selvmordstanker og krenkelse på legevakten

[AnonymBruker]

Jeg dro til legevakten i går pga. enorm angst, depresjon og selvmordstanker. Jeg ringte først og sa at jeg ikke ville greie venterommet. Jeg fikk til svar at det ville bli ordnet.

Kort sagt det ble ikke ordnet. Jeg gjemte meg bak en søyle og kom så frem til resepsjonen fra siden av med samtykke hos den som var bak. jeg fikk kjefting i resepsjonen pga sniking som ikke var sant. Jeg gikk vekk og kom så tilbake for å hente førerkortet mitt. Da ble jeg tatt i armen av en vekter og truet. Da jeg sto paralysert tok han så hardt at det gjorde vondt. da kom en annen og de førte meg ut og holdt meg utenfor ytterdøra til spott og spe for de som kom inn. Truet mange ganger med politiet og jeg sa hver gang at de bare skulle ringe politiet. Jeg fikk høre at jeg ikke hadde hjerteproblemer, jeg tenkte bare på meg selv osv. Jeg fikk også høre at det ikke var greit at eldre damer oppførte seg slik svarte jeg kjapt at jeg var ikke eldre dame, jeg er voksen dame eller middelaldrende. Da fikk jeg høre at jeg skulle se i speil. Den kommentaren gjorde ubeskrivelig vondt. Da jeg så en drosje komme hoppet jeg opp i den og jeg ble ikke stoppet og politiet var ikke kommet. Jeg dro til en privat legevakt og fikk snakke med lege og det var ikke til noen hjelp i det hele tatt.

Jeg ringte legevakten i går kveld for å klage. Da fikk jeg snakke med en hyggelig sykepleier som tilbød meg å komme og hun ville følge meg inn igjennom resepsjonen. Hun gjorde det og jeg fikk veldig god samtale med psykiater. De var helt sjokkert over behandlingen jeg fikk og sa at dette skulle jeg gå videre med og dette var uhørt.

I dag fikk jeg vite at det står i journalen min at jeg har prøvd å slå en person i hodet med vesken min. Jeg løftet aldri vesken og har aldri prøvd å slå noen som helst. Jeg er fullstendig maktesløs, uten noe som helst.

Jeg har ikke sovet ordentlig på uker, måneder eller år. Nå skal jeg ta en håndfull med piller, langt over det som er tilrådelig og sove. Da slutter jeg å tenke på og ta livet av meg mens jeg sover. Jeg kan ikke gjøre det slutt pga. familie, men jeg kan ikke leve. Derfor er det best å sove.

Jeg er ydmyket og krenket der hvor jeg burde ha fått hjelp. Jeg stoler ikke på noen som helst. Jeg er så redd som et menneske kan bli. Anonymous poster hash: 15952...ed2

[Gondor]

For en grusom opplevelse! Snakk om å bli totalt ydmyket og krenket! Uten å skjære alle over en kam, kan vektere være hensynsløse bøller. Det er flere eksempler på dette.

Hva med å skrive et innlegg til en seriøs dagsavis hvor du forteller om din opplevelse? Å skrive kan være en fin måte å sortere tanker og følelser på. Lett å si selvfølgelig, men skriving kan ha en helbredende effekt. Du kan skrive et brev til de to bøllene som du aldri sender med mindre du føler for det. Du kan skrive et brev til resepsjonisten og til sykepleieren.

Har du noen å snakke med? Jeg håper virkelig du har noen du kan tømme ditt hjerte for!

[frosken]

Dette synes jeg var trist lesning! Synes legevaktspersonellet fremstår som i overkant skvettent, dersom de anser en voksen og engstelig dame som en trussel.  Det skal ikke være slik at man må oppføre seg helt A4 for ikke å bli misforstått når man har det ekstremt vanskelig.

 

Bra at du fikk snakket med fornuftige folk kvelden etter. Håper du kontakter din fastlege eller annet helsepersonell mandag slik at du kan få adekvat hjelp i tiden som kommer.

[AnonymBruker]

Det er veldig mange mennesker som ikke aner hvordan de skal håndtere slikt, og som oppfører seg på en måte som er veldig ydmykende for den det gjelder. 

 

Sånn er det dessverre ofte på legevakten. Vil anbefale deg å lage en kriseplan sammen med behandleren din i neste time, for det å dra til legevakten ved hver nedtur kommer ikke til å bli bra for deg. 

 

Mange som ringer legevakten på grunn av selvmordstanker har fått et poliklinisk behandlingstilbud som de har valgt å ikke følge. Har du et slikt tilbud? 

Anonymous poster hash: 77a74...c55

[psychotique]

Uff, dette var trist lesning! Har ikke så veldig mye godt å si om legevakten i mitt området heller. Har du en fast behandler? Går du på antidepressivt? Hadde det vært aktuelt med en innleggelse på dps?

