Hvordan håndtere...

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål. 

 

Sett at en person (voksen) som er ganske dramatisk og manipulerende, og som har det med å lage sine meget spesielle versjoner av virkeligheten (offerhistorier), en dag påstår å ha blitt seksuelt misbrukt som barn. 

 

Hodet sier at slikt skal man alltid ta alvorlig, magefølelsen sier at dette er enda en historie h*n finner på for å få sympati i en situasjon h*n har plaget og vært ufin mot andre. 

 

Hvordan responderer man på noe sånt? "Dersom det du sier er sant"-setninger kan selvfølgelig være veldig urettferdig og sårende dersom det faktisk er sant, men hvor mye empati skal man orke å føle hvis det bare er enda en løgn? Dessuten forsterkes kanskje bare tendensen til å lyve, hvis h*n får en følelse av at det fører frem?

 

Håper på gode råd.

Anonymous poster hash: 077d0...d7d

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Akkurat i denne situasjonen/settingen ville jeg sagt: "Javel".

[AnonymBruker]

Akkurat i denne situasjonen/settingen ville jeg sagt: "Javel".

 

Er bare veldig redd for å gjøre vedkommende stor urett, og veldig usikker på om fortvilelsen over å bli møtt med skepsis var reell eller ikke. For er det ikke også sånn at noen tidligere seksuelt misbrukte kan bli nettopp manipulerende og løgnaktige som voksne, og at det å endelig si sannheten kan være et vendepunkt for dem? 

Anonymous poster hash: 077d0...d7d

[100%ull]

.

Jeg syns du skal si til vedkommende at h*n bør gå til lege/terapeut for at h*n skal få behandlet slike ting.

Det ikke er bra for helsa å bære på slike opplevelser...og det er viktig at overgrep kommer fram i lyset...

På den måten gir du fra deg ansvaret med å høre på h*n...samtidig som du gir h*n følelsen med å bli hørt på og respektert...

Lyger h*n om disse overgrepene...så kommer h*n i hvert fall ikke til å gå til lege/terapeut... 

Endret 14. mars 2014 av 100%ull

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Støtter svaret fra 100% ull.