge f.eks. en enkel liten aktivitet som du skal gjennomføre hver dag. Snakket for noen dager siden med en som fortalte at hun i en lang periode hadde hatt som daglig utfordring å gå til nærmeste hobbybutikk fordi hun trengte å komme seg ut. Jeg aner ikke hva som kan være en passe utfordring for deg, men poenget er ikke å ende opp i en slags tvangspreget hverdag, men å gjennomføre noen små og helt konkrete målsettinger. De skal ikke være veldig angstprovoserende, men heller ikke noe du kan "gjøre i søvne ."

 

Ok, høres mer fornuftig ut enn det jeg tidligere har prøvd (ble bare mer "kontrollfreak" av det). Skal prøve å tenke ut hva som kan være en passende aktivitet, noe det er realistisk å tro at jeg kan klare også, for jeg orker ikke mer nederlagsfølelse akkurat nå.  

Anonymous poster hash: 44769...548

[AnonymBruker]

Jeg forestiller meg at det har blitt klarere for deg i løpet av denne prosessen hvor gjerne du vil unngå ubehag, hvor vanskelig det er for deg å gjøre noe du ikke "har lyst til". Dersom det skulle bli noen måneders ventetid før du kommer i gang med det nye behandlingsopplegget, så ser jeg for meg at du i mellomtiden kan jobbe med dette avgrensede temaet hos din nåværende behandler. Kanskje kan dere komme frem til noen superenkle - men litt utfordrende - oppgaver som du kan prøve å trene på. Å ha noen enkle målsettinger hver uke - .men som du til gjengjeld gjennomfører uansett, tror jeg kan være en god forberedelse til ny behandling.

 

Dumt at vurderingssamtalen har blitt utsatt, håper det ikke blir lenge til du får vite når dere skal gjennomføre den.

 

Var på samtale igjen i dag og da fikk jeg avklart litt rundt når det blir og at vi følger samme opplegg som var planlagt til i morgen, så nå er jeg litt lettet fordi jeg har fått litt oversikt igjen og at jeg slipper å bekymre meg for hvordan det blir   

 

Har også mest sannsynlig fått til et behandlerbytte, som jeg tok mot til meg å ba om siden det ikke har fungert hos h*n jeg går til nå. Spurte om jeg kunne få den ene gruppeterapeuten (gått i gruppe 1 1/2 år så kjenner vedkommende godt + at h*n har steppet inn i ferieperioder). Det var visst egentlig en regel om at ikke gruppeterapeuter skulle være individuellterapeut for en deltager i gruppen (aldri hørt om det før, men var det jeg fikk høre i hvert fall), men de hadde visst diskutert det i et eller annet team møte (eller hva de kalte det?) og hadde kommet frem til at det var i orden, på betingelse av at jeg fulgte opp visse ting.

 

Jeg skulle  fortsette i gruppa ut året (avsluttes til sommeren) eller frem til innleggelsen, ta i mot plassen jeg eventuelt får fra innleggelsesstedet (+ følge det så lenge de mener jeg skal være der) og ta i mot den hjelpen jeg har blitt søkt til hos kommunehelsetjenesten (venter på svar, så vet ikke helt hva det er snakk om enda, men det skulle rettes mot aktivitet, eksponering og mestring - ikke sitte på et kontor å snakke) i tillegg til oppfølging på DPS. Så om jeg sier ja til dette får jeg bytte behandler. Tror de kjenner meg litt for godt, de vet tydeligvis hvor mye jeg tviler og hvor lett jeg trekker meg, for det er vel ikke vanlig å stille denne type krav til pasienten, eller tar jeg feil her?

 

     

Anonymous poster hash: 44769...548

[XbellaX]

 

Var på samtale igjen i dag og da fikk jeg avklart litt rundt når det blir og at vi følger samme opplegg som var planlagt til i morgen, så nå er jeg litt lettet fordi jeg har fått litt oversikt igjen og at jeg slipper å bekymre meg for hvordan det blir   

 

Har også mest sannsynlig fått til et behandlerbytte, som jeg tok mot til meg å ba om siden det ikke har fungert hos h*n jeg går til nå. Spurte om jeg kunne få den ene gruppeterapeuten (gått i gruppe 1 1/2 år så kjenner vedkommende godt + at h*n har steppet inn i ferieperioder). Det var visst egentlig en regel om at ikke gruppeterapeuter skulle være individuellterapeut for en deltager i gruppen (aldri hørt om det før, men var det jeg fikk høre i hvert fall), men de hadde visst diskutert det i et eller annet team møte (eller hva de kalte det?) og hadde kommet frem til at det var i orden, på betingelse av at jeg fulgte opp visse ting.

