Er det psykt?

[iAnonym]

Er det psykt å ikke ville noen ting, eller i alle fall veldig lite? Sånn som ut i naturen. Være sosial. Hobby. Jeg er ikke jobb, så er ufattelig mye dødtid... men bruker den ikke til noe.

 

Kan det være depresjon, bare at den er maskert med medisiner, slik at jeg ikke føler meg deprimert?

 

Jeg vet ikke hvordan det fungerer...

[AnonymBruker]

Er det psykt å ikke ville noen ting, eller i alle fall veldig lite? Sånn som ut i naturen. Være sosial. Hobby. Jeg er ikke jobb, så er ufattelig mye dødtid... men bruker den ikke til noe.

 

Kan det være depresjon, bare at den er maskert med medisiner, slik at jeg ikke føler meg deprimert?

 

Jeg vet ikke hvordan det fungerer...

Kjeder du deg? Har du alltid vært sånn?

Anonymous poster hash: 12bd6...06b

[iAnonym]

Kjeder du deg? Har du alltid vært sånn?

Anonymous poster hash: 12bd6...06b

 

Ja, kjeder meg veldig. Men syns bare ting er så slitsomt (som oftest). Virker som ingenting gir glede... men jeg føler meg ikke deprimert.

 

Nei, det har ikke alltid vært sånn. Tidligere kunne jeg bli helt hektet på ting.

[AnonymBruker]

Ja, kjeder meg veldig. Men syns bare ting er så slitsomt (som oftest). Virker som ingenting gir glede... men jeg føler meg ikke deprimert.

 

Nei, det har ikke alltid vært sånn. Tidligere kunne jeg bli helt hektet på ting.

Høres definivt ut som depresjon. Hva sier behandlerendin om dette?

Anonymous poster hash: 12bd6...06b

[iAnonym]

Høres definivt ut som depresjon. Hva sier behandlerendin om dette?

Anonymous poster hash: 12bd6...06b

 

Hm, vet ikke helt... lenge siden jeg har vært der. Jeg var i "siget" tidligere her... da sa hun at jeg ikke var deprimert. Men jeg kan jo være det nå...? Jeg har ramlet endel sammen. Det går sånn opp og ned med meg. Lamictal har gjort at jeg ikke føler meg deprimert. Det gjør i alle fall mye mindre vondt. Men min "entusiasme" går veldig opp og ned...

 

Hm. Da er det sikkert psykt, da. Skulle ønske noe kunne gjøres.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når jeg leser summen av det du har skrevet her, får jeg tanker om at du kunne ha god nytte av Wellbutrin.

[iAnonym]

Når jeg leser summen av det du har skrevet her, får jeg tanker om at du kunne ha god nytte av Wellbutrin.

 

Kan man bruke Wellbutrin sammen med Lamictal?

 

(Tviler egentlig på om meg har hatt bipolare problemer. Men Lamictal virket mer antidepressivt enn flere antidepressivaer...)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

JA, det kan du. Jeg håper jeg ikke anbefaler ugunstige kombinasjoner :-)

[iAnonym]

 

JA, det kan du. Jeg håper jeg ikke anbefaler ugunstige kombinasjoner :-)

 

 

Neida. 

 

Bare tenkte på at det kanskje ville bli for mye medisiner... men men.

[Zyprexus]

Du ligner på de fleste leger du, skriver ut medisin og kom deg ut av kontoret mitt. Føles i allefall sånn ofte. Synes leger bør bli flinkere til å klare å løse problemene uten medisiner. Å bare medisinere og ikke løse problemene som ligger bak er ikke tingen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du ligner på de fleste leger du, skriver ut medisin og kom deg ut av kontoret mitt. Føles i allefall sånn ofte. Synes leger bør bli flinkere til å klare å løse problemene uten medisiner. Å bare medisinere og ikke løse problemene som ligger bak er ikke tingen.

Hvis du kan fortelle meg hva "som ligger bak" en bipolar lidelse, og hvordan det kan løses uten medisiner, vil jeg bli svært glad. Ikke bare jeg, men hele verden. Nobelpris venter....

