hvorfor empati er viktig!

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har og er en tilhenger av sympati, dvs når noen formidler at de har det vondt setter man inn sine krefter, tid, tanker og mulige løsninger på å bidra til forbedring/ løsning aller helst.

Ja fordi man vil jo ikke at noen skal ha det vondt, være sorgtung osv...

Jeg skrev en lang " artikkel" om dette til min psykiater, det het, " sympati viktigere enn empati" , min psykiater var enig, og jeg tok det da som en bekreftelse, også på hvor overdrevet og tullete denne oppskrytte empatien er.

MEN!, i natt forstod jeg at jeg har tatt feil!

Empati er viktig, men ikke for for andres del, men rett og slett for vår egen del!

Jeg leste og leste, om ord, for å finne et ord jeg ikke fant, et ord psykiateren hadde brukt, men heldigvis, plutselig skjønte jeg det fundamentalt viktige med empati, jeg stod opp, satte meg foran min mann, og begynte å forklare. Han var trøtt , men snill som han er lyttet han.

Han sa etter en stund at " jamen har du forklart meg hvorfor empati er viktig"

Han hadde ikke tenkt på det sånn, og han så nå logikken.

Jeg sendte Mail til min psykiater i dag, om flere ting, men jeg har stort behov av å fortelle mer om empatien, for jeg mangler den, og forstår nå nødvendigheten av den.

Ikke for andre, for dem er min sympati nok, men min manglende empati, er den viktige mekanismen og en svikt som får en til å føle seg som et aldri stemt instrument, jeg er ikke stemt opp mot de andre instrumenter i orkesteret. Det er det som gjør det til skade, mest for meg selv, for de andre får min sympati og omtanke, men fremmedfølelsen, ensomheten smerten ved å være et helt særegent soloinstrument som ingen i orkesteret har hørt før, det er der vanskene starter.

Derfor blir vi med autisme både fremmedgjorde, ensomme, deprimerte, isolerer oss, m.m. Vi kjenner ikke at andre elsker oss, vi må ta de setningene til oss, som fakta, gjøre dem til en del av oss på en annen måte.

Empati er viktig for å kjenne tilhørighet, få på plass sin identitet, når den mangler trenger man mer enn andre rollefigurer til å justere seg etter, eller samtalepartnere som er ærlige.

[missmas]

så bra skrevet...

[cimp]

Du skriver utrolig vakkert og rørende. For en fantastisk formidlingsevne du har! Jeg har selv fundert på forskjellen mellom empati og sympati, og jeg synes du forklarer det på en nydelig og forståelig måte.

 

Jeg kjenner meg en del igjen i det du skriver om hvorfor empati er viktig for en selv. Selv om man ikke helt mangler denne evnen, er det mulig å kjenne seg igjen i det du formidler, selv om jeg på ingen måte påstår å forstå hvor vanskelig dette må være for deg.

 

Takk for at du beriket min dag med interessante tanker

[stjernestøv]

Jeg også synes du formulerer deg bra og vi får innsikt i din verden

[Madelenemie]

Du skriver utrolig vakkert og rørende. For en fantastisk formidlingsevne du har! Jeg har selv fundert på forskjellen mellom empati og sympati, og jeg synes du forklarer det på en nydelig og forståelig måte.

 

Jeg kjenner meg en del igjen i det du skriver om hvorfor empati er viktig for en selv. Selv om man ikke helt mangler denne evnen, er det mulig å kjenne seg igjen i det du formidler, selv om jeg på ingen måte påstår å forstå hvor vanskelig dette må være for deg.

 

Takk for at du beriket min dag med interessante tanker

Hei!

Takk :-) det er finfint når du og andre forstår, gjenkjenner, skriver det til meg.

Da bilr jeg glad:-) om jeg lukker øynene, er det fordi jeg kjenner gleden ved tilhørigheten andre mennesker, som du nå, og missmas får meg til å føle.

Det er litt sånn som å snurre rundt i glede, en sånn glede som oppstår av ulike grunner i en, når jeg formidler denne, er den min alene, når andre forstår, som om de griper en tråd i kjolen min, som jeg snurrer i, og dere holder fast ved den og trekker meg til dere, da ler jeg mer, fordi gleden er ikke ensom og bare min, men delt.

