selvmordstanker og krenkelse på legevakt - fortsettelse

[AnonymBruker]

Jeg kom hjem i dag fra psykiatrisk avdeling.  Barna mine hadde ikke tid til å hjelpe meg, de takler ikke dette.  De kom med bilnøkkelen i går og så måtte jeg lete etter bilen i gatene.  Til slutt fant jeg den og da var jeg oppløst i tårer og hadde prøvd å ringe dem.  På veien får jeg tak i en av dem, h*n kan ikke hjelpe meg.  Jeg kjørte videre og fikk panikk, prøver å ringe mitt barn som slenger på.  Panikken sprer seg og jeg holdt tlf. i hånda.  Da havnet jeg i politikontroll.  Jeg fikk tak i min datter via tlf.sentralen hvor hun jobber og hun ber om å snakke med politiet.  Jeg får vite etterpå at hun var veldig hyggelig og reflektert og hun hadde sagt at hun ikke kunne hjelpe meg nå, men han kunne sende regningen med meg og hun ville ta seg av dette.  Nei, nei og ellers takk.  Jeg er ansvarlig for dette og kommer til å betale boten.

 

Jeg var i panikk, men for et mirakel greide jeg å snakke forholdsvis rolig med politibetjenten og forklare situasjonen.  Han sa at jeg satte dem i dilemma, og roste meg for hvor klart jeg beskrev min situasjon.  Han presiserte at dette var normalt og jeg får ingen prikker.  Han sa videre at han var overhodet ikke sint på meg.  På den korte veien hjem ringte alle mine barn, men jeg tok selvfølgelig ikke opp tlf.  Nå flere timer senere har ingen ringt igjen og de slipper ikke inn til meg i kveld. De kan være sammen med vennene sine og bade seg i oppmerksomheten og sympatien over en psykisk syk mor.

 

Jeg reiser vekk til en venninne i helgen som kom langveis fra for å besøke meg i går kveld.  Noe som var rørende og fantastisk.  Vi ble enige om at jeg drar til henne i morgen og blir så lenge jeg vil.  Jeg har tenkt å ringe venner i kveld som jeg har ikke hatt kontakt med på lang tid og si hvordan jeg har hatt det.  I morgen skal jeg finne meg noe håndarbeid, jeg skal prøve å lese en bok og så spise god mat med mine venner.

 

Det er vondt å være mor i en slik situasjon.  Inn i mellom så holder jeg på å bli kvelt av den dårlige samvittigheten over de voksne barna mine, og så husker jeg mange episoder fra deres ungdomstid hvor de skremte vettet av meg.  Når jeg nevner det så får jeg høre 'ja, men du er mor'.  Jeg har aldri trengt dem så mye som nå og hva gjør jeg den dagen alle mine venner har snudd ryggen til meg.  Da kan det som jeg frykter mest bli en virkelighet.  Jeg kan ta livet av meg.

Anonymous poster hash: 96808...e83

[stiften]

Bra at du fikset det med politibetjenten. Også bra at du tenker dra med venninne og at du vil lese bok og annet 

 

Det å ta ansvar for sitt eget liv er nødvendig og er det beste. 

 

Ingen kan forvente av noen andre at de skal stille opp. Man kan håpe - men ikke _forvente_. Man kan ikke forvente det av sine barn heller. 

 

Hvert individ er ansvarlig for seg og sin helse. Andre kan frivillig hjelpe individet dersom de vil/kan. Men mest riktig er det at individet tar i mot hjelp fra det offentlige, eller betaler profesjonelle for hjelp. 

 

For venner og familie kan man _ikke_ kreve noe av. Kanskje vil de hjelpe og da er det greit. Men du kan ikke kreve eller forvente det. 

 

Venner og familie er til for hyggelige ting. Så nyt samvær med dem - til hyggelige ting. Da øker sjansen for at de tar kontakt/er tilgjengelig- og dere er i en positiv sirkel. 