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med kirkens sos. For det meste på chat og melding. De vet virkelig hvordan møte en med selvmordstanker. Og det fine er at det føres ikke journal. Anbefaler dem.

Anonymous poster hash: f9067...cdc

[stjernestøv]

For en behandling! Du kan jo kontakte pasientombudet?

 

Ellers bra du ble tatt godt imot kvelden etter.

[frosken]

Jeg dro til legevakten i går pga. enorm angst, depresjon og selvmordstanker. Jeg ringte først og sa at jeg ikke ville greie venterommet. Jeg fikk til svar at det ville bli ordnet.

Kort sagt det ble ikke ordnet. Jeg gjemte meg bak en søyle og kom så frem til resepsjonen fra siden av med samtykke hos den som var bak. jeg fikk kjefting i resepsjonen pga sniking som ikke var sant. Jeg gikk vekk og kom så tilbake for å hente førerkortet mitt. Da ble jeg tatt i armen av en vekter og truet. Da jeg sto paralysert tok han så hardt at det gjorde vondt. da kom en annen og de førte meg ut og holdt meg utenfor ytterdøra til spott og spe for de som kom inn. Truet mange ganger med politiet og jeg sa hver gang at de bare skulle ringe politiet. Jeg fikk høre at jeg ikke hadde hjerteproblemer, jeg tenkte bare på meg selv osv. Jeg fikk også høre at det ikke var greit at eldre damer oppførte seg slik svarte jeg kjapt at jeg var ikke eldre dame, jeg er voksen dame eller middelaldrende. Da fikk jeg høre at jeg skulle se i speil. Den kommentaren gjorde ubeskrivelig vondt. Da jeg så en drosje komme hoppet jeg opp i den og jeg ble ikke stoppet og politiet var ikke kommet. Jeg dro til en privat legevakt og fikk snakke med lege og det var ikke til noen hjelp i det hele tatt.

Jeg ringte legevakten i går kveld for å klage. Da fikk jeg snakke med en hyggelig sykepleier som tilbød meg å komme og hun ville følge meg inn igjennom resepsjonen. Hun gjorde det og jeg fikk veldig god samtale med psykiater. De var helt sjokkert over behandlingen jeg fikk og sa at dette skulle jeg gå videre med og dette var uhørt.

I dag fikk jeg vite at det står i journalen min at jeg har prøvd å slå en person i hodet med vesken min. Jeg løftet aldri vesken og har aldri prøvd å slå noen som helst. Jeg er fullstendig maktesløs, uten noe som helst.

Jeg har ikke sovet ordentlig på uker, måneder eller år. Nå skal jeg ta en håndfull med piller, langt over det som er tilrådelig og sove. Da slutter jeg å tenke på og ta livet av meg mens jeg sover. Jeg kan ikke gjøre det slutt pga. familie, men jeg kan ikke leve. Derfor er det best å sove.

Jeg er ydmyket og krenket der hvor jeg burde ha fått hjelp. Jeg stoler ikke på noen som helst. Jeg er så redd som et menneske kan bli. Anonymous poster hash: 15952...ed2

Hvordan går det med deg?

[AnonymBruker]

Jeg tok mange piller søndag og sendte samtidig sms til flere venner og mine barn. Min datter reagerte da med engang og ringte ambulanse. De var hos meg før henne. Jeg ble kjørt til legevakta hvor jeg sovnet og våknet ved midnattstider. I løpet av natta ble jeg innlagt frivillig på psykiatrisk avdeling og der er jeg nå.<br /><br />Da vektene holdt meg utenfor døra og hånet meg fikk jeg blant annet høre at eldre damer skulle ikke oppføre seg slik. Jeg svarte spontant at jeg ikke var eldre dame, jeg var voksen dame eller middelaldrende. Da fikk jeg til svar at jeg skulle se i et speil. Dette er vanvittig dumt, men det såret meg enormt der og da. For min del kan jeg godt ha sett ut som hundre år eldre enn jeg egentlig er, men det såret. En venn av meg har lovet meg at han skal få meg til å le om noen dager av overskriften om den eldre damen som kom på legevakten og truet med håndveska si. Jeg lovte han at jeg skal minne han på hvis han ikke er enig med meg at jeg har en håndveske;-)<br /><br />For de som har spurt, jeg har hatt god oppfølging av behandlere. Jeg snakket to ganger med psykologen min på tlf. i går og også i dag tidlig. Har en avtale om å ringe henne i morgen tidlig. Hun er enestående. Jeg har også en god fastlege og ja jeg går på antidepressiva. Personalet her er hyggelig og imøtekommende, men jeg har det ikke bra. Jeg er så trøtt og kan ikke gå ut for jeg er så svimmel. Barna mine har ikke tid til å besøke meg. En av dem kom ved ti-tiden i går kveld. En venninne skal besøke meg i morgen selv om hun må kjøre langt og har full jobb. Det ser jeg frem til nå.<br /><br />Selvmordstankene er ikke borte, og jeg har sagt til personalet at grunnen til at jeg tok pillene var at jeg håpet noe ville skje. Jeg ble avvist hele tiden med at jeg måtte til fastlegen over helgen, og jeg hadde angst for å måtte ringe kl. åtte dagen etter og forklare hvorfor jeg skulle dit.<br /><br />Jeg skal videre med historien min etter hvert, som den eldre dama med håndveska, men ikke akkurat nå. Jeg må få mer krefter. Jeg brukte alt på å rope på hjelp og nå har jeg det ikke noe bra etter følelsesutbruddene i helgen. Jeg har også snakket en del om vanskelige ting med en sykepleier på vakt og med min psykolog. Det gjør meg urolig. Jeg vet jeg blir ansett som ressurssterk, men jeg føler nå at jeg aldri mer blir det. Alle mine drømmer er borte, men jeg vil leve.<br /><br />Takk til dem som svarer og takk til dere som bryr dere.