Jo mer delt, jo mer lukket holder jeg øynene, men jo gladere blir jeg inni meg, og det er det inni som er viktig.

Min psykiater trekker stadig i "trådene mine" hun kan si " nja du vet Heidi at det der er almennmenneskelig, det er sånn jeg også føler det, du er mest bare vanlig, og slett ikke mest autist"

DA blir jeg glad, da lukker jeg øynene og tenker, jeg er jo mest vanlig, så vanlig at jeg kan ha fine samtaler med min psykiater og hun er glad i meg, fordi jeg er bare meg. Bare meg, menneskemeg og ikke diagnosemeg, det er fint med alle dere mennesker som til tross for ingen vansker, litt vansker eller mye vansker, kjenner likevel at noen ting er fellesmenneskelig, det er bare sånn vi kjenner og lurer og tenker på, ja fordi vi er oss selv og mennesker, og alle strever vi jo med noe,

[Madelenemie]

Spesielt missmas, vel?

Hei!

?

Huff skjønte ikke det?

Mye jeg ikke skjønner??

Men jeg skjønte spøkefjeset ditt :-) har ikke net på pc i kveld, så er litt begrenset:-)

Sover snart, håper... Sikkert fint, men nå skal jeg tenke videre :-)

For jeg føler det litt sånn som om jeg har oppfunnet hjulet:-)

Ja det er en sånn rar følelse jeg kan få, særlig når noen sier noe er lett, og jeg ikke skjønner, ikke skjønner, ikke skjønner, tiden går og jeg... Dessverre må jeg fremdeles vedgå, ikke skjønner.

:-) og i mitt, midt, oppi , og, ikke skjønner, fikk jeg tilbud om mattelærerstilling på fyrstikkalleen vgs, de er de er desperate tror jeg, i mangel, og tydeligvis for jeg er ikke kvalifisert faglig, gradlig. Men interessemessig, gladelig og engasjert er jeg.

Jeg tror jeg vil si ja til høsten, om min sønn fått hjelp.

Jeg har lyst til å bare være glad. Det er sånn ltt og omtrent og mye, jeg leker matematikk, inni meg, primtall kan få meg til å le, og entusiasmen og idealismen i enkelt programmer kiler meg, mr andre ser brøk, tenker jeg fort pizza? Da bli jeg sånn feststemt g tenker allgoritmer og kanaeer. Bare jeg selv forstod min egen lede, men så, så eg numberphiles, og da forstod jeg at jeg are har en lidenskap

[Solemnity]

Jeg ble trist når jeg leste dette. Ikke fordi det var dumt sagt, men fordi du setter ord på noe jeg selv føler og tenker. Det kan være både fint og trist på samme tid.

[AnonymBruker]

Jeg ble trist når jeg leste dette. Ikke fordi det var dumt sagt, men fordi du setter ord på noe jeg selv føler og tenker. Det kan være både fint og trist på samme tid.

Hei!

Nettopp!

Man kan sette på ett smilefjes, noen ganger lure man på hvorfor, jeg tror jeg ofte gjør det av høflighet.?

Det er ofte malplassert når sorgen ligger i sin uvellhet og altoppslukende under.

Likevel trengs et smil, litt humor, det er trist, så snur man på det, fordi man må overleve.

Men du har rett, sannheten er. Trist!

Du er bare real og ærlig. Og ærlighet i all sin uvellhet, er det som varer, er stødig, realt, og konkret.

Anonymous poster hash: 857ce...06f

[cimp]

Hei!

Takk :-) det er finfint når du og andre forstår, gjenkjenner, skriver det til meg.

Da bilr jeg glad:-) om jeg lukker øynene, er det fordi jeg kjenner gleden ved tilhørigheten andre mennesker, som du nå, og missmas får meg til å føle.

Det er litt sånn som å snurre rundt i glede, en sånn glede som oppstår av ulike grunner i en, når jeg formidler denne, er den min alene, når andre forstår, som om de griper en tråd i kjolen min, som jeg snurrer i, og dere holder fast ved den og trekker meg til dere, da ler jeg mer, fordi gleden er ikke ensom og bare min, men delt.

