Hvordan reduserer jeg angsten nokk til å kunne fungere i enkle sosiale sammenhenger?

[Anon1]

Jeg er mann i midten av tyveårene. Jeg har alltid vært stille og sjenert. Jeg har bodd i denne landsdelen i snart et år og har ingen venner og ingen bekjente. I tillegg har studiene gått dårligere jo lengre det har gått siden jeg hadde noen form for OK sosialt samvær(1.5-2 år siden). Jeg har gjort forsøk på å bli kjent med folk, og folk har nesten alltid vært vennlige og imøtekommende, men jeg klarer ikke annet enn å enten være kald/frekk eller ufattelig sjenert.

Jeg klarer ikke gå inn på kjøkkenet om jeg hører folk snakker der. Om noen snakker til meg uten at jeg føler meg forberedt klarer jeg ikke å tenke(noen ganger klarer jeg ikke si noe som helst, andre ganger dummer jeg meg ut på andre måter). Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det gøy.

Jeg snakker til meg selv uten å vite det. Noen ganger bare tilfeldige tanker, andre ganger er det ekstremt upassende ting(dette har det blitt mindre av de siste par årene), jeg prøver å slutte å tenke dem samt at jeg biter kjeven sammen slik det ikke skulle være mulig å si noe. Dette er ikke noe jeg innbiller meg. Det er mange ganger jeg er 100% sikker på at dette har skjedd, deriblant tilfeller der jeg følte meg sikker på at jeg ikke gjorde det. Dette er en av tingene som gjør det veldig vanskelig å fokusere på å være sosial/late som jeg ikke er engstelig.

 

Jeg har alltid håpt på at jeg skal forbedre meg nok til å få venner og sette pris på vanlige sosiale sammenhenger, men jeg blir bare verre(mister håp og blir mer engstelig/sjenert).

Jeg kjenner jeg blir mer og mer bitter og frustrert for å ha kastet vekk alle tenårene og begynnelsen av tyveårene på å sitte alene på rommet mitt å håpe på at noe skal gjøre dette bedre. Jeg har veldig lite lyst til å bli en pasient hos en psykolog, og enda mindre lyst til å prøve medisiner, men jeg er villig til å prøve nesten hva som helst for å se noen fremgang.

 

Når jeg i fjor høst kom over wikipedia artikkelen om ‘Engstelig personlighetsforstyrrelse’ ble jeg veldig overasket hvor nøyaktig nesten alt beskrev meg.

Er lege/psykolog eneste håp? Hva kan jeg forvente om jeg faktisk klarer å bestille time hos psykolog eller fastlege?

[ISW]

Jeg blir litt forundret over konklusjonen din.

 

"Er lege/psykolog/(medisiner) eneste håp"?

 

Ville du tenkt slik hvis du i stedet led av lungebetennelse? "Er antibiotika eneste håp?"

 

Angst og depresjon er medisinske tilstander i likhet med lungebetennelse. Det er klart du må gå til legen din for å få behandling for disse tilstandene, slik at du i større grad kan leve et liv som gir mening.

 

Hvis du går til legen din med dette, så vil du få utredning og behandling. Om denne behandlingen er samtaleterapi hos legen, henvisning til psykiater/psykolog eller medikamenter, er vanskelig å svare på. Men jeg er helt sikker på at du både vil bli behandlet med respekt, og at du vil få den hjelpen du trenger. 

[Gondor]

Etter å ha lest innlegget ditt og linken du la ved, ser jeg ingen annen mulighet enn å søke hjelp hos fagperson. Første trinn består i å gå til fastlegen og legge frem problemet. Hvis du har vondt for å snakke, skriver du ut innlegget ditt og gir det til ham/henne.

Jeg skjønner at du vegrer deg for både terapi og medisinering, men hvis det kan hjelpe deg ut av den smertefulle situasjonen du er i i dag, vil det ikke da være forsøket verdt? Det å få en sikker diagnose er både smertefult og en lettelse. Får du vite at dette er en lidelse, kan du utelukke at dette dreier seg om deg som person. For meg virker du som en flott ung mann.

På slutten av linken du la ved stod det at gruppeterapi kan være noe for mennesker med din lidelse. Kunne det være noe for deg? Å lytte til og snakke med mennesker som også sliter kan være med til å åpne øynene dine.

Jeg prøvde meg på terapi alene da jeg ble diagnostisert (bipolar lidelse), men oppdaget fort at det ikke var nok alene. Jeg gikk med på å prøve ut medisiner og etter mye prøving og feiling er jeg nå optimalt medisinert. Jeg får tilbakefall og har fremdeles smertefulle symptomer fra tid til annen, men livet mitt er helt forandret. Tenk om det kunne forandre seg for deg også! Jeg anbefaler deg å prøve selv om det kan være en kronglete vei å gå med prøving og feiling.

Du sier du føler du har sløst bort tenårene og de tidlige tyveårene på å sitte på rommet ditt. På tide å åpne døren og komme deg ut! Hvis dette betyr krevende terapi og medisinering er det virkelig verdt det. Du er fremdeles veldig ung og har livet foran deg, men å lide sånn som du gjør ødelegger alt. Vil du ikke ut å nyte livet? Hygge deg med andre mennesker uten at du føler at alt skjærer seg? Du trenger ikke å bli supersosial. På det punktet er vi alle forskjellige. Jeg har kun to gode venninner og en kamerat og det holder for meg. Jeg er avhengig av å trekke meg tilbake og være helt alene. Og det er helt ok å være sånn.