[frosken]

 

Jeg kom hjem i dag fra psykiatrisk avdeling.  Barna mine hadde ikke tid til å hjelpe meg, de takler ikke dette.  De kom med bilnøkkelen i går og så måtte jeg lete etter bilen i gatene.  Til slutt fant jeg den og da var jeg oppløst i tårer og hadde prøvd å ringe dem.  På veien får jeg tak i en av dem, h*n kan ikke hjelpe meg.  Jeg kjørte videre og fikk panikk, prøver å ringe mitt barn som slenger på.  Panikken sprer seg og jeg holdt tlf. i hånda.  Da havnet jeg i politikontroll.  Jeg fikk tak i min datter via tlf.sentralen hvor hun jobber og hun ber om å snakke med politiet.  Jeg får vite etterpå at hun var veldig hyggelig og reflektert og hun hadde sagt at hun ikke kunne hjelpe meg nå, men han kunne sende regningen med meg og hun ville ta seg av dette.  Nei, nei og ellers takk.  Jeg er ansvarlig for dette og kommer til å betale boten.

 

Jeg var i panikk, men for et mirakel greide jeg å snakke forholdsvis rolig med politibetjenten og forklare situasjonen.  Han sa at jeg satte dem i dilemma, og roste meg for hvor klart jeg beskrev min situasjon.  Han presiserte at dette var normalt og jeg får ingen prikker.  Han sa videre at han var overhodet ikke sint på meg.  På den korte veien hjem ringte alle mine barn, men jeg tok selvfølgelig ikke opp tlf.  Nå flere timer senere har ingen ringt igjen og de slipper ikke inn til meg i kveld. De kan være sammen med vennene sine og bade seg i oppmerksomheten og sympatien over en psykisk syk mor.

 

Jeg reiser vekk til en venninne i helgen som kom langveis fra for å besøke meg i går kveld.  Noe som var rørende og fantastisk.  Vi ble enige om at jeg drar til henne i morgen og blir så lenge jeg vil.  Jeg har tenkt å ringe venner i kveld som jeg har ikke hatt kontakt med på lang tid og si hvordan jeg har hatt det.  I morgen skal jeg finne meg noe håndarbeid, jeg skal prøve å lese en bok og så spise god mat med mine venner.

 

Det er vondt å være mor i en slik situasjon.  Inn i mellom så holder jeg på å bli kvelt av den dårlige samvittigheten over de voksne barna mine, og så husker jeg mange episoder fra deres ungdomstid hvor de skremte vettet av meg.  Når jeg nevner det så får jeg høre 'ja, men du er mor'.  Jeg har aldri trengt dem så mye som nå og hva gjør jeg den dagen alle mine venner har snudd ryggen til meg.  Da kan det som jeg frykter mest bli en virkelighet.  Jeg kan ta livet av meg.

Anonymous poster hash: 96808...e83

 

Jeg synes du har god grunn til å være lei deg for at dine barn ikke har klart å støtte deg i denne krisesituasjonen. Det er ingen motsetning mellom det å forstå at det kan være vanskelig for dem og allikevel kjenne at du er skuffet over at de ikke prioriterer annerledes akkurat nå.

 

Godt å lese at du skal være hos en venninne. Kanskje blir dette altfor nært for dine barn, kanskje klarer de ikke å forholde seg til sterk psykisk smerte  - og da kan det være godt å ha noen venner som kanskje ikke blir så skremte over å se at du sliter.  Noen mennesker klarer dårlig å forholde seg til en annens smerte, andre har større kapasitet på dette området.  Venner, håndarbeid, god bok og god mat høres ut å kunne være legende for en sliten sjel.

 

Håper du nå får jevnlig oppfølgning av din psykolog, slik at du har noen å snakke mer systematisk med om det som er vanskelig.

[Kayia]

Jeg får litt vondt av ungene dine når jeg leser dette. Jeg skjønner at du er i en fortvilet situasjon og at du har det vondt, men det har nok ungene dine også. Jeg syns derfor du skal respektere deres behov for avstand når ting tårner seg for deg. Èn gang kan det være at de har overskudd til å være der for deg, en annen ikke. Jeg vil oppfordre deg til å forsøke det du greier på å respektere grensene der de setter dem, uten behov for å "ta igjen" ved å stenge dem ute eller å ikke ta telefonen når de ringer.

 

Prøv å se det fra deres side: Det at de ringer deg viser at de er engstelige for deg og forstår at du trenger hjelp og støtte, men det er likevel ikke sikkert at de har overskudd eller ressurser til å hjelpe deg der og da.