 

Jeg skulle  fortsette i gruppa ut året (avsluttes til sommeren) eller frem til innleggelsen, ta i mot plassen jeg eventuelt får fra innleggelsesstedet (+ følge det så lenge de mener jeg skal være der) og ta i mot den hjelpen jeg har blitt søkt til hos kommunehelsetjenesten (venter på svar, så vet ikke helt hva det er snakk om enda, men det skulle rettes mot aktivitet, eksponering og mestring - ikke sitte på et kontor å snakke) i tillegg til oppfølging på DPS. Så om jeg sier ja til dette får jeg bytte behandler. Tror de kjenner meg litt for godt, de vet tydeligvis hvor mye jeg tviler og hvor lett jeg trekker meg, for det er vel ikke vanlig å stille denne type krav til pasienten, eller tar jeg feil her?

 

     

Anonymous poster hash: 44769...548

 

Det er helt vanlig å stille krav, og så er nok dette spesifikke kravet rettet ganske så direkte mot deg siden de vet du kan finne på å tenke for mye i blant ;-)

 

Heier på deg.

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å stille krav, og så er nok dette spesifikke kravet rettet ganske så direkte mot deg siden de vet du kan finne på å tenke for mye i blant ;-)

 

Heier på deg.

 

Ok, takk for svar. Ble bare litt usikker, følte det var bare noe de fant på til meg (har ingen god forklaring for hvorfor det skulle være slik, men var det jeg følte der og da).

 

Ja du (og de) har nok sikkert rett i at jeg tenker litt for mye innimellom . De dagene jeg ikke tør å ta seroquel på kvelden fordi jeg skal tidlig opp og ut på noe (redd for å forsove meg) får jeg sjeldent sove, det er litt dumt i grunn, men har begynt å venne meg til det nå.

 

Takk for at du "heier på meg", hyggelig å høre

Anonymous poster hash: 44769...548

[frosken]

 

Var på samtale igjen i dag og da fikk jeg avklart litt rundt når det blir og at vi følger samme opplegg som var planlagt til i morgen, så nå er jeg litt lettet fordi jeg har fått litt oversikt igjen og at jeg slipper å bekymre meg for hvordan det blir   

 

Har også mest sannsynlig fått til et behandlerbytte, som jeg tok mot til meg å ba om siden det ikke har fungert hos h*n jeg går til nå. Spurte om jeg kunne få den ene gruppeterapeuten (gått i gruppe 1 1/2 år så kjenner vedkommende godt + at h*n har steppet inn i ferieperioder). Det var visst egentlig en regel om at ikke gruppeterapeuter skulle være individuellterapeut for en deltager i gruppen (aldri hørt om det før, men var det jeg fikk høre i hvert fall), men de hadde visst diskutert det i et eller annet team møte (eller hva de kalte det?) og hadde kommet frem til at det var i orden, på betingelse av at jeg fulgte opp visse ting.

 

Jeg skulle  fortsette i gruppa ut året (avsluttes til sommeren) eller frem til innleggelsen, ta i mot plassen jeg eventuelt får fra innleggelsesstedet (+ følge det så lenge de mener jeg skal være der) og ta i mot den hjelpen jeg har blitt søkt til hos kommunehelsetjenesten (venter på svar, så vet ikke helt hva det er snakk om enda, men det skulle rettes mot aktivitet, eksponering og mestring - ikke sitte på et kontor å snakke) i tillegg til oppfølging på DPS. Så om jeg sier ja til dette får jeg bytte behandler. Tror de kjenner meg litt for godt, de vet tydeligvis hvor mye jeg tviler og hvor lett jeg trekker meg, for det er vel ikke vanlig å stille denne type krav til pasienten, eller tar jeg feil her?

 

     

Anonymous poster hash: 44769...548

 

Høres ut som om de har satt noen veldig fornuftige betingelser. Dette likte jeg å lese!

[AnonymBruker]

Høres ut som om de har satt noen veldig fornuftige betingelser. Dette likte jeg å lese!

 

Det litt rare er at nå når jeg har tenkt litt mer på det, så tror jeg det på en måte kan være en liten lettelse å skulle slippe å hele tiden tvile så mye og stadig vurdere de valg jeg må ta eller har tatt (om jeg skal ombestemme meg eller ikke), er litt slitsomt i lengden - men jeg har ikke klart å hindre meg selv fra å gruble så mye jeg gjør for det. 

 

Tror jeg kommer til å akseptere kravet de har satt, men hva skjer om jeg ikke klarer å følge "reglene"? Ble litt bekymret for at jeg ikke skal klare å gjennomføre for de har stilt krav om to ting jeg ikke har erfart enda, hva om jeg ikke holder ut?

Anonymous poster hash: 44769...548

[frosken]

Du klarer å følge reglene, det er nettopp poenget. Alle andre enn du har skjønt at du klarer det ;-) Og så finnes det situasjoner som kan medføre at man fraviker reglene. Om du skulle få en helt skrullete kontaktperson i kommunen som vil at du skal hoppe i strikk, så kan du snakke om det i individualterapien og hvis dere så blir enige om at strikkhopping ikke er nødvendig, så trenger du ikke gjøre det kommunedama forlanger!

