Psykisk sykdom sliter familien i stykker

[Nicklusheletida]

Takk for gode råd. Du har nok rett. Vi må nok snakke med Pål. Har forsøkt en gang, da han sendte oss eposter med tema vi skulle styre unna til dagens besøk. Særlig svigermor reagerte på dette. Hun følte at Pia ikke stoler på henne, og det har hun nok rett i. Pål ble veldig opprørt over at svigermor ba om å få slippe informasjonspostene/forbudslisten, han ville jo bare gjøre dette for at alle skulle få det bedre.

Men det har gått for langt. Om to uker er det åttiårsselskap til Påls bestefar, men jeg tror ikke hun kommer. Likevel. Vi må snakke med Pål og vår eldste sønn må få en forklaring som passer til hans alder (10 år).

Svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

Når det gjelder sønnen på 10 år, ville jeg fortalt det rett frem. Fortell at hun har en psykisk sykdom som gjør at hun sliter med mange kaotiske tanker og at psykdommen fører til at hun ikke greier å styre følelsene sine. Hun reagerer mer slik et lite barn ville ha gjort. Fortell også at det ikke er deres skyld og at dere ikke kan ta dette innover dere og at dere ikke kan hjelpe henne på noen måte. Avslutt med at dette er noe som ikke skal snakkes om til andre og at dere må holde det for dere selv. En 10-åring vil forstå.

[AnonymBruker]

Takk igjen for råd.

Moraliserende, tja, jeg vet ikke, det mest nærliggende er å eksplodere. Det kan godt hende jeg blir oppfattet som moralist. Jeg ønsker et bedre storfamillieliv, yte normal omsorg til Pål, forståelse for hennes sykdom og teknikker og tips for å holde ut, rett og slett.

Til hvilken som helst annen person, hadde jeg blitt forbannet. Sagt klart i fra. Men pga sykdommen, tør jeg ikke.Årsaken er enkel: Det koster så innmari mye krefter å reparere- og familien vil ikke miste Pål. Jeg biter sinnet i meg, og gråter når hun er dratt. Selvsagt er jeg sint, skuffet, det er vondt å hele tiden bli mistenkeliggjort og syndebukk, selv om det er sykdommen som er grunnen.

Min mann tar seg en runde rundt huset, han skjærer henne av og snakker om andre ting, når hun drar avgårde med leksjonene sine. Hun gir tydelig uttrykk for at hun ikke kan fordra min mann. Det kan jeg leve med.

Så er vi alle, i allefall jeg, sliten av skuespill, falskneri, kjeft, skuffelse. Det skal jeg være helt ærlig på.

Anonymous poster hash: fece9...873

[frosken]

Det er lett å forstå din frustrasjon. Dessverre finnes det neppe noen måte å forholde seg til dette på som gjør at problemet forsvinner. Kanskje kan det være til hjelp for dere å akseptere at løsningen ikke ligger innenfor deres rekkevidde, dere kan kun velge hvordan dere forholder dere til dette, dere kan neppe gi noen form for hjelp som vil ha vesentlig betydning.

 

Kanskje kan situasjonen bli noe bedre etter at barnet er født (men det kan også bli verre). For _noen_ hjelper det å få en livsoppgave, for _noen_ blir det starten på mindre fokus på egne vansker. Samtidig som jeg sier dette, så deler jeg din bekymring mht om din svigerinne vil være i stand til å yte barnet tilstrekkelig god omsorg.

[Nicklusheletida]

Takk igjen for råd.

Moraliserende, tja, jeg vet ikke, det mest nærliggende er å eksplodere. Det kan godt hende jeg blir oppfattet som moralist. Jeg ønsker et bedre storfamillieliv, yte normal omsorg til Pål, forståelse for hennes sykdom og teknikker og tips for å holde ut, rett og slett.

Til hvilken som helst annen person, hadde jeg blitt forbannet. Sagt klart i fra. Men pga sykdommen, tør jeg ikke.Årsaken er enkel: Det koster så innmari mye krefter å reparere- og familien vil ikke miste Pål. Jeg biter sinnet i meg, og gråter når hun er dratt. Selvsagt er jeg sint, skuffet, det er vondt å hele tiden bli mistenkeliggjort og syndebukk, selv om det er sykdommen som er grunnen.