 

For et par dager siden var det an annen tråd her inne fra en snart voksen jente som hadde vokst opp i et hjem med utfordringer. Jeg syns det er sterkt å lese hvor fortvilet de som står nærmest er når det er vanskelig hjemme, og jeg syns det er vondt å høre hvor langt barn og unge strekker seg for lojalt å møte sine nærmestes behov, også når det ikke er bra for dem. Tråden heter "Hva kan jeg gjøre?". Les den, så skjønner du kanskje at det ikke handler om uvilje fra dine ungers side.

 

Fint at du har en venninne å reise bort sammen med, det høres både godt og lurt ut nå. Ha en fin tur!

Endret 20. mars 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Jeg får litt vondt av ungene dine når jeg leser dette. Jeg skjønner at du er i en fortvilet situasjon og at du har det vondt, men det har nok ungene dine også. Jeg syns derfor du skal respektere deres behov for avstand når ting tårner seg for deg. Èn gang kan det være at de har overskudd til å være der for deg, en annen ikke. Jeg vil oppfordre deg til å forsøke det du greier på å respektere grensene der de setter dem, uten behov for å "ta igjen" ved å stenge dem ute eller å ikke ta telefonen når de ringer.

 

Prøv å se det fra deres side: Det at de ringer deg viser at de er engstelige for deg og forstår at du trenger hjelp og støtte, men det er likevel ikke sikkert at de har overskudd eller ressurser til å hjelpe deg der og da.

 

For et par dager siden var det an annen tråd her inne fra en snart voksen jente som hadde vokst opp i et hjem med utfordringer. Jeg syns det er sterkt å lese hvor fortvilet de som står nærmest er når det er vanskelig hjemme, og jeg syns det er vondt å høre hvor langt barn og unge strekker seg for lojalt å møte sine nærmestes behov, også når det ikke er bra for dem. Tråden heter "Hva kan jeg gjøre?". Les den, så skjønner du kanskje at det ikke handler om uvilje fra dine ungers side.

 

Fint at du har en venninne å reise bort sammen med, det høres både godt og lurt ut nå. Ha en fin tur!

 

Nei jeg har ikke tenkt å bade ungene mine i sympati nå.  Jeg synes de godt kan ha dårlig samvittighet og tenke litt.  Det handler om at de er rett og slett bortskjemte og at samfunnet forventer at den yngste generasjonen er på topp hele tiden.  Jeg har ikke behov for å lese den tråden du refererer til om 'stakkars' unger.  Du forstår ikke et kvekk og synes at mødre skal slite seg ut fo sine unger.

 

Anonymous poster hash: 96808...e83

[stiften]

Skjønner at det er ikke lett å slite slik du gjør akkurat nå. Håper alt ordner seg for deg etter hvert.

 

Flott at du skal tilbringe tid med venninne, og det at du vil lese bok, gjøre håndarbeid og annet. Dette er positivt

 

 

[AnonymBruker]

Skjønner at det er ikke lett å slite slik du gjør akkurat nå. Håper alt ordner seg for deg etter hvert.

 

Flott at du skal tilbringe tid med venninne, og det at du vil lese bok, gjøre håndarbeid og annet. Dette er positivt

Takk.  Det er godt at noen forstår min side også og ikke kun de bortskjemte ungene mine.

Anonymous poster hash: 96808...e83

[motorPrøysen]

Jeg tviler ikke på at dette er en situasjon som må oppleves som vond for deg. Men jeg merker meg denne formuleringen: "[barna mine] kan være sammen med vennene sine og bade seg i oppmerksomheten og sympatien over en psykisk syk mor."

 

Jeg syns det er påfallende at du forestiller deg at det er dette barna dine gjør. Kanskje har du såpass spesielle og oppmerksomhetssyke barn. Kanskje tror du ting om dem som ikke er riktig.

[Dorthe]

Jeg er ikke sikker på at de liker den sympatien altså. Men at de får den er jeg ikke i tvil om. Stakkars deg, sier de til dattera mi og datteren til samboeren min, da må du vel hjelpe til mye.

Sannheten er at de stiller mindre opp enn de fleste voksne unger jeg kjenner og de få gangene jeg har bedt om hjelp så har de sagt nei de aller fleste gangene. Samboeren min spør ikke sine engang, han er drit lei. De gidder jo ikke engang komme å hente bursdag og julepresangene sine før etter flere måneder. Men de vil gjerne at vi skal stille opp når de trenger hjelp altså.

[stiften]

Vi foreldre er noen rare vesener Vi ønsker ofte at våre barn utad skal fremstå som hjelpsom osv.

