Er dette angst eller undertrykt depresjon?

[ISW]

En tanke som hele tiden plager meg er:

 

Er det ting i livet mitt som er så ille at jeg får tanker om selvskade og død, som jeg bare undertrykker?

 

Hvis det var det, ville jeg ikke visst det?

 

Jeg har sjeldent spesielt negative tanker om meg selv, og i den grad jeg har det greier jeg fornuftsmessig å korrigere disse. Jeg føler meg ikke i nevneverdig grad som en byrde eller belastning for noen. Jeg synes at fremtidsutsiktene mine er greie, med solid jobb, utdanning og alt jeg trenger av materielle goder. Jeg føler heller ikke at jeg i nevneverdig grad mangler energi (selv om jeg iblant kan bli sliten av angst og stress). 

 

Jeg må innrømme at jeg er i et forhold hvor jeg føler det mangler en del omsorg, kjærlighet og glede. Jeg er likevel oppriktig glad i min samboer, men som nevnt har vi våre utfordringer som vi jobber med.

 

Men som de fleste av dere kjenner til: Det føles som en liten del av hjernen min er kronisk suicidal. Det virker som denne delen av hjernen har funnet det som en universalløsning å dø, og trekker dette frem støtt og stadig. Omtrent som; "det regner ute, gå og dø". "Du er sliten i dag, gå og dø".

 

Det skal nevnes at jeg omtrent har lyst til å operere vekk denne delen av hjernen (en spøk, selvsagt), så mye hater jeg disse tankene.

 

Finner det også rart at jeg har såpass lite kroppslig angst som jeg har. I slitsomme perioder får jeg symptomer som diare, svetting, brennende fornemmelse i huden, og sevsagt masse katastrofetanker, men bemerket meg i går da angsten var på det verste at jeg hadde puls på 69, ikke brystubehag, osv. Tankene om død skaper isolert ikke så mye angst (ser på det som tanker, men blir jo veldig usikker og engstelig av situasjonen).

 

Er dette egentlig en langvarig depresjon? Og hvis du forstår spørsmålet, hvor mye skal egentlig til før en får reelle tanker om død?

 

Jeg vil jo bare leve et langt og godt liv! Og jeg vil gjerne skjønne 100% at det er det jeg vil!

Endret 20. mars 2014 av issomethingwrong

[DoleMari]

Hei,

For meg virker det som du lever et godt liv og disse plagsomme tankene kjenner meg veldig godt igjen i!

Jeg er nesten blitt sånn at hvis jeg har det veldig bra en dag og føler meg lykkelig, da tenker jeg at det skal jeg da ikke være! Det er noe som er galt. Det må jo nesten bety at jeg skal dø. he.he... Har levd for lenge med bekmyringer og angst!

 

Jeg vil jo også bare leve et godt og langt liv, akkurat som deg. Og blir av og til gal av disse tankene om døden.

 

Du virker overhodet ikke deprimert! Tvert imot, synes jeg du virker full av liv og energi med evne til å hjelpe andre her inne! Så dette er nok kun dine egne tanker om at "noe må være galt"?

Utfordringer har alle i samlivet, det er helt normalt. Ingenting er på topp hele tiden. Kanskje du kan være mer åpen med henne om hva du savner i forholdet deres

[slabbedask]

Dette høres ikke ut som depresjon i det hele tatt. Heller en kombinasjon av angst og tvangstanker.

[ISW]

Hei,

For meg virker det som du lever et godt liv og disse plagsomme tankene kjenner meg veldig godt igjen i!

Jeg er nesten blitt sånn at hvis jeg har det veldig bra en dag og føler meg lykkelig, da tenker jeg at det skal jeg da ikke være! Det er noe som er galt. Det må jo nesten bety at jeg skal dø. he.he... Har levd for lenge med bekmyringer og angst!

 

Jeg vil jo også bare leve et godt og langt liv, akkurat som deg. Og blir av og til gal av disse tankene om døden.

 

Du virker overhodet ikke deprimert! Tvert imot, synes jeg du virker full av liv og energi med evne til å hjelpe andre her inne! Så dette er nok kun dine egne tanker om at "noe må være galt"?

Utfordringer har alle i samlivet, det er helt normalt. Ingenting er på topp hele tiden. Kanskje du kan være mer åpen med henne om hva du savner i forholdet deres

 

Hei!

 

Hehe, kjenner meg så godt igjen i dette. Kan få tanker som: Hvorfor er du lykkelig, du skal jo dø!! eller absurd nok: Tenk om jeg blir så glad at jeg mister kontroll og dør?

 

Tusen takk for svar, det hjalp!  

[ISW]

Dette høres ikke ut som depresjon i det hele tatt. Heller en kombinasjon av angst og tvangstanker.

 

Hei, tusen takk for svar, du har nok helt rett i det. Men godt å se det svart på hvitt.

[YoplaitDouble]

Hei, tusen takk for svar, du har nok helt rett i det. Men godt å se det svart på hvitt.

Helt enig i det slabbedask skriver. Er du deprimert funderer du ikke rasjonelt rundt slike tanker, slik det virker som du gjør. Da går du mer rundt i en sky av håpløshet hvor alt føles nytteløst, og utførelse av den minste dagligdagse ting føles slitsomt, litt avhengig av hvor deprimert man er 

[DoleMari]

Hei!

 

Hehe, kjenner meg så godt igjen i dette. Kan få tanker som: Hvorfor er du lykkelig, du skal jo dø!! eller absurd nok: Tenk om jeg blir så glad at jeg mister kontroll og dør?

 

Tusen takk for svar, det hjalp!

Nettopp! Det er jo helt absurd, men likvel helt for j.... å  ha det sånn:) Siste setningen din er akkurat som jeg har det også! det har jo nesten blitt sånn at jeg får angstanfall etterpå hvis jeg får latterkrampe...hehehe...Jammen godt å høre flere som har det sånn.!

[Kalevaala]

Dette høres ut som bare enda en variant av tvangstanker.

 

Jeg har vært skikkelig deprimert, og det ligner ingenting på det du beskriver.

[DoleMari]

Dette er er tema virkelig berører meg, kjenner jeg. Jeg jobber nå med å la tankene bare komme og ikke BLI i den følelsen hvor angsttanker kommer. Det kan være at jeg har et stort kontrollbehov. Dessuten har jeg altfor god fantasi, og det har jeg skjønt at vi med angster har;)

[ISW]

Hjertelig takk for svar, alle sammen

 

Det er nok som dere sier, men jeg får på en måte en slags "tvangstanker om depresjon" hvis dere skjønner. F.eks kan jeg få en tanke som sier "alt er håpløst og jeg kan bare gi opp" men jeg vet samtidig at alt er ikke håpløst og jeg vil ikke gi opp.

 

Det er da jeg begynner å lure på om jeg har depresjon men takler de depressive tankene så bra liksom, eller om dette bare er tvangstanker.

 

Ikke lett det her