Min mann tar seg en runde rundt huset, han skjærer henne av og snakker om andre ting, når hun drar avgårde med leksjonene sine. Hun gir tydelig uttrykk for at hun ikke kan fordra min mann. Det kan jeg leve med.

Så er vi alle, i allefall jeg, sliten av skuespill, falskneri, kjeft, skuffelse. Det skal jeg være helt ærlig på.

Anonymous poster hash: fece9...873

Det er derfor dere må prøve så godt dere kan ikke å ta dette innover dere. Det er veldig synd på Pål, det er jeg enig med deg i. Må være forferdelig å leve med ei slik kone, men samtidig er det jo ikke noe dere kan få gjort noe med. Jeg tror dere hjelper han best ved å ikke innvolvere dere, men ignorere mest mulig som Frosken sier. Vis Pål at dere er glade i HAN, men at han ikke kan dra dere med inn i dramaet hver gang hun slår seg vrang. Han må ta dette alene med henne på kammerset.

[mrxx]

Dette må du ikke dra deg/dere inn i. Hun er som trostunger som gaper etter mat, de blir aldri fordnøyd uansett hvor mye de får og de er aldri takknemlig for det de har fått.

Dere vil bli helt tappet av denne måten hun er på og samme hva dere gjør blir det galt.

 

Jeg hadde aldri i verden gått med på å ikke ha julestjerner hjemme for å tilfredsstille henne.. Da fikk dem heller hente julegavene på trappa.

 

Jeg hadde heller aldri i verden gått med å alle tiltakene som skal til for å tekke henne, man skal alltid tilpasse seg hverandre, men slike særegenheter disse driver med skal du aldri tillate.

 

Jeg er ganske klar i talen når det kommer til sånt, både fordi jeg ikke vil slippe sånne for nære meg, men også fordi de skal vite hvor de har meg og at det blir bråk hvis de går for langt. Det vil føre til at de også sørger for å passe seg og ikke at jeg skal "gå forsiktig i dørene" på grunn av dem.

 

Vær høflig og normal, men ikke la henne styre alt som er, det vil dere bare tape på. Pål kan komme med så mange regler og tiltak han bare ønsker, det er det bare å gi klar beskjed om at det vil dere ikke forholde dere til. Det er de som har problemet og må ta hensyn, ikke dere.

 

Igjen, gå for all del ikke inn i dette på noen som helst måte, det vil dere tape på.

[Kayia]

Skal man tolerere alt? Skal man aldri si fra, at dette gikk for langt/dette var ubehagelig? Særlig når barna er vitner til desse utbruddene/anfallene. (Vår eldste sønn har begynt å stille spørsmål)

 

Vi må nok snakke med Pål. Har forsøkt en gang, da han sendte oss eposter med tema vi skulle styre unna til dagens besøk.

Men det har gått for langt. Om to uker er det åttiårsselskap til Påls bestefar, men jeg tror ikke hun kommer. Likevel. Vi må snakke med Pål og vår eldste sønn må få en forklaring som passer til hans alder (10 år).

Hei,

dette var sannelig ingen enkel situasjon, og det lett å forstå at dette skaper en fortvilet situasjon for dere.

 

Jeg støtter Frosken i at dere bør ignorere hennes oppførsel, men jeg syns som Nicklus og NHD at dere bør forklare hvordan dette påvirker dere som enkeltindivider og som storfamilie, og stille noen krav til Pål. For å svare på spørsmålet ditt: Nei, man skal ikke akseptere alt. Som Ekte nick sier; overfor barn kan man beskrive oppførselen hennes som et barns måte å reagere på, men egentig er det værre. Et barn som oppfører seg sånn ville jo møtt reaksjoner og en forståelsesfull veiledning for å lære seg en bedre reaksjonsform, sant. Man ville ikke latt et barn styre samværet mellom folk, slik Pia styrer relasjonene mellom dere i storfamilien.

 

Jeg skjønner at det ikke er ønskelig for dere å gjøre noe som gjør situasjonen enda værre og jeg skjønner at det siste dere ønsker er å avvise Pål, men mye tyder på at det hele tiden vil komme nye sårbare tema, nye regler - og nye skyllebøtter fra Pål etter at dere intetanende har tråkket i salaten, - igjen og igjen.