 

Sannheten er at foreldre flest kun vet hvor hjelpsom egne barn er. Vi _vet_ ikke noe om hvor hjelpsomme andres barn er. Vi har bare inntrykk basert på det lille vi har sett eller hørt foreldre si (og foreldre vil ofte utad fremstille egne barn i best mulig lys(selv om de er rasende/skuffet over avkommet)).

 

Saken er at ingen andre har ansvar for meg/deg og våre problemer. Ingen andre kan _forventes_ hjelpe oss. Vi kan være glad om vi får hjelp- men vi kan ikke _forvente_ eller forlange det.

 

Voksne barn eller gode venner kan også bli "oppbrukt" på mine/dine problemer, og trenge/sørge for avstand. Om jeg/du da fortsetter gi inntrykk av av vi har "krav" på hjelp- trekker de seg bare ennå mer unna- og kanskje er også de utslitt og fortvilet.

 

Best å bruke tiden sammen med venner til positive ting- at begge parter får et løft opp (og ingen blir "trukket ned" i energi). klart man kan snakke om vanskelige ting i blant, men faren er å snakke om det hver gang/hele tiden. Da blir den andre lett "oppbrukt". Tiden med venner og familie kan brukes til å få energi av (gjøre mest mulig positivt). Selv mennesker som har det ekstremt tøft og vanskelig må da ha godt av positiv samvær? 

 

 

Situasjonen du beskriver er utrolig tøff. Det høres vannvittig slitsomt ut, og jeg skulle virkelig ønske det ordner seg og at du får det bedre.

 

Mitt poeng er bare at det er best å ikke _forvente_ så mye av venner/familie- for da får du bare så mange flere skuffelser å måtte takle.

 

Likte det du skrev om bok, håndarbeid osv. Og at du skulle med venninne. Håper dere får en hyggelig tid sammen. Kanskje en bedre middag? En film og god samtale omkring denne? Har dere lest felles bok? Hvordan opplevde dere boka? Uansett- kos dere

[Gjest Gargamel]

Fremstillingen virker på meg veldig sann, detaljert og troverdig, men jeg får ett inntrykk av at ting som kanskje ikke betyr noe blir tolket i verste mening.

For å være ærlig er jeg usikker på hva galt barna har gjort her. De fulgte ikke mora helt frem til bilen, men forutså neppe at det skulle bli en krise. TS skriver at samtlige slang på røret, men når samtlige ringte tilbake misstenker jeg at det var dårlig dekning, en helt håpløs samtale eller en annen god grunn.

Dattera ordnet opp med politiet og tok til og med på seg å betale boten.

Jeg foreslår heller å tolke ting i beste mening, og se mellom fingrene på mest mulig. Folk kan si og gjøre ubetenksomme ting, uten at det betyr noe.

Til slutt vil jeg nevne at det er strengt forbudt å kjøre bil når man er i sterk affekt, for ikke å si panikk som TS selv skriver hun hadde. Det er nok sjelden politiet slår ned på det, da det er vanskeligere å bevise enn promille.

[AnonymBruker]

Gargamel, on 21 Mar 2014 - 08:09, said:

Fremstillingen virker på meg veldig sann, detaljert og troverdig, men jeg får ett inntrykk av at ting som kanskje ikke betyr noe blir tolket i verste mening.

For å være ærlig er jeg usikker på hva galt barna har gjort her. De fulgte ikke mora helt frem til bilen, men forutså neppe at det skulle bli en krise. TS skriver at samtlige slang på røret, men når samtlige ringte tilbake misstenker jeg at det var dårlig dekning, en helt håpløs samtale eller en annen god grunn.

Dattera ordnet opp med politiet og tok til og med på seg å betale boten.

Jeg foreslår heller å tolke ting i beste mening, og se mellom fingrene på mest mulig. Folk kan si og gjøre ubetenksomme ting, uten at det betyr noe.

Til slutt vil jeg nevne at det er strengt forbudt å kjøre bil når man er i sterk affekt, for ikke å si panikk som TS selv skriver hun hadde. Det er nok sjelden politiet slår ned på det, da det er vanskeligere å bevise enn promille.