[ISW]

Du ligner på de fleste leger du, skriver ut medisin og kom deg ut av kontoret mitt. Føles i allefall sånn ofte. Synes leger bør bli flinkere til å klare å løse problemene uten medisiner. Å bare medisinere og ikke løse problemene som ligger bak er ikke tingen.

 

Det er vel med noen psykiske såvel som fysiske lidelser at medisin er nødvendig for å bli bedre. Jeg leste en gang en psykiater som skrev "samtaleterapi alene mot bipolar lidelse er som samtaleterapi mot hjerteinfarkt eller diabetes".

 

Jeg tror nok det er ganske mange der ute med jevnlige depresjoner som får samtaleterapi (og evt SSRI) hos fastlege eller psykolog, og aldri blir bedre, som egentlig lider av en bipolar lidelse og som kunne hatt god nytte av medisiner mot tilstanden for å bli frisk.

 

Men det skal jo ikke være slik at legen gir deg en resept og hiver deg ut. Har du en fastlege som er slik, så ville jeg vurdert å bytte hvis jeg var deg.

 

Hvis du kan fortelle meg hva "som ligger bak" en bipolar lidelse, og hvordan det kan løses uten medisiner, vil jeg bli svært glad. Ikke bare jeg, men hele verden. Nobelpris venter....

 

Jeg lurer litt på, er det en endring på vei i psykiatrien der man i mindre grad bryr seg om årsaken til et problem, og i større grad ser på løsningen (jfr. men ikke begrenset til, "Stop it!" som jeg vet at er humoristisk, men har likevel et poeng)?

 

Jeg spør, fordi min veldig moderne psykolog som drev MCT, hadde null og niks interesse av eventuelle psykososiale stressorer eller bakenforliggende årsaker til min tvangslidelse, og terapien var utelukkende hvordan forholde seg til sine tanker. Jeg fikk nesten visse assosiasjoner til "stop it" av det. Når jeg spurte hva årsaken var til mine tanker, svarte hun at hun ikke visste, og ikke interesserte seg for det heller.

 

Min psykiater derimot, jobber veldig mye med psykososiale elementer.

Endret 1. mai 2014 av issomethingwrong

[missmas]

Da jeg først gikk hos psykiater slet jeg med at han ikke ga meg noe diagnose og medisin, bare pratet om livet mitt og hva han trodde var grunnene til at jeg slet. Ble ikke bedre i det hele tatt, men greide liksom å "holde ut" fordi jeg pratet med han. Det beste som skjedde var at han ble sykemeldt og jeg ble lagt inn og fikk diagnose og MEDISIN.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vel med noen psykiske såvel som fysiske lidelser at medisin er nødvendig for å bli bedre. Jeg leste en gang en psykiater som skrev "samtaleterapi alene mot bipolar lidelse er som samtaleterapi mot hjerteinfarkt eller diabetes".

 

Jeg tror nok det er ganske mange der ute med jevnlige depresjoner som får samtaleterapi (og evt SSRI) hos fastlege eller psykolog, og aldri blir bedre, som egentlig lider av en bipolar lidelse og som kunne hatt god nytte av medisiner mot tilstanden for å bli frisk.

 

Men det skal jo ikke være slik at legen gir deg en resept og hiver deg ut. Har du en fastlege som er slik, så ville jeg vurdert å bytte hvis jeg var deg.

 

 

Jeg lurer litt på, er det en endring på vei i psykiatrien der man i mindre grad bryr seg om årsaken til et problem, og i større grad ser på løsningen (jfr. men ikke begrenset til, "Stop it!" som jeg vet at er humoristisk, men har likevel et poeng)?

 

Jeg spør, fordi min veldig moderne psykolog som drev MCT, hadde null og niks interesse av eventuelle psykososiale stressorer eller bakenforliggende årsaker til min tvangslidelse, og terapien var utelukkende hvordan forholde seg til sine tanker. Jeg fikk nesten visse assosiasjoner til "stop it" av det. Når jeg spurte hva årsaken var til mine tanker, svarte hun at hun ikke visste, og ikke interesserte seg for det heller.