 

Pål må nesten ta ansvar for sitt partnervalg selv, på samme måte som dere må ta ansvar for at dere i storfamilien - som liker å være sammen og trives i hverandres selskap - skal få fortsette med det. Det er ikke urimelig å fortelle Pål at dere fremdeles vil gjøre deres beste for at Pia skal føle seg velkommen, men at det ikke er rom for å komme med sinte, belærende og krevende mail eller skyllebøtter etter at Pia har utagert. Både Pia og Pål kommer til å føle seg avvist, men dere får bare fortelle at både unge og gamle har behov for å slippe å bære ansvar og skyld for utbruddene til Pia. Dere føler med henne, men dere ser ikke at dét dere har forsøk å gjøre så langt for å avhjelpe har hjulpet.

 

Jeg er nyskjerrig på en ting: Har Pål lett tatt til motmæle overfor sin storfamilie tidligere også, eller er dette sinnet noe som har kommet etter at han har møtt Pia? Det er en fin egenskap å stå ved sin partners side, men samtidig er det ikke bra å gå ut over grenser for hva en ellers ville gjøre i en så ekstrem situasjon som han er i. Om en av dere har en fin tone og dialog med Pål hadde jeg anbefalt å ta en rolig, ikke-anklagende samtale med han. Det at han reagerer med raseri kan tyde på at han strekker seg lenger enn han er bekvem med han også.

Endret 24. april 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Svigerinnen igjen. Takk for svar. Her er det mange kloke folk.
 

Dette sinnet til Pål er ikke utagerende. Han brøler og roper ikke. Han er mer behersket, vil prate uavbrutt i en strøm og innholdet er stort sett variasjoner over det samme temaet: Hun er syk, vi er friske. Vi må tilpasse oss, hun kan ikke. 

 

Om hun hadde gått med krykker og skulle opp en trapp, hadde vi ikke hjulpet henne? Slik vil han vi skal tenke.

Han unnskylder henne egentlig ikke, men forklarer: Hun har en dårlig dag. Noen har vært slemme på studiet. Hun tar det så tungt. Hun er nervøs før eksamen. Hun hadde vondt i hodet. Hun føler seg mislykket overfor oss, vil så gjerne bli akseptert. Vi gjentar igjen og igjen: Vi aksepterer henne. 
Hun aksepterer ikke vår aksept, så og si. Jeg vil si at det ikke er tvil om at han er rasende og fortvilet, selv om han har et behersket raseri. Han er hvit i ansiktet, hard i stemmen og bruker sterke ord.

 

Han sier at hun VIL bli frisk. "beinet skal gro", det er bedre nå. Men så kommer eksamen (hvorfor hun utsetter seg for dette studiet med det enorme presset, alle eksamenene, vurderingene osv er en gåte for meg), og hun har en "dårlig periode". Det bli snart bedre. Neste måned. Om noen uker. Litt senere.

 

Kayia: Pål har ikke oppført seg slik før han møtte Pia. Jeg vil si han er en mann med mye empati og omsorgsevne. Han passet sønnen vår mye da han var liten, lekte, skiftet bleier, satt i sandkassen, hentet i barnehagen noen ganger. Det var på hans initiativ. Han hadde også en annen kjæreste en periode, alt var det jeg vil kalle normalt. De var mye hjemme hos oss, vi var til og med på ferie sammen eg gang. Så ble det slutt og så møtte han Pia. Endringen kom gradvis. Vennene falt fra. Jeg skjønner jo det. De orker ikke, de forstår ikke. De vet ikke at hun er syk. 

 

Vi har prøvd å være vennlige og normale og beholde vår integritet. Det holder hardt nå. Jeg håper jo dette barnet vil endre noe, at de får noe å være opptatt av sammen, noe annet, noe større.

Men samtidig er jeg redd: Hvordan skal hun greie dette. 

Desse "små justeringene" som har ber oss om: Ikke snakk om ditt eller datt (en veldig snål situasjon, vi får ikke spørre om graviditeten. Magen vokser, vi kan ikke stille normale spørsmål, ha vanlige samtaler Alle hun møter, gratulerer vel? Hun kjenner seg ikke lykkelig, forklarer Pål, hun regner med at det går galt, og barnet kan jo være sykt!), ikke ha sånn eller slik i huset (julestjerner og en del andre ting, dette varierer) - Pål sier at dette er jo så lite å be om, hvorfor kan vi ikke bare gjøre det? Dersom ikke, så kan de dessverre ikke komme. Hun føler at vi ikke er glad i henne. Vi bryr oss ikke om henne. 