Her synes jeg du tolker helt feil, eller har misforstått grundig. Du tillegger meg det ene og det andre og gir meg noen råd ut fra lufta. Kan du henvise til lov som sier at det er strengt forbudt å få panikk når en kjører bil? Jeg forklarte situasjonen for politiet og kjørte videre med deres velsignelse. Datteren min ordnet ikke opp nøyaktig ingenting og kommer aldri til å betale boten. Den er en bagatell i denne sammenhengen her. De slang på eller svarte ikke, det hadde ingenting med forbindelse å gjøre. Det er noe av det vanskeligste å påføre sine barn så mye smerte og avmakt.

Mennesker som tenker rasjonelt overfor venner, familie og andre omgivelser er ikke innlagt på psykiatrisk avdeling. Derfor er en god del av rådene i tråden helt absurd. Mange av innleggene er likevel konstruktive og viser en innsikt. Det å si at jeg skal heller være positiv og da blir alt så mye hyggeligere. Tja, det er vel ganske logisk. Livet hadde vært mye hyggeligere hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde i helgen, men hva skal jeg gjøre med det? Livet hadde vært mye hyggeligere hvis jeg hadde bestemt meg for at nå slutter jeg å ha angst og blir aldri depressiv mer. Er det realistisk å si det til meg? Anonymous poster hash: 96808...e83

[Gjest Gargamel]

Her synes jeg du tolker helt feil, eller har misforstått grundig. Du tillegger meg det ene og det andre og gir meg noen råd ut fra lufta. Kan du henvise til lov som sier at det er strengt forbudt å få panikk når en kjører bil? Jeg forklarte situasjonen for politiet og kjørte videre med deres velsignelse. Datteren min ordnet ikke opp nøyaktig ingenting og kommer aldri til å betale boten. Den er en bagatell i denne sammenhengen her. De slang på eller svarte ikke, det hadde ingenting med forbindelse å gjøre. Det er noe av det vanskeligste å påføre sine barn så mye smerte og avmakt.

Mennesker som tenker rasjonelt overfor venner, familie og andre omgivelser er ikke innlagt på psykiatrisk avdeling. Derfor er en god del av rådene i tråden helt absurd. Mange av innleggene er likevel konstruktive og viser en innsikt. Det å si at jeg skal heller være positiv og da blir alt så mye hyggeligere. Tja, det er vel ganske logisk. Livet hadde vært mye hyggeligere hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde i helgen, men hva skal jeg gjøre med det? Livet hadde vært mye hyggeligere hvis jeg hadde bestemt meg for at nå slutter jeg å ha angst og blir aldri depressiv mer. Er det realistisk å si det til meg? Anonymous poster hash: 96808...e83

 

 

 

§21.Alminnelige plikter.

Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.

 

Dette er tatt fra veitrafikkloven. jeg lærte på teorikurset at å kjøre i sterk affekt i prinsippet var like ulovlig som å kjøre beruset.

 

Du har nok rett i at det er vanskelig for utenforstående og gi råd i slike saker. Jeg var ikke der, og har dessuten ikke greie på din sykdom. Jeg synes du ble sjokkerende dårlig behandlet av vekteren her om dagen og forstår at du har det veldig, veldig tungt, bare så det er sagt.

[AnonymBruker]

Gargamel, on 21 Mar 2014 - 11:57, said:

§21.Alminnelige plikter.

Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.

Dette er tatt fra veitrafikkloven. jeg lærte på teorikurset at å kjøre i sterk affekt i prinsippet var like ulovlig som å kjøre beruset.

Du har nok rett i at det er vanskelig for utenforstående og gi råd i slike saker. Jeg var ikke der, og har dessuten ikke greie på din sykdom. Jeg synes du ble sjokkerende dårlig behandlet av vekteren her om dagen og forstår at du har det veldig, veldig tungt, bare så det er sagt.

Jeg snakket med lege før jeg dro som visste at jeg skulle kjøre alene hjem. Det ble ikke nevnt noe om sterk affekt og det er noe helt annet enn den tilstanden jeg var i. Jeg ble også vurdert som i stand til å kjøre videre av politiet etter den panikken jeg fikk og det var da de stoppet meg. Jeg var åpen om situasjonen overfor politiet. Det er ikke mulig å sette lov som sier at det ikke er lov å få panikk når du kjører bil. Alle vet hva resultatet a det blir likevel.