Anonymous poster hash: 15952...ed2

[frosken]

Jeg håpet du hadde fått mer hjelp, og er glad for å høre at så er tilfelle. Det at du har en ok psykolog gir et godt grunnlag for å håpe på en bedre fremtid.

 

Det er bra du vil leve!

[Seasoned wayfarer]

Selvmordstanker og selvmord er helt normalt. Det er en av de vanligste dødsårsakene i dette kommunistiske feministlandet. Jeg tror ikke det gikk en eneste dag fra jeg var 15 til jeg ble 25 uten at jeg tenkte på å avslutte mitt liv. Nå er jeg 39, og hadde jeg visst hvor elendig livet er og skulle bli for en evig ungkar i dette møkkalandet sammenlignet med andre land jeg har bodd i, så hadde jeg jeg gjort det slutt for lenge siden. Men mennesker blir vandt med det utroligste. Er man mann og har selvmordstanker i Norge er det et sunnhetstegn; man bor tross alt i et veldig, veldig sykt bakvendtland.

Endret 17. august 2018 av Seasoned wayfarer
Stavefeil

[FjellOgDalar]

Det der var kanskje vel aggressivt. Om du har hatt så jævlige opplevelser, er det selvsagt nitrist. 

Jeg ser dette er en eldre tråd, men jeg fikk likevel lyst til å si hvor SJOKKERT jeg er or den ydmykende behandlingen TS ble utsatt for! Sånt burde vært påklaget til vekterselskapet, for maken til fæl oppførsel mot en person som reelt er i krise og som endatil er blitt lovet seriøs behandling ved innringnng?! Det var jo bra det ordnet seg til slutt, men fy f**n. Jeg vet ikke hva jeg selv hadde gjort i en sånn situasjon, men det ville ikke gjort krisen mindre i alle fall. Jeg har i grunnen ikke ord... 

[kupton]

Et helt livs erfaring har lært meg at det er minst to sider/versjoner av slike historier. Det tror jeg det er hensiktsmessig å tenke på.

[FjellOgDalar]

Sant det. 

Jeg er ingen ekspert på å lese alt mellom linjene, og kjenner dermed ikke alle sider av saken. Men jeg ble opprørt av denne versjonen likevel. 

[ISW]

13 timer siden, Seasoned wayfarer skrev:

Selvmordstanker og selvmord er helt normalt. Det er en av de vanligste dødsårsakene i dette kommunistiske feministlandet. Jeg tror ikke det gikk en eneste dag fra jeg var 15 til jeg ble 25 uten at jeg tenkte på å avslutte mitt liv. Nå er jeg 39, og hadde jeg visst hvor elendig livet er og skulle bli for en evig ungkar i dette møkkalandet sammenlignet med andre land jeg har bodd i, så hadde jeg jeg gjort det slutt for lenge siden. Men mennesker blir vandt med det utroligste. Er man mann og har selvmordstanker i Norge er det et sunnhetstegn; man bor tross alt i et veldig, veldig sykt bakvendtland.

Det du i praksis sier er at det er dette «kommunistiske feministlandet» sin skyld at du er ufrivillig singel, blakk og ikke vil leve?

Kan det kanskje skyldes holdningen din i stedet? 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Det du i praksis sier er at det er dette «kommunistiske feministlandet» sin skyld at du er ufrivillig singel, blakk og ikke vil leve?

Kan det kanskje skyldes holdningen din i stedet? 

Mange som ikke passer inn og faller utenom føler det sånn, feminister eller ikke.

Anonymkode: 06148...9e9