Jeg utfordrer deg til å gå til fastlegen og hoppe i det. Dette høres altfor vanskelig ut til å hanskes med alene.

Jeg heier på deg og har tro på deg! Lykke til!

[Anon1]

Tusen takk for svar, begge to.

 

 

(Beklager om noe jeg skrev gir inntrykk av at jeg er anti-medisin eller ser ned på folk som trenger psykolog, det gjør jeg så absolutt ikke.)

 

 

 

Ville du tenkt slik hvis du i stedet led av lungebetennelse? "Er antibiotika eneste håp?"

 

Annet enn anonymt på Internett har jeg aldri erkjent for noen at jeg har noen problemer, så å gå til lege for behandling virker ekstremt og langt utenfor noe jeg er kjent med. Men du har rett.

 

Etter å ha lest innlegget ditt og linken du la ved, ser jeg ingen annen mulighet enn å søke hjelp hos fagperson. Første trinn består i å gå til fastlegen og legge frem problemet. Hvis du har vondt for å snakke, skriver du ut innlegget ditt og gir det til ham/henne.

Jeg skjønner at du vegrer deg for både terapi og medisinering, men hvis det kan hjelpe deg ut av den smertefulle situasjonen du er i i dag, vil det ikke da være forsøket verdt? Det å få en sikker diagnose er både smertefult og en lettelse. Får du vite at dette er en lidelse, kan du utelukke at dette dreier seg om deg som person. For meg virker du som en flott ung mann.

På slutten av linken du la ved stod det at gruppeterapi kan være noe for mennesker med din lidelse. Kunne det være noe for deg? Å lytte til og snakke med mennesker som også sliter kan være med til å åpne øynene dine.

Jeg prøvde meg på terapi alene da jeg ble diagnostisert (bipolar lidelse), men oppdaget fort at det ikke var nok alene. Jeg gikk med på å prøve ut medisiner og etter mye prøving og feiling er jeg nå optimalt medisinert. Jeg får tilbakefall og har fremdeles smertefulle symptomer fra tid til annen, men livet mitt er helt forandret. Tenk om det kunne forandre seg for deg også! Jeg anbefaler deg å prøve selv om det kan være en kronglete vei å gå med prøving og feiling.

Du sier du føler du har sløst bort tenårene og de tidlige tyveårene på å sitte på rommet ditt. På tide å åpne døren og komme deg ut! Hvis dette betyr krevende terapi og medisinering er det virkelig verdt det. Du er fremdeles veldig ung og har livet foran deg, men å lide sånn som du gjør ødelegger alt. Vil du ikke ut å nyte livet? Hygge deg med andre mennesker uten at du føler at alt skjærer seg? Du trenger ikke å bli supersosial. På det punktet er vi alle forskjellige. Jeg har kun to gode venninner og en kamerat og det holder for meg. Jeg er avhengig av å trekke meg tilbake og være helt alene. Og det er helt ok å være sånn.

Jeg utfordrer deg til å gå til fastlegen og hoppe i det. Dette høres altfor vanskelig ut til å hanskes med alene.

Jeg heier på deg og har tro på deg! Lykke til!

 

Når jeg prøver å finne norske forum/blogg/osv. innlegg om sosial angst er det hovedsaklig skrevet av/for tenåringsjenter som ofte har både venner og kjæreste. Så jeg er skeptisk til hvor mye jeg kan relatere til andre i eventuell gruppeterapi.

 

Jeg har ikke vært til legen siden 5. klasse, men nå skal jeg finne en fastlege i nærheten og forhåpentligvis bestille time.

 

 

 

Er det vanlig å unngå medisiner etter å ha gått til lege for ting som sosial angst?

Endret 17. mars 2014 av Anon1

[ISW]

Sosial angst kan behandles uten medisiner. Det krever imidlertid at du aksepterer å ta på deg en del ubehag. Som ved all annen angst, er den mest effektive behandlingen å eksponere seg for det man er redd for, igjen og igjen, til hjernen lærer seg at situasjonen ikke er farlig og angsten forsvinner.

 

Hvis du skal gjøre dette selv, bør du sette opp et angsthierarki. Begynn med ting som oppleves "litt skummelt" (f.eks snakke med betjening i butikk) og fortsett oppover til "helt jævlig" (f.eks holde et foredrag). Så begynner du å utsette deg for ting som er litt skummelt først, til du ser at det går bra, og så fortsetter du oppover i hierarkiet. Men dette blir kanskje mer effektivt hvis en lege eller en psykolog hjelper deg i å utarbeide dette.

 

For sosial angst har jeg forstått at betablokkeren Pranolol er veldig effektiv, den fjerner ubehaget i kroppen  (hjertebank, panikkfølelse) i angstsituasjonen, men påvirker ikke hjernen på samme måte som SSRI, etc. Hvis du opplever at ting føles vanskelig i starten kan du jo vurdere dette i samråd med legen din, hvis du er engstelig for å bruke en medisin "fast".

[frosken]

Kanskje studiestedet ditt har en helsetjeneste med en psykiatrisk/psykologisk seksjon. I såfall ville jeg ha kontaktet dem. Du finner evt opplysninger om dette på nettsiden til studiestedet og relevant studentsamskipnad.

Hvis ikke det finnes et slikt tilbud, så bør du kontakte din fastlege. Hvis du synes det er vanskelig å få fortalt det som er relevant, så kan du sende brev på forhånd eller ta det med til timen.

Lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Lege/psykolog er eneste håp.

Du kan forvente samtaleterapi og evt tilbud om medisinering.