Jeg har oppegående og ressurssterke barn. Jeg antar at de ikke har det noe greit med seg selv, men det endrer ikke på at jeg har ikke snakket med dem siden jeg kom hjem. Det endrer ikke på at jeg var alene i hele går og natt. Jeg vet ikke om jeg noen sinne greier å tilgi dem fullt ut å ha overlatt meg så fullstendig til meg selv i denne situasjonen. Nå tenker jeg en del på å reise langt vekk når jeg er mer ovenpå. Jeg har muligheter til det, men har ikke villet gjøre det pga. dem. Anonymous poster hash: 96808...e83

[stiften]

Jeg har vondt av deg, og håper virkelig ting ordner seg for deg. Skjønner godt din fortvilelse og det at du er skuffet over at barna ikke hjalp da du trengte det mest. 

 

Du skriver:  "Barna mine hadde ikke tid til å hjelpe meg, de takler ikke dette. "

De _takler_ ikke dette. Takler ikke.... Det betyr at de ikke klarer det selv om de eller du vil det.

 

Men de forsøkte ringe deg tilbake, dvs de forsøkte ta kontakt. Kanskje hadde de tenkt seg om og derfor hadde tenkt tilby hjelp- men da svarte ikke du. 

 

Uansett, jeg mener fremdeles at jeg/du ikke kan forlange/forvente at andre(=barn/venner) skal hjelpe. Vi kan håpe/ønske osv og vi kan være skuffet når de andre sier nei. Og at du er skuffet, det både respekterer og forstår jeg. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har vondt av deg, og håper virkelig ting ordner seg for deg. Skjønner godt din fortvilelse og det at du er skuffet over at barna ikke hjalp da du trengte det mest. 

 

Du skriver:  "Barna mine hadde ikke tid til å hjelpe meg, de takler ikke dette. "

De _takler_ ikke dette. Takler ikke.... Det betyr at de ikke klarer det selv om de eller du vil det.

 

Men de forsøkte ringe deg tilbake, dvs de forsøkte ta kontakt. Kanskje hadde de tenkt seg om og derfor hadde tenkt tilby hjelp- men da svarte ikke du. 

 

Uansett, jeg mener fremdeles at jeg/du ikke kan forlange/forvente at andre(=barn/venner) skal hjelpe. Vi kan håpe/ønske osv og vi kan være skuffet når de andre sier nei. Og at du er skuffet, det både respekterer og forstår jeg. 

 

Jeg er uenig med deg.  Jeg mener at man kan forvente hjelp av sin nærmeste familie når man kommer hjem fra sykehus.  Jeg tror det kan ta lang tid til jeg kan tilgi dem.  Ja de takler ikke dette.  De ringte tilbake da jeg kjørte bil og siden har jeg ikke hørt noe.  De er voksne mennesker og ikke ungdommer lenger..  Jeg har selv foreldre i live og vet hvordan familien har stilt opp i det uendelige for dem og jeg vet også om den dårlige samvittigheten jeg har pga. geografiske avstander.  Jeg tror kanskje at den dagen kan komme at de får dårlig samvittighet.

 

Samfunnet er kaldt og goldent når man overlater sine nærmeste til seg selv og myndighetene i kriser.

Anonymous poster hash: 96808...e83

[Madelenemie]

 

Jeg kom hjem i dag fra psykiatrisk avdeling.  Barna mine hadde ikke tid til å hjelpe meg, de takler ikke dette.  De kom med bilnøkkelen i går og så måtte jeg lete etter bilen i gatene.  Til slutt fant jeg den og da var jeg oppløst i tårer og hadde prøvd å ringe dem.  På veien får jeg tak i en av dem, h*n kan ikke hjelpe meg.  Jeg kjørte videre og fikk panikk, prøver å ringe mitt barn som slenger på.  Panikken sprer seg og jeg holdt tlf. i hånda.  Da havnet jeg i politikontroll.  Jeg fikk tak i min datter via tlf.sentralen hvor hun jobber og hun ber om å snakke med politiet.  Jeg får vite etterpå at hun var veldig hyggelig og reflektert og hun hadde sagt at hun ikke kunne hjelpe meg nå, men han kunne sende regningen med meg og hun ville ta seg av dette.  Nei, nei og ellers takk.  Jeg er ansvarlig for dette og kommer til å betale boten.