 

Min psykiater derimot, jobber veldig mye med psykososiale elementer.

I et lite århundre har den psykodynamiske forståelse av psykisk sykdom ligget som en klam hånd over norsk psykiatri. Dette har også smittet over på store deler av befolkningens forståelse.

 

En av feiltankene (Vrangforestillingene?) er at det alltid er "noe bakenforliggende" som er årsak til lidelsen. Hvis en mente å finne dette bakenforliggende, men pasienten ikke ble bra, forklarte en det med at da var det dessverre noe bakenfor der igjen som en måtte finne. Letingen etter det bakenforliggende kunne fortsette i årevis - vanligvis uten annet resultat enn at behandleren kunne brødfø sin familie.

 

Neste feiltanke var at dersom en fant dette "bakenforliggende", ville pasientens problemer avta/forsvinne. Det finnes ingen forskning som støtter dette. Min psykodynamiske veileder på 80-tallet var en udogmatisk og teoristerk analytiker. Allerede den gang var han ærlig nok til å lære meg at selv om en skulle finne en eller annen "bakenforliggende"  hendelse/årsak, var det ingen som helst garanti for bedring.

 

Jeg laget for mange år siden denne historien: Du skal kjøre bil fra Trondheim til Oslo. På Lillehammer  oppdager du at du har punktert på høyre bakhjul. Hva gjør du da? Går du tilbake langs E6 i håp om å finne spikeren som punkterte dekket ditt? Om du finner en spiker i riktig  plassering i kjørebanen på Otta, har du da løst problemet? Kan du vite at det var denne spikeren, eller bør du gå videre til Dombås evt over Dovre for å finne en spiker som passer enda bedre? Eller skifter du bare til reservehjul på Lillehammer, kjører videre til Oslo og gir blanke F i spikeren?

 

Tvangslidelse: Det finnes ingen "bakenforliggende" årsak annet enn gener. Vi vet tom nøyaktig hvor i hjernen feilen sitter, og den kan svies bort. Golden Retriever har også tvangslidelse - faktisk ganske hyppig. Hva er den "bakenforliggende" psykologiske årsaken hos dem? Ulykkelig kontakt med tørrfisk ved tremåneders alder?

[AnonymBruker]

Når jeg leser summen av det du har skrevet her, får jeg tanker om at du kunne ha god nytte av Wellbutrin.

 

Hvorfor alltid medisin. Kanskje trådstarter heller har godt av faste rammer og noe å fylle dagene med (noe man må gjøre, utansett og man "vil" eller ikke)?

Anonymous poster hash: 845d5...f8b

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Hvorfor alltid medisin. Kanskje trådstarter heller har godt av faste rammer og noe å fylle dagene med (noe man må gjøre, utansett og man "vil" eller ikke)?

Anonymous poster hash: 845d5...f8b

 

Ikke ALLTID. Men hos denne konkrete personen med denne sykehistorien akkurat i dag :-)

[Gjest]

Jeg har inntrykk av at noen er litt ensporet i behandling av psykiske lidelser. Noen er helt i mot medisiner. Alt skal kunne behandles med terapi. Enkelte leger griper til reseptblokken med en gang. Noen skal granske fortiden til pasienten til han sitter fast i gjørmen, mens andre skal bare tenke veien videre mens fortidens grums blir skjøvet godt under teppe.

Jeg tror vi mennesker er veldig forskjellige. Det er forskjellige årsaker til psykiske lidelser. Derfor kan heller ingen behandles likt. Det som fungerer best for en person trenger ikke å være den beste behandling for en annen. Jeg har best tro på en mellomting. Være åpen, og når en ting ikke fungerer så må en prøve noe annet. Det er ikke snakk om medisiner eller terapi. Men noen ganger blir det "ja takk, begge deler".

[iAnonym]

Jeg vet ikke hva jeg hadde trengt mest, av bedre medisinering og at noen tvang meg i aktivitet.

