Hva kan jeg gjøre?

[Arabidopsis]

Hei. 

 

 

Jeg har ikke akkurat hatt en enkel barndom, foreldrene mine har slitt mye selv og det har selvsagt også gått utover oss barna. Moren min har utallige mange psykiske diagnoser (noen svært alvorlige - blant annet Münchausen syndrom, tilbakevenede depressiv lidelse og eupf), mens faren min er deprimert og har alvorlige alkoholproblemer. De har begge slitt med dette lenge og det er et resultat av deres vanskelige oppvekst (med mye mobbing og muligens omsorgssvikt.) Begge har noen selvmordsforsøk bak seg :/

 

Det har vært mye slossing mellom foreldrene mine i barndommen til meg og mine søsken og jeg tror det er derfor broren min han blitt som han har blitt. Han reagerer lett agressivt og har gitt meg hjernrystelse flere ganger og brekt armen til min lillebror. Han har også hatt trøbbel med politiet et par ganger, så det er ganske åpenbart at han trenger hjelp. Jeg er bare så usikker på hvordan jeg skal få det til, hvordan får man en 18 år gammel gutt uten så mye selvinnsikt til å oppsøke hjelp? 

Den andre broren min har gått litt andre veien og er mer selutsettende og jeg fant nylig ut at han skader seg selv. Han har en hel masse arr på overarmen. Heldigvis har barnevernet ordnet med psykolog og fosterhjem til han da han er under 18. 

 

Jeg begynner selv å bli utrolig sliten av alt som foregår rundt meg og engster meg alltid for om søsknene mine eller moren og faren min skal finne på noe dumt. Jeg er så redd for å miste dem, jeg elsker dem jo så høyt! Moren og faren min har ihvertfall gjort det klart at de kan finne på noe slik at jeg mister dem. 

 

Jeg prøver å gjøre alle til lags hele tiden - både venner og familien - i tillegg til et krevende studie, trening og deltidsjobb, men snart klarer jeg ikke mer. Jeg forstår ikke hvorfor jeg må være så svak og dum, familien og vennene mine trenger meg og jeg ønsker mest bare å gi opp alt. Jeg ser bare for meg en fremtid der jeg er uføretrygdet og har nedarvet alle de diagnosene foreldrene mine har. 

 

[Gjest Gargamel]

eg forstår ikke hvorfor jeg må være så svak og dum, familien og vennene mine trenger meg og jeg ønsker mest bare å gi opp alt. Jeg ser bare for meg en fremtid der jeg er uføretrygdet og har nedarvet alle de diagnosene foreldrene mine har. 

Svak og dum? Du virker heller sterk og smart.

 

Bare husk at du må ta vare på deg selv om du skal ha overskudd til å ta vare på andre.

[gakka92]

Jeg har en god forståelse for at du ikke har det så lett for tiden. Har du noen du kan snakke med? Du må som @Gargamel sier ta vare på deg selv, ellers har du ihvertfall ikke noe overskudd til alt det andre som foregår rundt deg. 

 

Når det kommer til broren din kan det jo kanskje være en idé å sette seg ned og snakke med han? Du kan f.eks. si at du er bekymret for han og ønsker at han skal få det bedre og det kan han med å oppsøke hjelp? Du kan jo ta han med til helsestasjonen for ungdom om han bestemmer seg for å oppsøke hjelp, der har de fagfolk som sosionomer, helsesøstre, psykologer og psykiatere som kan hjelpe han på veien videre. 
Godt å høre at den andre broren din har fått hjelp! 

 

Du skriver bra og fremgår ressurssterk som både jobber, studerer og tar vare på de du har kjært, så synes ikke du skal kalle deg selv svak og dum. Jeg håper også at du vurderer å oppsøke hjelp, slik at du slipper å styre med alle disse problemene alene, siden du er student har sikkert undervisningsstedet dit eller studentskibnaden i byen du studerer i psykolog/psykiater du kan snakke med. De har også kort ventetid, så det er en bonus! 

Ønsker deg alt godt!

Endret 18. mars 2014 av gakka92

[Solemnity]

Du har store byrder å bære. Broren din trenger nok hjelp, men jeg tenker mer på deg nå. Har du profesjonell hjelp til å ta vare på deg selv, skape deg en framtid?

