Når nabo har Asperger.

[Madelenemie]

Hei!

Åpenhet er bare av det gode, og søppelkjøring har medført mer positivt for min nabo enn å bli kvitt hageavfall.

I kveld kjørte jeg naboen på kurs om Asperger :-) jeg er glad at naboen selv finner ut av sine vansker. Jeg er jo så sliten, at jeg mye satt og så opp i taket, hadde jo hørt det før, da applausen kom kjente jeg irritasjon før jeg holdt meg for ørene, tror ekstrem slitenhet medførte mitt tydelige ubehag og forklarte at dette auditoriet var for lite for ant mennesker.

Jeg snakket ikke mye, og min hyggelige nabo beklaget at snakket mye, jeg sa det går fint siden snakket er begrenset til kortere perioder med praktiske gjøremål.

Hun lo og sa " perfekt".

Min nabo har et godt hjerte, det er en ærlighet der som gjør meg glad for å bidra, men om dette er Asperger må finne ut av selv, men jeg sa noe klokt, jeg sa,

" du vet det med Asperger er sånn at kun noen grunnleggende vansker er felles, ellers er vi like forskjellige i vår personlighet som alle andre", da spurte min nabo, om dette med at hun prater fort, og jeg sa,

" Nja det er vel sikkert mulig, kjenner en med Asperger som jeg ikke orker treffe så ofte fordi snakker så fort som deg, min nabo ble lettet, sa noe om at da var dette med at hun pratet så mye ikke ensbetydende med ikke har Asperger. Jeg svarte, nei korrekt.

Men utrolig dyktig person, effektiv, arbeidsom, univeritetsutdannet, prinsippfast og ærlig, min nabo, kanskje har Asperger. Mest håper jeg finner hjelp, er ensom, men liker ikke kun prat, tror derfor jeg er så positiv hver gang jeg får spørsmål om hageavfall osv... Jeg frykter ingen invitasjon inn. Og det sa jeg, da ler min nabo igjen, tror hun er lettet over noe, det er en lettet- latter tror jeg.

[AnonymBruker]

Hei!

Åpenhet er bare av det gode, og søppelkjøring har medført mer positivt for min nabo enn å bli kvitt hageavfall.

I kveld kjørte jeg naboen på kurs om Asperger :-) jeg er glad at naboen selv finner ut av sine vansker. Jeg er jo så sliten, at jeg mye satt og så opp i taket, hadde jo hørt det før, da applausen kom kjente jeg irritasjon før jeg holdt meg for ørene, tror ekstrem slitenhet medførte mitt tydelige ubehag og forklarte at dette auditoriet var for lite for ant mennesker.

Jeg snakket ikke mye, og min hyggelige nabo beklaget at snakket mye, jeg sa det går fint siden snakket er begrenset til kortere perioder med praktiske gjøremål.

Hun lo og sa " perfekt".

Min nabo har et godt hjerte, det er en ærlighet der som gjør meg glad for å bidra, men om dette er Asperger må finne ut av selv, men jeg sa noe klokt, jeg sa,

" du vet det med Asperger er sånn at kun noen grunnleggende vansker er felles, ellers er vi like forskjellige i vår personlighet som alle andre", da spurte min nabo, om dette med at hun prater fort, og jeg sa,

" Nja det er vel sikkert mulig, kjenner en med Asperger som jeg ikke orker treffe så ofte fordi snakker så fort som deg, min nabo ble lettet, sa noe om at da var dette med at hun pratet så mye ikke ensbetydende med ikke har Asperger. Jeg svarte, nei korrekt.

Men utrolig dyktig person, effektiv, arbeidsom, univeritetsutdannet, prinsippfast og ærlig, min nabo, kanskje har Asperger. Mest håper jeg finner hjelp, er ensom, men liker ikke kun prat, tror derfor jeg er så positiv hver gang jeg får spørsmål om hageavfall osv... Jeg frykter ingen invitasjon inn. Og det sa jeg, da ler min nabo igjen, tror hun er lettet over noe, det er en lettet- latter tror jeg.

Når jeg leser dette blir jeg bare mer sikker på at du ikke burde bli lærer. Det er fulle klasserom med bråk og mas flere timer hver eneste dag. Du skal ikke bare undervise men gå rundt og kommunisere med elevene, følge dem opp, organisere, sørge for at elevene leverer inn det de skal og etterlyse oppgaver som ikke er levert. Det er veldig mye organisering i læreryrket. Jeg tror du kommer til å holde deg for ørene og få melt down's når du kommer hjem. Du kommer mest sannsynlig ikke til å holde det ut. Kanskje kunne du ha holdt noen foredrag på universitet, der har du bare ansvar for selve foredraget og studenter er mer stille. Du burde snakke med både mannen din og din psykiater (om du går der fortsatt) om lærerjobben er noe for deg. Jeg mener bestemt nei.

Anonymous poster hash: cd9e5...066