 

 

VI har jo innsett at uansett hvor langt vi strekker oss, uansett hvor lite julestjerner vi har, så vil det alltid være noe annet. Noe som er feil med oss. Hun sier det IKKE til oss direkte, når hun er der er det smil og hyggelig (helt til hun eventuelt styrter ut, uten forvarsel) og Pål sier dette etterpå.

 

For noen måneder siden hadde svigerfar bursdag og vi møttes kort hjemme hos dem. De hadde kommet først, så kom vi litt senere. Vi var der en times tid - og de dro da vi skulle spise. Det var veldig hyggelig. Vi snakket om "vanlige" ting, hun lo og smilte og jeg tenke "Jøss, så bra!". Hun kommenterte til og med at jeg hadde så kule støvletter. Jeg var glad.

 

Etterpå snakket jeg med mannen min, så bra dette var! Vi var alle oppriktig glade. Lettet. Tenk, vi var sammen uten at noe skjedde! At alle hadde det hyggelig!

Så ringer Pål. Pia hadde grått. Hun var lei seg. Tenk, så hyggelig det var, sa Pål. Helt til jeg hadde sagt dette med støvlettene? Hva, hva med støvlettene? Ja, hun hadde jo gitt meg et kompliment for de nye støvlettene mine. Og jeg hadde sagt noe slikt som at jeg endelig hadde funnet noe jeg likte, at man måtte unne seg noe nytt en gang i blant. Så ble det ikke sagt noe særlig mer.

Dette var galt gjort: For hun hadde jo ikke nye støvletter! Hvorfor hadde jeg ikke sett den nye jakken hennes og gitt henne komplimenter for den? Hvorfor kunne jeg ikke bare si noe pent! 

 

Da bare gråt jeg. 

 

 

 

Anonymous poster hash: fece9...873

[påskelilje]

Har fulgt tråden i går og i dag. Dere har jammen en stor utfordring i familuen! Denne siste episoden om støvelettene er jo helt absurd.

Tror ikke jeg hadde orket å forholde meg til dem i det hele tatt. Tror jeg hadde snakket m Pål og sagt at samvær m dem ikkke tilfører noe positivt (verken for dem eller dere), og at du må ha en pause.

Vil tro at alt dette har med anfre ting enn spiseforstyrrelsen. Pia trenger helr klart psykiatrisk hjelp.Og Pål trenger det oogså. Han må jo være totalt utslitt!

[AnonymBruker]

Ja, påskelilje. Men som psykiateren sier: Så lenge verken Pia eller Pål ser dette som psykisk sykdom, vil hun ikke bli bedre. Noen ganger tenker jeg at jeg ønsker at hun blir værre, at hun blir tvangsinnlagt. 

 

Pål trenger hjelp, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

[MMT123]

Har lest alle innleggene her og vil først og frem gi deg, trådstarter KUDOS <3 Du har ett godt hjerte og en så stor omsorg for familien din at jeg blir virkelig rørt. INGEN kan si at du ikke virkelig prøver, for det gjør du. Virkelig. Jeg har bare ett råd og det er å ikke kutte Pål helt ut. Jeg snakker av erfaring, har splittet familie på begge sider og det er helt forferdelig.Dette er ikke mitt valg, men valg fra den ene og den andre i begge familier. Helt forferdelig når man har barn. Skal ikke si noe mer om det, men noe kontakt er bedre enn ingen. Å vite at man er der er urolig viktig, men det er ikke alt man kan styre dessverre, men som sagt, noe er så utrolig mye mer enn ingenting. Hvordan skal man hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Hvordan skal man hjelpe noen som ikke skjønner at de trenger hjelp. Ja, det er hun og han det er værst for, men hva med dere da. Dere er jo familie og vil at alle skal ha det bra. Dere har jo ingen vonde hensikter, men blir bombadert med anklagelser og blir straffet for noe dere ikke har gjort. 