[frosken]

 

Jeg prøver å gjøre alle til lags hele tiden - både venner og familien - i tillegg til et krevende studie, trening og deltidsjobb, men snart klarer jeg ikke mer. Jeg forstår ikke hvorfor jeg må være så svak og dum, familien og vennene mine trenger meg og jeg ønsker mest bare å gi opp alt. Jeg ser bare for meg en fremtid der jeg er uføretrygdet og har nedarvet alle de diagnosene foreldrene mine har. 

 

Du er ikke svak og dum, du står i en svært belastende situasjon og forsøker å løse flere problemer enn du har mulighet til.  Jeg tror du trenger en samtalepartner slik at du kan klare å prioritere bedre hva du skal bruke energien din på. Det er forståelig at du er opptatt av dine brødres problemer, men du kan ikke være den som skal ta hovedansvaret for det. Noen andre må forsøke å hjelpe brødrene dine, og jeg synes også du skal unne deg selv litt hjelp.

 

Hvis du har en ok fastlege, så ville jeg tatt utskrift av det du har skrevet her og gitt til vedkommende. Fastlegen kan henvise deg til f.eks. en psykolog som du kan hjelpe deg til å fokusere på ditt eget liv og din fremtid.

[psychotique]

Støtter alle svarene du har fått. Du trenger å fokusere på deg selv også.

[Kayia]

Som alle andre sier, du er ikke svak og dum, og det er neppe brødrene dine heller. Dere er bare alle tre, på litt ulikt vis, preget av å ha hatt en start på livet ingen barn skal ha. Det høres ut som du tar på deg ansvaret for at de andre i familien skal ha det best mulig, og det er på høy tid å begynne å fokusere på at du selv får det best mulig nå. Jeg skjønner at du er glad i familien din tross alt det vonde dere har opplevd sammen, men det er ikke ditt ansvar å forhindre at de andre tar valg som ikke er bra, og du kommer til å slite deg ut om du skal forhindre at de skader seg på det ene eller andre viset. Etter så mange år uten trygghet og sunn omsorg er det på høy tid å gi deg selv og resten av ditt liv et påfyll. Du er ikke illojal eller egoistisk om du fokusere på deg selv.

 

Jeg stiller meg bak Froskens råd om å ta kontakt med fastlegen, for så å få henvisning videre til en psykolog som kan hjelpe deg.

Endret 19. mars 2014 av Kayia

[Arabidopsis]

Hei! 

 

Jeg har vurdert å oppsøke profesjonell hjelp et par ganger, men alltid kommet til den konklusjonen at det er andre som sliter mer enn meg og faktisk trenger den plassen jeg isåfall måtte oppta - så jeg har latt være. Det har seg også slik at det i mitt hode virker det mer fornuftig å hjelpe søsknene mine og foreldrene mine først, på den måten får de det bra og jeg fremgår ikke som egoistisk. Dette har sikkert noe med at jeg ofte blir kalt egoistisk av moren min. Jeg skal allikevel prøve å ikke tenke dit hen, for jeg ser jo at dere alle mener at det er på høy tid at jeg oppsøker hjelp for meg selv. 

 

Jeg er litt redd for å ta opp dette med fastlegen min, han går jeg kun til hvis jeg er svært syk. Han er dyktig på somatiske lidelser, men ikke særlig kommunikativ og lytter som regel ikke så veldig nøye etter hva jeg har å si. Væremåten hans kan egentlig minne litt om den til Dr. House, var ihvertfall det jeg tenkte første gang jeg var hos han. Har også lest at flere på legelisten sier at han ikke tror på problemer av psykisk art (vet ikke helt om jeg skal stole på dette), og det gjør meg ikke akkurat mindre redd for å ta det opp med han. 

[frosken]

 

 

Jeg er litt redd for å ta opp dette med fastlegen min, han går jeg kun til hvis jeg er svært syk. Han er dyktig på somatiske lidelser, men ikke særlig kommunikativ og lytter som regel ikke så veldig nøye etter hva jeg har å si. Væremåten hans kan egentlig minne litt om den til Dr. House, var ihvertfall det jeg tenkte første gang jeg var hos han. Har også lest at flere på legelisten sier at han ikke tror på problemer av psykisk art (vet ikke helt om jeg skal stole på dette), og det gjør meg ikke akkurat mindre redd for å ta det opp med han. 