Jo mer delt, jo mer lukket holder jeg øynene, men jo gladere blir jeg inni meg, og det er det inni som er viktig.

Min psykiater trekker stadig i "trådene mine" hun kan si " nja du vet Heidi at det der er almennmenneskelig, det er sånn jeg også føler det, du er mest bare vanlig, og slett ikke mest autist"

DA blir jeg glad, da lukker jeg øynene og tenker, jeg er jo mest vanlig, så vanlig at jeg kan ha fine samtaler med min psykiater og hun er glad i meg, fordi jeg er bare meg. Bare meg, menneskemeg og ikke diagnosemeg, det er fint med alle dere mennesker som til tross for ingen vansker, litt vansker eller mye vansker, kjenner likevel at noen ting er fellesmenneskelig, det er bare sånn vi kjenner og lurer og tenker på, ja fordi vi er oss selv og mennesker, og alle strever vi jo med noe,

Du skriver virkelig nydelig og ærlig, og billedbruken din er vakker. Jeg er helt enig i at det er kjempeviktig å føle seg inkludert i et fellesskap. Det gir også meg en herlig glede når andre forstår det jeg prøver å formidle. Jeg er imidlertid ikke så flink til å formidle det jeg tenker og føler, så det hender ofte at andre ikke skjønner hva jeg mener. De gangene jeg blir forstått blir jeg derfor veldig glad, og det kan føles som om jeg løftes litt ut av min egen lille verden.

 

De gangene man bare føler seg vanlig og menneskelig er de beste stundene synes jeg selv. Når jeg er på fotballkamp med favorittlaget mitt kjenner jeg meg bare som et vanlig normalt menneske som er sammen med andre vanlige normale mennesker. I slike øyeblikk er i alle fall jeg gladest

[AnonymBruker]

Hei!

?

Huff skjønte ikke det?

Mye jeg ikke skjønner??

Men jeg skjønte spøkefjeset ditt :-) har ikke net på pc i kveld, så er litt begrenset:-)

Sover snart, håper... Sikkert fint, men nå skal jeg tenke videre :-)

For jeg føler det litt sånn som om jeg har oppfunnet hjulet:-)

Ja det er en sånn rar følelse jeg kan få, særlig når noen sier noe er lett, og jeg ikke skjønner, ikke skjønner, ikke skjønner, tiden går og jeg... Dessverre må jeg fremdeles vedgå, ikke skjønner.

:-) og i mitt, midt, oppi , og, ikke skjønner, fikk jeg tilbud om mattelærerstilling på fyrstikkalleen vgs, de er de er desperate tror jeg, i mangel, og tydeligvis for jeg er ikke kvalifisert faglig, gradlig. Men interessemessig, gladelig og engasjert er jeg.

Jeg tror jeg vil si ja til høsten, om min sønn fått hjelp.

Jeg har lyst til å bare være glad. Det er sånn ltt og omtrent og mye, jeg leker matematikk, inni meg, primtall kan få meg til å le, og entusiasmen og idealismen i enkelt programmer kiler meg, mr andre ser brøk, tenker jeg fort pizza? Da bli jeg sånn feststemt g tenker allgoritmer og kanaeer. Bare jeg selv forstod min egen lede, men så, så eg numberphiles, og da forstod jeg at jeg are har en lidenskap

Hei. Husk at det å være lærer i aller høyeste grad er noe som krever empati! Når det er sagt så har vi faktisk en lærer med asberger på skolen der jeg er lærer. Han klarer seg sånn noenlunde, men tenk på at du i et klasserom ikke kan holde deg for ørene om noen bråker, ikke kan flykte ut om det blir for mye, må forholde deg til 20-30 ungdommer som hver og en ønsker at du skal se dem, takle at det skjer helt uforutsette ting i hver eneste time (å være lærer består mye av at du har en plan, men at du så må improvisere fordi ingen dager, klasser og elever er like). 

Anonymous poster hash: 98e85...519