 

At Pål sammenligner sykdommen hennes med en brukket fot, hvis en brukket fot skal bli bra igjen tenger den behandling, ellers blir den ikke bra igjen og kan gjøre vondt værre. Jeg ville kanskje forsøkt å tatt en prat med Pål..gjerne neste gang han nevner samenligningen med brukket fot eller arm..at skal den kroppsdelen bli bra igjen så trenger den behandling. At dere er veldig glad i han, vil han alt godt og dere gjør alt for at de skal ha det bra når dere treffes. Det er umulig for dere å forutsi hva hun aksepterer og ikke fortløpende, men at dere gjør deres ytterste. Og noe mer enn det kan dere ikke gjøre. Derfor vil dere ikke akseptere at han klikker på dere over ting dere rett og slett ikke rår over. Dere har ikke gjort noe gale og han må stole på at dere vil dem kun vel. Det er for lett å kjefte på dere istedet for å ta tak i problemet. Alle har ansvar for eget liv og helse og før noen med ett alvorlig problem innser at de har ett problem og skjønner at de trenger hjelp, er det ikke så mye annet de rundt kan gjøre enn å finne egne løsninger for å takle ulike situasjoner man kommer opp i. Han må rett og slett bare stole på at dere kun vil dem vel, dere er ikke fagpersoner, men gir dem omsorgen dere er i stand til å gi dem, som med øvrig familie.

 

Om dere må ignorere visse situasjoner, eller hva enn dere måtte gjøre så har dere full rett til å takle det på deres måte. For dere er ikke slemme, dere prøver ikke å heve dere over dem, dere har ingen vonde hensikter, men prøver så godt dere kan å løse situasjoner på best mulig måte utifra deres forutsetninger. Og noe mer enn det kan de ikke forlange med mindre de, eller han forteller i klar tekst i forkant om det er noe spesielt dere må ta hensyn til. Hvis det da, alikevell, utløser en katastrofe, så KAN DE IKKE SKYLDE PÅ DERE pungtum. Da har dere allerede gjort hva dere kan. Og det er da, dere som øvrig familie må la dagen gå videre som normalt og "feie" det av dere. Det er kanskje der dere kan fokusere på å finne styrke. Ikke la ting dere ikke kan rå over ødlegge resten av dagen. Han kan få vite at dere alltid er vil være der for han, men ikke aksepterer anklagelser o.l. Det er ca kjempevanskelig å hjelpe folk som ikke innser at de trenger hjelp, men man kan være der i den grad det ikke ødelgger for mye for enselv.

 

Ble litt rotete og langt dette her, men slik jeg ser det så har du ett godt hjerte, trådstarter og du vil dem bare vel. Det er ikke lett med problemer i familien som skaper splittelser. Jeg føler med deg. Stor klem til deg.

[AnonymBruker]

123Nille, tusen takk. Det gjorde godt. Dette er en ensom ting. Mannen min orker ikke snakke så mye om dette lengre, og svigermor bare gråter. Svigerfar er litt mer perifer opp i dette.

 

Nå må vi bare forberede oss på barnet som kommer,det er ikke sikkert vi blir særlig kjent med den lille. Jeg må "magasinere" opp krefter for å takle dette uten å krisemaksimere eller grue meg for mye. 

 

Svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

[AnonymBruker]

Vi har (hadde?) en god kamerat som er i et slikt forhold. De har tre(!) barn. Det har blitt akkurat som NHD sier, han sliter seg fullstendig ut med å gjøre alt som har med barna å gjøre (praktisk og følelsesmessig), jobbe fullt, ta hensyn til henne i enhver dagligdags situasjon, megle mellom henne og hans familie. Hans foreldre tar visst ikke tilstrekkelig hensyn til hennes instruksjoner om hvordan forholde seg til barnebarna for eksempel, så da er det best de ikke ser dem, og han er dypt ulykkelig fordi foreldrene HANS ikke skjønner hvor vanskelig det er for henne. Helt til de trenger barnevakt, fordi hun må ofte på ukelange turer til New York eller London, fordi det har hun fortjent, for hun har det jo så stritt og vanskelig i hverdagen må vite. Hun har aldri jobbet eller fullført noen utdannelse av betydning, og bruker en hel dag på å lage en tomatsalat til seg selv til middag, eller handle nye stearinlys.