I slike tilfeller kan det fungere å sende et brev til fastlegen hvor du ganske nøye beskriver situasjonen og hvor du konkluderer med at du gjerne vil henvises til psykolog.

[XbellaX]

Hei! 

 

Jeg har vurdert å oppsøke profesjonell hjelp et par ganger, men alltid kommet til den konklusjonen at det er andre som sliter mer enn meg og faktisk trenger den plassen jeg isåfall måtte oppta - så jeg har latt være. Det har seg også slik at det i mitt hode virker det mer fornuftig å hjelpe søsknene mine og foreldrene mine først, på den måten får de det bra og jeg fremgår ikke som egoistisk. Dette har sikkert noe med at jeg ofte blir kalt egoistisk av moren min. Jeg skal allikevel prøve å ikke tenke dit hen, for jeg ser jo at dere alle mener at det er på høy tid at jeg oppsøker hjelp for meg selv. 

 

Jeg er litt redd for å ta opp dette med fastlegen min, han går jeg kun til hvis jeg er svært syk. Han er dyktig på somatiske lidelser, men ikke særlig kommunikativ og lytter som regel ikke så veldig nøye etter hva jeg har å si. Væremåten hans kan egentlig minne litt om den til Dr. House, var ihvertfall det jeg tenkte første gang jeg var hos han. Har også lest at flere på legelisten sier at han ikke tror på problemer av psykisk art (vet ikke helt om jeg skal stole på dette), og det gjør meg ikke akkurat mindre redd for å ta det opp med han. 

 

Dersom du opplever at forholdet til din lege ikke fungerer har du mulighet til å bytte -om du heller ønsker det

 

https://tjenester.nav.no/minfastlege/innbygger/visloginside.do

[Joanas]

Jeg får vondt av å lese historien din.

Delvis fordi den har en del likhetstrekk med min egen historie.

 

Ombord på fly får du beskjed om at hvis surstoffmaskene faller ned, så skal du sørge for maske til deg selv først, før du hjelper andre.

Ser du bildet ?

Du klarer etter hvert ikke være til hjelp for andre hvis du ikke tar vare på deg selv.

 

For meg endte det med en kjempesmell. Fordi jeg ikke forsto at jeg trengte hjelp.

Gjør som andre i tråden har foreslått. Ta med det du har skrevet til fastlegen, og be om henvisning til psykolog. Noen ganger er det stor styrke å vise svakhet.

 

Ønsker deg alt godt

[Arabidopsis]

I slike tilfeller kan det fungere å sende et brev til fastlegen hvor du ganske nøye beskriver situasjonen og hvor du konkluderer med at du gjerne vil henvises til psykolog.

 

Det var et godt råd! Da skriver jeg et brev nå etterpå og sender det til fastlegen i morgen, så ringer jeg og ber om en time på mandagen. Det tar jo minst en uke før jeg vil få legetimen uansett tipper jeg. Dersom ikke det funker, bytter jeg fastlege som @XbellaX nevner. 

Tusen takk for gode råd alle sammen!  

[Arabidopsis]

Jeg får vondt av å lese historien din.

Delvis fordi den har en del likhetstrekk med min egen historie.

 

Ombord på fly får du beskjed om at hvis surstoffmaskene faller ned, så skal du sørge for maske til deg selv først, før du hjelper andre.

Ser du bildet ?

Du klarer etter hvert ikke være til hjelp for andre hvis du ikke tar vare på deg selv.

 

For meg endte det med en kjempesmell. Fordi jeg ikke forsto at jeg trengte hjelp.

Gjør som andre i tråden har foreslått. Ta med det du har skrevet til fastlegen, og be om henvisning til psykolog. Noen ganger er det stor styrke å vise svakhet.

 

Ønsker deg alt godt

 

Så utrolig leit å høre at du har vært/er i sammen situasjon og gikk på en kjempesmell, håper det går bedre med deg nå? 

Jeg ser poenget med surstoffmaskene, merker at jeg ser litt annerledes på ting etter å ha skrevet med dere her. Dere er så gode mennesker alle sammen