nhd/hva tenker du om dette?

[stjernestøv]

Hva slags inkompetente fjols er det som jobber på det DPS'et?

Det er det jeg har prøvd å fortelle her, de kan jo ingenting om noe.

[Madelenemie]

Ok, det er i orden det Madelenemie, jeg forstod i ettertid at du ikke mente å såre meg

Hei!

 

Takk!

 

Jeg er lei meg! Og fortvilt fordi jeg ikke greier oppføre meg humant og i følge mine egne intensjoner og andres regler og retningslinjer. 

[Madelenemie]

Det er det jeg har prøvd å fortelle her, de kan jo ingenting om noe.

Hei!

 

Det er ganske vanlig at de kan lite om HFA og asperger.

 

Det er det som er krevende, man må selv vite.

 

Etter to konsultasjoner på en dps, ble jeg forvirret, og dette endte med at jeg nektet dra tilbake, saken som jeg ikke klarte forklare for noen,/min mann, var jeg jeg forstod ikke at de ville jeg skulle snakke, jeg hadde ikke noe å si, og de ville jeg skulle snakke, Min mann skjønte noe var galt da jeg holdt meg for ørene og hodet og nektet å kjøre bil. Men jeg sa ikke hvorfor. Derfor slapp jeg det med dps og kom raskt og rett inn på voksnehabilitering, takkert være at min mann snakket, paradoksalt nok. Og takket være fastlegen til min mann, han var også forståelsesfull, de snakket, jeg lyttet.

 

Jeg har fortsatt ikke helt oversikt over hvorfor jeg ble så fortvilt av ordene deres at jeg holdt meg for ørene i bilen og ble syk og min mann ble sint, ikke på meg, men på dps, men jeg forstod ingenting!

Men da min mann sa jeg ikke skulle dit igjen, ble jeg lettet!

 

Da jeg kom på voksnehabiliteringen forstod jeg alt, hvert ord, var nokså forståelig, etter hvert morsomt, men jeg trengte ikke holde meg for ørene mer, selv ikke da de mente jeg hadde asperger syndrom.

De snakket, jeg lyttet, og det er jo et poeng når man ikke vet hva det er som er galt.

 

Alt var greit nok, da jeg sa til overlegen "vær så snill ikke la meg snakke med noen annen enn deg" og han svarte "Nei du skal til en dyktig psykiater som heter..." kunne jeg godta alt, det er rart, jeg liksom gled inn, gjorde som de sa, for alt var mulig for meg å forstå, selv om jeg etter hvert og særlig i dag morer meg med en del den psykiateren sa, feks sa han " nå skal vi ta godt vare på deg her" og da ble jeg kjempeglad, for jeg var fortvilt og sliten, men han skulle ikke legge meg inn, og ta vare på meg, sånn som man tenker seg ordene, " ta vare på", nei med det mente han utredning og det han tenkte seg/ble enige med min psykiater om.

 

De var lette å forstå, ordene var oversiktelige og greie, og jeg er så glad det fins så enkle mennesker, som bare forstår det man ikke forstår, og lar en slippe si noe, når man ikke vet hva man skal si.

Det var jo mye der mitt problem lå.

[stjernestøv]

Hei!

 

Takk!

 

Jeg er lei meg! Og fortvilt fordi jeg ikke greier oppføre meg humant og i følge mine egne intensjoner og andres regler og retningslinjer. 

Ikke vær lei deg. Jeg oppførte meg ikke akkurat saklig jeg heller, følelsene tok overhånd og jeg skrev mye dumt.

[stjernestøv]

Hei!

 

Det er ganske vanlig at de kan lite om HFA og asperger.

 

Det er det som er krevende, man må selv vite.

 

Etter to konsultasjoner på en dps, ble jeg forvirret, og dette endte med at jeg nektet dra tilbake, saken som jeg ikke klarte forklare for noen,/min mann, var jeg jeg forstod ikke at de ville jeg skulle snakke, jeg hadde ikke noe å si, og de ville jeg skulle snakke, Min mann skjønte noe var galt da jeg holdt meg for ørene og hodet og nektet å kjøre bil. Men jeg sa ikke hvorfor. Derfor slapp jeg det med dps og kom raskt og rett inn på voksnehabilitering, takkert være at min mann snakket, paradoksalt nok. Og takket være fastlegen til min mann, han var også forståelsesfull, de snakket, jeg lyttet.

 

Jeg har fortsatt ikke helt oversikt over hvorfor jeg ble så fortvilt av ordene deres at jeg holdt meg for ørene i bilen og ble syk og min mann ble sint, ikke på meg, men på dps, men jeg forstod ingenting!

Men da min mann sa jeg ikke skulle dit igjen, ble jeg lettet!

 

Da jeg kom på voksnehabiliteringen forstod jeg alt, hvert ord, var nokså forståelig, etter hvert morsomt, men jeg trengte ikke holde meg for ørene mer, selv ikke da de mente jeg hadde asperger syndrom.

De snakket, jeg lyttet, og det er jo et poeng når man ikke vet hva det er som er galt.

 

Alt var greit nok, da jeg sa til overlegen "vær så snill ikke la meg snakke med noen annen enn deg" og han svarte "Nei du skal til en dyktig psykiater som heter..." kunne jeg godta alt, det er rart, jeg liksom gled inn, gjorde som de sa, for alt var mulig for meg å forstå, selv om jeg etter hvert og særlig i dag morer meg med en del den psykiateren sa, feks sa han " nå skal vi ta godt vare på deg her" og da ble jeg kjempeglad, for jeg var fortvilt og sliten, men han skulle ikke legge meg inn, og ta vare på meg, sånn som man tenker seg ordene, " ta vare på", nei med det mente han utredning og det han tenkte seg/ble enige med min psykiater om.

 

De var lette å forstå, ordene var oversiktelige og greie, og jeg er så glad det fins så enkle mennesker, som bare forstår det man ikke forstår, og lar en slippe si noe, når man ikke vet hva man skal si.

Det var jo mye der mitt problem lå.

Fint å lese om dine positive opplevelser med habiliteringen