 

Men, skulle jo ønske min behandler ville øke Lamictal. Han jeg hadde tidligere var veldig klar på det med serumverdien. At verdien lå i det riktige intervallet. Nå har jeg fått ny behandler, og serumverdien er en annen. Men han vil ikke øke fordi jeg kan bli overmedisinert mener han, selv om serum er på 11 (ref: 10-50)... eller var på 11 i februar. Nå har jeg mindre energi enn da... syns det er frustrerende, siden det var lettere for meg når serum var oppi 18. Nei - jeg får insistere på en økning.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg hadde trengt mest, av bedre medisinering og at noen tvang meg i aktivitet.

 

Men, skulle jo ønske min behandler ville øke Lamictal. Han jeg hadde tidligere var veldig klar på det med serumverdien. At verdien lå i det riktige intervallet. Nå har jeg fått ny behandler, og serumverdien er en annen. Men han vil ikke øke fordi jeg kan bli overmedisinert mener han, selv om serum er på 11 (ref: 10-50)... eller var på 11 i februar. Nå har jeg mindre energi enn da... syns det er frustrerende, siden det var lettere for meg når serum var oppi 18. Nei - jeg får insistere på en økning.

Det er nok lurt.

Anonymous poster hash: 14002...570

[ISW]

I et lite århundre har den psykodynamiske forståelse av psykisk sykdom ligget som en klam hånd over norsk psykiatri. Dette har også smittet over på store deler av befolkningens forståelse.

 

En av feiltankene (Vrangforestillingene?) er at det alltid er "noe bakenforliggende" som er årsak til lidelsen. Hvis en mente å finne dette bakenforliggende, men pasienten ikke ble bra, forklarte en det med at da var det dessverre noe bakenfor der igjen som en måtte finne. Letingen etter det bakenforliggende kunne fortsette i årevis - vanligvis uten annet resultat enn at behandleren kunne brødfø sin familie.

 

Neste feiltanke var at dersom en fant dette "bakenforliggende", ville pasientens problemer avta/forsvinne. Det finnes ingen forskning som støtter dette. Min psykodynamiske veileder på 80-tallet var en udogmatisk og teoristerk analytiker. Allerede den gang var han ærlig nok til å lære meg at selv om en skulle finne en eller annen "bakenforliggende"  hendelse/årsak, var det ingen som helst garanti for bedring.

 

Jeg laget for mange år siden denne historien: Du skal kjøre bil fra Trondheim til Oslo. På Lillehammer  oppdager du at du har punktert på høyre bakhjul. Hva gjør du da? Går du tilbake langs E6 i håp om å finne spikeren som punkterte dekket ditt? Om du finner en spiker i riktig  plassering i kjørebanen på Otta, har du da løst problemet? Kan du vite at det var denne spikeren, eller bør du gå videre til Dombås evt over Dovre for å finne en spiker som passer enda bedre? Eller skifter du bare til reservehjul på Lillehammer, kjører videre til Oslo og gir blanke F i spikeren?

 

Tvangslidelse: Det finnes ingen "bakenforliggende" årsak annet enn gener. Vi vet tom nøyaktig hvor i hjernen feilen sitter, og den kan svies bort. Golden Retriever har også tvangslidelse - faktisk ganske hyppig. Hva er den "bakenforliggende" psykologiske årsaken hos dem? Ulykkelig kontakt med tørrfisk ved tremåneders alder?

Takk for godt og utfyllende svar.

Skjønner veldig godt hva du mener, og det er ikke slik at behandlingen for meg er å grave i barndommen på jakt etter å finne noe, men heller å redusere eller fjerne mine egodystone livsfenomener (f.eks problemer i samliv, uønskede hendelser på jobb, osv.) Jeg er veldig glad for at psykiatrien har beveget seg videre fra akkurat denne klisjeen om barndomsopplevelser som årsak.

Men angsten min har jo i stor grad oppstått reaktivt til manglende trygghetsfølelse som følge av endringer i livssituasjon, og den forverres ofte som følge av ymse stress. Mener du det er galt å jobbe med demping av dette?