 

Jeg var i panikk, men for et mirakel greide jeg å snakke forholdsvis rolig med politibetjenten og forklare situasjonen.  Han sa at jeg satte dem i dilemma, og roste meg for hvor klart jeg beskrev min situasjon.  Han presiserte at dette var normalt og jeg får ingen prikker.  Han sa videre at han var overhodet ikke sint på meg.  På den korte veien hjem ringte alle mine barn, men jeg tok selvfølgelig ikke opp tlf.  Nå flere timer senere har ingen ringt igjen og de slipper ikke inn til meg i kveld. De kan være sammen med vennene sine og bade seg i oppmerksomheten og sympatien over en psykisk syk mor.

 

Jeg reiser vekk til en venninne i helgen som kom langveis fra for å besøke meg i går kveld.  Noe som var rørende og fantastisk.  Vi ble enige om at jeg drar til henne i morgen og blir så lenge jeg vil.  Jeg har tenkt å ringe venner i kveld som jeg har ikke hatt kontakt med på lang tid og si hvordan jeg har hatt det.  I morgen skal jeg finne meg noe håndarbeid, jeg skal prøve å lese en bok og så spise god mat med mine venner.

 

Det er vondt å være mor i en slik situasjon.  Inn i mellom så holder jeg på å bli kvelt av den dårlige samvittigheten over de voksne barna mine, og så husker jeg mange episoder fra deres ungdomstid hvor de skremte vettet av meg.  Når jeg nevner det så får jeg høre 'ja, men du er mor'.  Jeg har aldri trengt dem så mye som nå og hva gjør jeg den dagen alle mine venner har snudd ryggen til meg.  Da kan det som jeg frykter mest bli en virkelighet.  Jeg kan ta livet av meg.

Anonymous poster hash: 96808...e83

 

Hei!

 

Jeg syns du virker hysterisk og krevende.

 

Og slike foreldre bør barn holde seg unna, noe jeg selv gjør.

 

Det virker som du mangler total innsikt i hva du påfører dine barn ved din utagering og atferd og sykdom-.

 

Det er ditt ansvar, ikke deres, og jeg lurer på hvor lenge de har strevd med en ustabil mor?

[stiften]

 

Jeg er uenig med deg.  Jeg mener at man kan forvente hjelp av sin nærmeste familie når man kommer hjem fra sykehus.  Jeg tror det kan ta lang tid til jeg kan tilgi dem.  Ja de takler ikke dette.  De ringte tilbake da jeg kjørte bil og siden har jeg ikke hørt noe.  De er voksne mennesker og ikke ungdommer lenger..  Jeg har selv foreldre i live og vet hvordan familien har stilt opp i det uendelige for dem og jeg vet også om den dårlige samvittigheten jeg har pga. geografiske avstander.  Jeg tror kanskje at den dagen kan komme at de får dårlig samvittighet.

 

Samfunnet er kaldt og goldent når man overlater sine nærmeste til seg selv og myndighetene i kriser.

Anonymous poster hash: 96808...e83

 

Ja, de kan få dårlig samvittighet. Likevel- du kan ikke forvente/forlange noe.  Håpe og ønske og tro- ja- men ikke forvente/forlange noe som helst av andre voksne mennesker. 

[ColaZero]

Hei!

 

Jeg syns du virker hysterisk og krevende.

 

Og slike foreldre bør barn holde seg unna, noe jeg selv gjør.

 

Det virker som du mangler total innsikt i hva du påfører dine barn ved din utagering og atferd og sykdom-.

 

Det er ditt ansvar, ikke deres, og jeg lurer på hvor lenge de har strevd med en ustabil mor?

 

Jeg har tenkt det samme. Er helt enig med deg.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg syns du virker hysterisk og krevende.

 

Og slike foreldre bør barn holde seg unna, noe jeg selv gjør.

 

Det virker som du mangler total innsikt i hva du påfører dine barn ved din utagering og atferd og sykdom-.

 

Det er ditt ansvar, ikke deres, og jeg lurer på hvor lenge de har strevd med en ustabil mor?

 

Dette er først og fremst dumt.  Nærmer seg et vanvidd.  Du aner ingenting når du sier at jeg mangler total innsikt og det er frekt og uforskammet.  Sammenligningen med dine foreldre er i hodet på deg og ingen andre steder.  Jeg har lagt merke til oppmerksomheten du får på dol, men jamen meg er det nok nå.  Hold din hysterie og vrangtanker vekk fra mine tråder slik jeg holder meg unna dine.

 

Mine barn er ikke vokst opp med en ustabil mor og det er ditt ansvar å forstå at du skriver ikke slik til mennesker som du gjør nå.

Anonymous poster hash: 96808...e83