Hver gang vi møter dem tilfeldig (er både gamle venner og naboer) og spør hvordan det går, er det en endeløs tirade om hvor stresset HUN er, hun er syk og hangler (IKKE PSYKISK, det er fordøyelsen, stoffskifte, bronkitt, belastninger med familiene, ryggen, allergi, været, svangerskapet for 7 år siden, at ungene skal på skolen/ha ferie/har vært forkjølete/trenger nye sokker. I over 15 år har hun "hanglet"/hatt det vanskelig/det er bare synd på henne). Ungene får dessverre også litt merkelige, alvorlige og kompliserte allergier som må tas spesielt hensyn til i HANS familie (ikke i hennes, der tåler de alltid melk, kjeks eller juice). Mannen støtter henne fullt ut, og kjøper hennes versjon av virkeligheten 100%. Det er alle andre som er vanskelige, det er hun som er et fantastisk menneske, fryktelig pen og intelligent og god mor og den flotteste ektefellen man kan ha, og han er så heldig som har henne. Det virker som han mener det. De snakker begge varmt om hvor likestilte de er hjemme, det betyr at han gjør absolutt alt alltid.

Vi har gitt opp, de kan aldri møte oss, de avlyser alltid. Det er hans valg og hans liv. Jeg tenker skilsmisse sitter langt inne, han er tydeligvis skrekkelig glad i henne, de har barn, og hun kommer til å bli eksen fra helvete med det kontrollbehovet hun har på alt som har med barn, hus og hjem å gjøre (som han må utføre).

Jeg har tidligere vært veldig nysgjerrig på mon tro hva slags diagnose hun burde hatt, men alt og ingenting passer, og det spiller jo ingen rolle.

 

Har altså ingen trøst til deg, jeg tror det blir verre når barnet kommer: Verre fordi Pål får det enda mer stritt, hun har svangerskap og barn å skylde på hvorfor alt er så tungt og vanskelig, og Pål og Pia har barnet som forhandlingskort "tar dere ikke hensyn, kan dere ikke se barnet". Verre også fordi det nå blir hundre ganger vanskeligere for Pål å gå fra henne, hun er syk, de har barn sammen, hun blir eksen fra helvete. Beklager lite råd eller oppmuntring herfra.

Anonymous poster hash: f10c3...c73

[AnonymBruker]

Takk for at du delte din erfaring, anonym, det er jo dette som er skrekken.
Da hun ble gravid var min første tanke at "Nei! Nå er han fanget for alltid". Så skammet jeg meg selvsagt over å ha tenkt dette. 

 

At Pål elsker Pia, tviler jeg ikke på. Litt slik som de du beskriver. Han sier at det er bra når de er bare de to, hjemme. i kontrollerte omgivelser, der hun bestemmer. Han kan ikke bryte ut nå. Pål er Pias redskap?

 

Det var på en måte en liten trøst at noen andre har det slik. Kan jeg spørre: Hvordan har barna blitt påvirket av en syk mor? 

 

Svigerinnen.

 

 

 

Anonymous poster hash: fece9...873

[AnonymBruker]

Barna har ikke blitt altfor påvirket håper jeg, de er utadvendte og sosiale, men vi er litt bekymret. De har dog en super far. De er litt "sære" sammenlignet med andre barn i nabolaget, men ikke sikkert det er så farlig. Med det mener jeg de går på en privatskole, må ha litt spesielle klær, spise litt spesiell mat, skal bare ha "godkjente" leker osv. Mye kontrollbehov fra mor. Og de får jo ikke middag eller trøst eller blir lagt eller hentet på SFO før far kommer hjem, uansett. De har gode venner. Eldstedatter er veldig mye utenfor hjemmet nå, og har blitt veldig selvstendig, er alltid med venninners familier på ferie. De meldes på alt som er av sommerskoler, leirskoler, overnattingsbesøk, for det er ikke til å stikke under en stol at det er stritt for faren med fulltidssansvar for tre. Han er typen som sitter oppe om natten og syr kostymer til dem til karnevalet, baker økologiske Barbiekaker osv. Men de kan for eksempel bare ha fire spesielt utplukkede gjester selv, og familien hans får ikke komme det ene året, men er hjertelig velkomne det andre osv. Kan ikke far følge dem, kan de ikke være med når det gjelder andres bursdager eller fritidsaktiviteter. De er aldri alene over tid med moren, hvis far må bort i jobbsammenheng, er barna hos hans foreldre, og hun hos sine. Hun kan ikke følge dem til tannlegen eller lignende. Barna har høyt fravær fra skolen. Alt dette snakker han og hun om som om det er normalt. Det er jo både gode og dårlige tegn, men jeg vil ikke spekulere noe mer i dette.