 

Dette ble litt flåsete, men poenget er at du må slutte å hele tiden skulle bestemme, ombestemme, ombestemme en gang til osv. Du skal følge det opplegget du og din individualterapeut blir enig om at er fornuftig, hun kommer ikke til å stille umulige krav.  Etter all sannsynlighet kommer ingen til å stille umulige krav; kravene som stilles vil normalt være godt gjennomtenkte fra behandlernes side.

 

Egentlig synes jeg de skulle toppet det med at du må betale en bot til Kirkens bymisjon på 100 000,- om du ikke følger opp det dere har avtalt ;-)

[AnonymBruker]

Du klarer å følge reglene, det er nettopp poenget. Alle andre enn du har skjønt at du klarer det ;-) Og så finnes det situasjoner som kan medføre at man fraviker reglene. Om du skulle få en helt skrullete kontaktperson i kommunen som vil at du skal hoppe i strikk, så kan du snakke om det i individualterapien og hvis dere så blir enige om at strikkhopping ikke er nødvendig, så trenger du ikke gjøre det kommunedama forlanger!

 

Dette ble litt flåsete, men poenget er at du må slutte å hele tiden skulle bestemme, ombestemme, ombestemme en gang til osv. Du skal følge det opplegget du og din individualterapeut blir enig om at er fornuftig, hun kommer ikke til å stille umulige krav.  Etter all sannsynlighet kommer ingen til å stille umulige krav; kravene som stilles vil normalt være godt gjennomtenkte fra behandlernes side.

 

Egentlig synes jeg de skulle toppet det med at du må betale en bot til Kirkens bymisjon på 100 000,- om du ikke følger opp det dere har avtalt ;-)

 

Ok, jeg tar poenget ditt

 

Men at "alle andre" har forstått det er jeg litt i tvil om, tror heller de er  passe lei av å høre på mitt evige "skal - skal ikke" snakk.

 

Anonymous poster hash: 44769...548

[frosken]

 

Ok, jeg tar poenget ditt

 

Men at "alle andre" har forstått det er jeg litt i tvil om, tror heller de er  passe lei av å høre på mitt evige "skal - skal ikke" snakk.

 

Anonymous poster hash: 44769...548

 

Jeg tror de har forstått at du _kan_ klare det, men at det også er en risiko for at du ikke gjør det fordi du vingler sånn og har slik motstand mot ubehag. Jeg tror de nå prøver å hjelpe deg til å fokusere på å gjennomføre i stedet for å vingle. Jeg synes også det ligger mye omsorg i at de forsøker å ta litt av valget for deg gjennom at de reduserer valgmulighetene.

[AnonymBruker]

Jeg tror de har forstått at du _kan_ klare det, men at det også er en risiko for at du ikke gjør det fordi du vingler sånn og har slik motstand mot ubehag. Jeg tror de nå prøver å hjelpe deg til å fokusere på å gjennomføre i stedet for å vingle. Jeg synes også det ligger mye omsorg i at de forsøker å ta litt av valget for deg gjennom at de reduserer valgmulighetene.

 

Får håpe det er du som har mest rett av oss to, selv om jeg ikke helt ser... Kjenner det engster meg at det stilles krav, er veldig redd jeg ikke skal klare å gjennomføre. Vil ikke skuffe noen.

 

Jeg har vel litt lett for å tolke ting slik at det passer inn i mitt eget syn på meg selv (hvor håpløs og mislykket jeg er og at jeg ikke klarer noe). Det virker da mer logisk for meg fordi det er noe jeg kan kjenne igjen - om det gir noe mening.  

 

Jeg håper at jeg ved å akseptere de forutsetningene de har gitt meg klarer å redusere mitt behov for stadig vekk å stille spørsmål ved ting og tvile så mye. For eksempel er det slik nå at de dagene jeg synes det har vært vanskelig i gruppa - så tenker jeg på å slutte tvert, mens de gangene det er ok der, så er jeg glad for at jeg holder ut og ikke har sluttet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt (og sakt) at jeg vil slutte, har kanskje vært borte en gang eller to etterpå, men hver gang har jeg blitt overtalt til å komme tilbake en siste gang for å vurdere om det virkelig er det jeg vil og da har jeg snudd i avgjørelsen min fordi jeg kjenner jo at det gjør meg godt å ha noe å gå til, selv om det innimellom blir litt for vanskelig å møte opp. Er det normalt å være så i tvil som jeg er? Det skal virkelig ikke så mye motstand til før jeg gir opp helt og tenker at det nytter ikke uansett, for jeg klarer ingen ting og bare er i veien (til bry) for andre... 

Anonymous poster hash: 44769...548