Ingen grunn for utenforstående å sette noen diagnoser på barna heller, og du bør ikke ta sorgene på forskudd. Du har nok med dagens bekymringer. Er Pål en oppegående fyr, så klarer han dette óg. Det blir som å være alenefar under overvåkning med detaljinstruks. Min venn får det jo til å fungere. Hun gjør jo ikke noe DIREKTE skadelig med barna, det er dette med å "SE" dem og føle seg elsket og prioritert og møtt følelsesmessig (hun er tydelig dårlig på å trøste for eksempel, datteren skadet seg en gang vi var der og far dro sporenstreks til legevakten med henne. Vi passet da yngstebarna fordi mor hadde tenkt å handle og lage middag, og vi var jo på besøk og dette ødela jo alt, så mor måtte være alene litt på rommet sitt resten av dagen og det var så vidt hun kom ut for å spise lenge etter de var tilbake (mat vi lagde), uten å spørre datteren eller mannen hvordan det hadde gått (!). Det er faren de har i det daglige, og din nevø eller niese vil ha Pål, sånn er det bare, og ingen ting dere kan gjøre for å endre det.

Jeg antar Pål blir rasende hvis dere konfronterer ham med at hun er behandlingstrengende, og har hundre unskyldninger og bortforklaringer på hvorfor hun er som hun er: det ikke går ut over barnet eller han (tvert i mot,: verdens beste mor og ektefelle!) og  alt skal bli så mye bedre for henne bare...fullføre studier.. dere er greiere...barnet blir større... forkjølelsen gir seg... de får kjøpt større hus... han tar mer av husarbeidet...hun får mer forståelse...

Anonymous poster hash: f10c3...c73

[AnonymBruker]

Takk for svar igjen, anonym. Jeg håper jo selvsagt at barnet vil få være sammen med våre barn (vårt yngste barn er fortsatt liten) og at barnet skal gjøre Pia friskere. Men jeg tviler. Å foreslå overfor Pål at hun har en personlighetsforstyrrelse eller trenger behandling, vil neppe føre fram. Hun er jo "sjekket" ut etter bulimi-innleggelsen og skal nå "ta tiden til hjelp".

 

Pias foreldre er svært økonomisk ressurssterke og kjøper henne ut av alle problemer der det er mulig. Barnet kommer aldri til å mangle noe materielt. Mitt inntrykk er at Pias mor lever i en fornektelsestilstand og gjør alt i sin makt for å dekke over, og å tilrettelegge/unngå kriser. Ikke unaturlig. Men om det har gjort Pia verre, jeg vet ikke.

 

Det er både godt og skremmende å lese om din venn, kanskje er dette Pål om ti år. Jeg håper ikke.

 

Svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

[AnonymBruker]

Tillegg: Det er ikke sikkert situasjonen hadde endret seg noe av betydning, selv om de var åpne om og/eller innså at det er store psykiske problemer det her er snakk om. Hun hadde hatt de samme problemene, dere hadde måtte vise like mye hensyn, de skal uansett ha barn. Hun vil jo ikke på noen måte bli frisk av at det innrømmes. Uten at jeg er noen ekspert, virker dette ikke som noe det er enkelt å behandle bare man vet hva det er. For alt du/vi vet, går de i behandling, mottar psykiatrisk hjelp uten at det virker.  

Anonymous poster hash: f10c3...c73

[AnonymBruker]

Det er slett ikke sikkert det blir bedre om jeg får en knagg å henge dette på. De går ikke til behandling nå, sier Pål og jeg kan ikke tro han lyver om dette. Hun har fulgt et behandlingsopplegg, som sluttet for ca halvannet år siden, for spiseforstyrrelsen.

 

For dem er IKKE dette psykiatri, og det er derfor dette skremmer meg.  De trenger hjelp, og de innser det ikke.

 

Svigerinnen.
 

Anonymous poster hash: fece9...873